Fra fryderop til hatrop

Hva som kommer er ikke hva dere venter siden utgangspunktet er en palmesøndagsbetraktning, men jeg har valgt å sette den i lys av skjærtorsdag og langfredag. Jeg vet også at hva flere av dere vil «like» bedre enn hva jeg skal skrive om nå, er innlegget hva slags konge er dette?.

De fleste av dere kjenner alle tekstene som er om Palmesøndag, om hvordan de skaffer eselfolen, om at Jesus rir inn i byen og at han hylles av mange mennesker. Han hylles som konge og som den som skal komme og befri og frelse folket. Han kommer dog ikke ridende som en triumferende konge, men som en ydmyk mann. Han kommer ikke med stor hær for å befri folket fra romersk overstyre, men med villighet til å dø for sine. At Gud legger i hjertene på mennesker å prise Davids sønn er lite tvil om, noe hendelsene kun få dager senere viser oss. Han mottas med glede og fryd av mange, han omtales som en som kommer i Herrens navn, og de priser Gud høylytt fordi de har sett mange mektige gjerninger (Luk.19,37)

Den Jesus som kom ridende var en Jesus mange av dem kunne like, de likte i alle fall alle de mektige gjerninger og helbredelser de hadde vært vitne til, men når de dager senere så andre sider så tok de ikke bare avstand, de gikk inn for å dømme han til døden. Fryderopene som ble gitt da Jesus red inn i Jerusalem ble raskt forandret til hatrop som ledet opp mot hans død. Hvor ofte stiller vi oss selv spørsmålet: Hvor mange av dem som priste Jesus den ene dagen vendte ham ryggen dager senere?

Vi vet at dette var i Guds plan og derfor måtte det skje slik, men jeg tror vi sjeldent tenker over at vi selv står i fare for å gjøre det samme. Vi kan snakke varmt om Guds kjærlighet og nåde, om hvordan Jesus hjelper oss og ting blir bedre, men hvordan snakker og tenker vi i møte med Guds vrede, Guds rettferdighet og de lidelsens dager som vi ikke forstår? Er vi da like overgitt og like høylytt i vår lovprisning?

Mange liker at Gud er kjærlighet og nåde og de setter en stor strek over alt annet. men vi kan ikke velge hvilke deler av Gud vi godtar eller ikke. Gud er Gud, enten så er du for ham eller så er du ikke. Du kan ikke plukke vekk de deler av Gud du har problemer med å forstå og bare holde fast ved hva du liker, Gud er hel, alltid. Hva Gud kan, er han, og han er alltid alt. Han er ikke litt kjærlighet, litt nåde og litt rettferdig, han er fullstendig kjærlighet, fullstendig nåde, fullstendig rettferdig og med det også fullstendig hellig og fullstendig vred mot synd og syndere.

At folk bare rister smilende på hodet når vi kaller dem syndere er fordi de ikke forstår alvoret i synd, og dette forstår de ikke fordi de ikke vet at Gud er hellig. Når vi bare bringer hva mange tenker på som de gode sider av Gud fram i budskap, så utvanner og forvrenger vi ikke bare evangeliet, men også Gud. Skal mennesker forstå hvorfor syndens lønn er død, må de først bli fortalt hvem Gud virkelig er. Vi gjør ingen en tjeneste ved å kun si at Gud er nåde og kjærlighet, for hvorfor trenger de å bli frelst fra synd (som ikke er farlig) når Gud er bare god og nådig?

At vi menneskelig sett ikke liker å snakke eller høre om Guds vrede er fordi vi ikke kjenner Gud godt nok. Hadde vi forstått mer av hvem han er så hadde vi også skjønt mer av hvorfor han vrede er så sterk og brennende. En hellig og rettferdig Gud kan ikke tillate urett og synd, og hadde han sett gjennom fingrene med det slik mange vil han skal, så hadde han hvertfall ikke vært nådig og kjærlig. Kjærlighet for noe, krever hat mot noe annet. Det er en sannhet som er vanskelig å svelge for mange, for vi er opplært til at man skal ikke hate, men det finnes også et rettferdig og hellig sinne og hat. Hvis vi virkelig elsker mennesker så vil vi hate den urett og de lidelser de blir påført. Hvis vi virkelig elsker sannhet, vil vi hate løgnen. Hat som står alene kan være farlig, men det hat Gud har mot synd og urett er lenket sammen med hans kjærlighet, hans rettferdighet og hans hellighet og er fullstendig berettiget. At vi ikke liker det fordi det står våre menneskelige tanker imot, gjør det ikke mindre sant.

Spør du kristne i dag hva de er frelst fra er det i hovedvekt to svar du får. De er enten frelst fra synden eller de er frelst fra djevelens grep, eller begge. Men er dette helt bibelsk? For Guds ord forteller faktisk at vi er frelst fra Gud selv. Den vrede og dom som rettmessig var vår, ble lagt på Jesus etter at han ble gjort til synd for oss. Vi er frelst fra Gud selv, fra å få hans fulle vrede over oss, fra å få den dom vi fortjener. Dette er ikke barnelærdom i kristne forsamlinger lenger, det er sjeldent nevnt, men nettopp det er en av årsakene til at vi faktisk tar alt for lett på korsets verk. Jesu verk er selvsagt for oss fordi vi fokuserer på nåde og kjærlighet, men vi mister det dype alvor og vidunder av det hele fordi vi ikke vet nok om Guds hellighet og vrede. Det er som med spørsmålet om hvem som drepte Jesus. For hvem drepte egentlig Jesus? Var det jødene og romerne, var det Gud selv eller er begge deler riktig? Vi leser ordene om at det behaget Gud å knuse Jesus på korset (jes.53), men tenker vi over at Jesus bar en straff som faktisk tok livet av ham? Menneskelig sett er det jøder og romere som er skyld i hans død, men ser vi på Guds plan og Guds rike så er det Gud selv som bragte døden over Jesus da hans fulle vrede ble øst over Jesus.

Det er mange halleluja og amen å hente når vi forkynner om Guds nåde og kjærlighet. Når vi snakker om helbredelser og nåde, om tilgivelse og frihet er det ikke vanskelig å få fryderopene til å runge. Da er vår Gud stor og mektig! Da er vår Gud verdt vår pris, takk og lovsang! Men hva med når vi virkelig tar tak i forkynnelse om Guds rettferdighet og hellighet, om hans vrede mot synd og hans rettferdige og hellige vilje til å straffe alle onde? Da kommer ropene om å tie, om å ikke si noe og om at det er ikke min Gud. Da er det ikke fryderop lenger, da er det hatrop man møter.

Vi kan si at vi skammer oss ikke over evangeliet, men la oss ikke glemme at ordet om korset er til anstøt for de fleste. Hvis vi forkynner om en hellig Gud vil vi oppleve at mange faktisk ikke omfavner bibelens evangelium, men fremhever et evangelium de selv har snekret sammen ved å ta ut av likningen de deler av Gud de ikke liker. Ordet om korset er en dårskap, også for mange som kaller seg kristne, men for de overgitte Guds barn er det et budskap de verken skammer seg over eller vil tie om, fordi de elsker Gud og mennesker for høyt til å røre ved sannheten.

Veien fra fryderop til hatrop er ikke så lang som mange vil ha det til…

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

<span>%d</span> bloggere like this: