Lovprisning fra dypeste mørket

Når livet er så vanskelig at man føler man er senket ned i det dypeste dyp hvor krefter som omgir én lager et slikt press på én at en føler én skal klemmes totalt i stykker og samtidig opplever at uansett hvor man kikker, så er det bekmørkt, så er kanskje ikke det å prise Herren det første vi tenker på. Vi kan kjenne at alt håp er ute og at motløshet overmanner, at vi er så fysisk, psykisk og åndelig tappet for krefter at vi orker ikke åpne munnen og uttale en tydelig setning en gang. De ganger, og jeg har vært gjennom dem mange ganger, er det eneste jeg makter å vende mine indre øyne mot Gud og sukke: Gud, du er hellig. Du er hellig.

Disse stundene kom opp for meg igjen fordi jeg har tenkt på noen av de ord Jesus uttalte på korset, min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?. Jeg kikket dem opp i salmene, for Jesus hentet dem fra hva vi kjenner som salme 22. Denne er skrevet av David, og selv om det selvsagt peker fram mot Jesus, så må vi også erkjenne at David aldri kunne ha skrevet noe slikt uten selv å ha opplevd det dypeste mørket med press fra alle kanter og indre uro og storm. Han visste hva han skrev, fordi han hadde opplevd slike forferdelige og tunge tider.

Hva jeg denne gangen har tenkt litt mer over er hva som kommer etter vers 2 og 3 hvor David spør hvorfor Gud er så langt borte og ikke svarer på hans rop. Vers 3 begynner med «Men du er Den hellige»… Det er en men som endrer hele fokuset. David har ærlig sagt han føler seg forlatt og at Gud er langt borte, men så henvender han seg til Gud, Du er Den hellige. Han vet hvem han tror på og han vet at uansett hva som skjer i hans liv og med ham så er Gud den samme. Davids omstendigheter har forandret seg, men ikke Gud, Gud er uforanderlig.

Jeg så plutselig at når David var i sitt dypeste mørke så sa han hva jeg sukker; Gud, du er hellig. Hellig er kanskje et av de ord vi aldri helt får tak i og ser litt for enkelt på? Forstår vi hvor unik og annerledes Gud er enn oss? Hvor opphøyd og allmektig han er? Hvor rettferdig og allvitende han er? Hvor perfekt og ren han er? Bare tenk på hvordan Jesaja (kap 6) reagerte da han fikk se Herren sitte på en høy og opphøyd trone! Da var det ikke smil og gode følelser, det var en dyp erkjennelse og skakende opplevelse av at det var ute med ham, at han var uren og bodde blant et folk med urene lepper. Gud er hellig, hellig, hellig.

Og dét er hva englene synger for hans trone, og jeg har ikke problemer med å forstå at de synger det heller! Tenk at de får skue Gud, at de får være der i glansen av hans herlighet! Er det rart at de synger ut at han er hellig, hellig, hellig!? Men, og nå er det min men, vers 3 som begynte med ordene «Men du er Den hellige» fortsetter med «som troner over Israels lovsang». Gud troner over deres lovsang, og vår, men har du tenkt på sammenhengen dette sies i? Det var det jeg tenkte på, David har innrømmet hvordan han føler, så uttaler han hvem Gud er og så sier han at Gud troner på deres lovsang. I sitt dypeste mørke lovpriser David Gud og Gud troner på lovsangen. Og da det demret litt mer for meg ble jeg litt målløs; da betyr jo det at når jeg, når vi, i vårt dypeste mørket priser Gud så troner han på vår lovsang! For det å i full tillit vende seg til Gud og sukke: Du er hellig, er lovprisning av Den høyeste Gud!

Jeg sa jeg forstod godt at englene priste Gud og roper ut hellig, hellig, hellig, men jeg tror at når menneskebarn i sitt dypeste mørke sier det samme, så fanger det hele himmelens oppmerksomhet! For, englene priser hva de ser, men et menneskebarn som i sitt dypeste mørket priser Herren, det er noe spesielt. Englene kan ikke annet, men vi kan, og derfor så vil de overgitte hjertene som uttrykker den overgivelse, tillit og lovpris til Gud i slike stunder, fange Guds og englers oppmerksomheten på en spesiell måte. Våre liv skal leves for Guds ære, og jeg tror den ære vi bringer Gud gjennom å lovsynge selv i dypeste mørket er noe av det vakreste og mest dyrebare vi kan gi.