Å godta urett

Rett før leggetid en kveld kom jeg på en hendelse fra ungdomstiden som tok meg gjennom en uventet reise av opplevelser og tanker. Bak der var det en situasjon hvor jeg hadde krav på hjelp og det var mennesker som hjalp meg til å få det. Jeg hadde rett på hva jeg fikk, men jeg er ikke sikker på nå at det var det beste. Det kan ha forsuret ting i andre sammenhenger, men den gang så og visste jeg ikke det. Jeg var ung og blind for mange av de mer vidt-rekkende konsekvenser. Tankene gikk videre til noe som hente over 20 år senere og hvor jeg også hadde rett på noe, men unnlot å gjøre noe med saken. Jeg kunne stått på mine rettigheter, men jeg visste at det ville få negative konsekvenser for andre og unnlot dermed å gjøre det. Den gang var det et vers fra Bibelen som gjentatte ganger kom opp i tankene, det om at ‘kan dere heller ikke tåle urett?’

Vi liker at ting er rettferdige, men vi vet alle med årene at i denne verden er det mye som er urettferdig. Noen ting kan vi med loven i hånd si at vi har krav på, mens andre ting går på menneskers behandling av oss. Noen ting kan vi kjempe for, mens annet kan vi ikke gjøre noe med. Men hva gjør vi med de ting vi kan påvirke?

Jeg har flere episoder hvor jeg bevisst har latt være både å forsvare meg og si noe i forhold til feilaktig fremstilling av meg selv. Noen ganger fordi jeg visste Gud hadde sagt at jeg skulle være stille og la han kjempe for meg og andre ganger fordi jeg visste at uansett hva jeg sa ville det ikke hjelpe. Å forsvare seg gjør noen gang ting verre, mens andre ganger er det det rette å gjøre. Det er jammen med ikke godt å vite hva man skal gjøre når man plutselig havnet i slike situasjoner!

Jeg tenkte på en av de ting Jesus tok opp i forhold til det å følge lovens bokstav og lovens ånd- bl.a. Luk.11.37-52. Det er et stort alvor over de ve-uttalelser han gir fariseerne og de lovlærde om hvordan de forholdt seg til loven. De tilpasset dem deres egne selviske motiver og hindret andre i både å få hjelp og erfare Guds godhet og rettferdighet mot dem. De fulgte enkelte regler, men den kjærlighet, nåde og rettferdighet som ligger i bunnen for loven, overså de. Vi har lett for å tenke at vi ikke er som dem, men la oss ikke glemme at dette var mennesker som var de mest overgitte til å følge loven på den tiden. De var ikke tullinger som ikke forstod noe, de tok Guds Ord på alvor og hadde nidkjærhet for å holde Guds navn og ære i hevd. Like vel havnet de veldig feil ut fordi flere av dem tok kun hensyn til lovens bokstav og ikke dens ånd.

Vi kan ha retten på vår side, men det kan like vel bli feil. Som første sak jeg nevnte, jeg hadde rett, men det ble likevel ikke bare greit. Jeg har møtt motstand på hvordan jeg håndterte den situasjonen som kom ett par tiår senere fordi det har være endel som mente jeg skulle stått på krava og ikke tatt hensyn til andre i den saken. Jeg hadde både loven og retten på min side, så hvorfor lot jeg det gå? Fordi jeg visste at i bunn og grunn er det Gud som er kilden til alt jeg trenger og at det er ham jeg skal sette min lit til, og hvis det at jeg stod på krava gav andre problemer så ville jeg ikke. Da ville jeg heller tåle urett. Det har ikke bedret noe som helst i forhold til mennesker, og menneskelig sett er jeg den tapende part, men er jeg virkelig det? For, er det ikke viktigere å bevare min tillit til Gud alene og ikke med vilje legge byrder og vanskeligheter på andre? Jeg vet mange er uenig selv hvor mye jeg forklarer, men for meg var- og er- det ikke riktig å legge byrder på andre for selv å få det enklere ved å stå på mine rettigheter. Hvis andre ikke vil ta sitt ansvar så er det de som må stå ansvarlig for det en dag, jeg er ansvarlig for hvordan jeg handler når jeg opplever urett.

Og du, jeg mener ikke dette gjelder uansett hva vi opplever (f.eks. skal vold og misbruk/overgrep av ulike slag ikke tolereres), men det er også mange saker som ikke er like tydelige og jeg tror at vi skal vandre viselig og søke Guds hjelp og råd. Det er saker vi skal ta tak i, det er ting vi ikke skal la fare, men vi trenger hjelp til å sile ut hvilke. Vi trenger også å huske at det viktigste ikke er rettferdighet i denne verden, det er Kristus, vår rettferdighet. Hva er nåtidens rettferdighet mot evighetens rettferdighet?

Menneskelig sett så byr det oss imot å skulle tolerere at vi behandles urettferdighet da vi har en sterk rettferdighetssans når det gjelder oss selv og de vi har kjærest (den strekker seg sjeldent lenger ut enn til bekjente), likevel er det en av de ting vi finner gjentatte ganger i Guds Ord. Verset jeg nevnte i starten er ord som blir gitt til en menighet der de trekker hverandre for sekulær domstol i stede for å ordne opp med hverandre innad i menighetene (1.Kor.6,1-11). Om de ikke klarer å gjøre opp er Paulus sine ord, kan dere ikke bare tåle en smule urett? Kan du ikke bare tåle å lide tap? Ikke la dette splitte dere, ikke la verden se dere krangler om småligheter (Og som nevnt, dette gjelder ikke alvorligere saker).

Jeg vet at hva vi sjeldent kobler inn i slike saker er at ved å velge å godta urett og ikke kjempe tilbake så får vi på en liten måte oppleve å «ta del i Kristi lidelser». Jesus var ikke en som gikk rundt og hevdet sin rett, han fremhevet Faderen. Han var ikke opptatt av å alltid bli behandlet rettferdig, han levde rettferdig. Han forsvarte seg ikke mot alle de falske anklagene som ble kastet mot ham, han visste hvem han var og hvorfor han var her- for å frelse og utfri en ødelagt menneskeskare slik at deres forhold til Gud kunne gjenopprettes. Jeg tror ikke alt Jesus opplevde bare prellet av ham, men i alle ting så handlet han godt. Han levde et syndfritt liv, også når mennesker behandlet han urettferdig, kom med falske anklager og sendte ham i døden. Han tålte urett fordi han visste hvem han var, hvem hans Far var og hva hans oppgave her på jord var, og det var å forkynne Guds rike, ikke et personlig godt omdømme og enklest mulige dager.

Vi ønsker å bli mer lik Jesus, men vil vi også gå inn i de ting som krever litt ekstra av oss? Om vi er villige til å lide urett en gang i blant så kan vi med sikkerhet vite at vi har en frelser som forstår, fordi han selv opplevde det. Vi kan også med sikkerhet vite at selv om det ble ment som vondt, vil Gud bruke det til noe godt. Når vi lider vondt og urett fordi vi velger å følge Guds ord og ledelse i stede for å stå på vår rett som mennesker i denne verden, kan vi med visshet vite at himmelen står bak oss og at vi vil få den nåde og hjelp vi trenger, når vi trenger den.

La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.

1.Tess.5,15