Jesus leger den hans disipler skader

Malkus hette han og han var ikke kjent av mange, men han hadde sin familie og han hadde sitt arbeid. Og det var nettopp sitt arbeid han gjorde da han opplevde en stund han aldri trodde skulle komme. Han var en del av vaktstyrken og var på jobb den kvelden de ble sendt ut for å hente inn Jesus. Han visste selvsagt hvem Jesus var, hvem gjorde ikke det i Jerusalem de dagene? Han visste at Judas skulle lede dem til ham og at Jesus ble sett på som forræder. Siden de var mange så regnet sikkert Malkus med at det skulle gå ganske enkelt for seg, men plutselig, der han står litt bak Judas så hører han en av Jesu disipler spørre om de skal gripe til sverd. Malkus får egentlig ikke tenkt så mye før han kjenner en smerte han aldri har opplevd tidligere. Han tar seg til øret, som ikke er der, og skriker i smerte. Han synker sammen og selv om han er full av forvirring og panikk hører han Jesus si at de ikke skal kjempe, at de ikke skal gripe til sverd. Der i blodbad og smerte skjer noe som vi bare kan tenke oss fulgte med Malkus i lange tider. Den mannen de kaller forræder plukker opp øret hans og setter det på plass, og så er plutselig all smerten borte. Malkus har sikkert sett med forvirring inn i Jesus sine øyne og jeg tror han så både omsorg og nåde.

Jesu disipler handlet som vi ofte gjør, de følger ikke Jesu eksempel om å bevare roen og stole på Gud, men de griper til sverd, akkurat som flere i dag går til angrep på andre troende. De bruker selvsagt ikke sverd, men de bruker ord. De slår rundt seg som om de skulle være i krig og de tror at når de meier ned andre så gjør de Gud en stor tjeneste. Du må bare ta deg sammen! Du må bare be mer! Du må bare tro mer! Du må bare gå på flere møter, lese denne boka og du må bare hagler i alle vinkler og i alle mulige fasonger. Tilbake ligger en skadet sjel, men hva betyr det når de har stått opp for sannheten! Hvem sin sannhet?

Det er blant enkelte kristne en veldig lav tålegrense for lidelse og problemer, de godtar ikke at det er smerte og prøvelser i denne verden som tro ikke kan fjerne. Det er en formening om at når vi tjener Gud så skal alt vondt kunne fordrives med nok tro, og denne holdningen gjør at mennesker som sliter ofte opplever å ikke bli tatt på alvor og også, blir sablet ned med mange unyttige meninger. Når ble det å kun si «Gud velsigne deg» en god nok måte å hjelpe et menneske som sier det lider? Når ble det å rakke ned på andre menneskers tro en måte å hjelpe dem ut i frihet? Og når ble det viktigere å fokusere på hva mennesker må gjøre i stede for å hjelpe dem å se på Jesus? Det er ikke vår tro som gjør noe som helst, det er Gud. Vi skal vise omsorg og vi skal hjelpe andre å løfte blikket slik at de kan feste det på Jesus.

Vi er kalt til å gråte med dem som gråter og å bære hverandres byrder, vi er kalt til å støtte og oppmuntre hverandre og til å hjelpe hverandre å leve gudfryktig og bevare blikket på Jesus. Vi er ikke kalt til å sable ned mennesker fordi de sliter og opplever årelange prøvelser.

Det er de som er menneskelig sterke som kommer oftest med disse ordene, de som tror de kan kjempe seg til ting, mens de som vet de er svake og at de i seg selv er maktesløse, de kommer med klapp på skuldra og hjelper en stakkars å løfte blikket slik at de igjen skuer korset og Jesus.

Peter ville vise at han virkelig var på Jesus sin side og han handlet utfra hans mening om hvordan det skulle være. At Jesus var ydmyk og rolig i den stund, passet ikke inn med Peters meninger om hvordan det skulle være, så han handlet utfra seg selv og ikke etter hva Jesus sa. Han trodde det var hans ansvar å beskytte Jesus, men var det i hans makt?

Jeg har alt for ofte havnet i fellen med å bli som Peter, slenge ut et ordsverd før jeg får tenkt meg om og med det bragt skade inn i andres liv. Jeg har også ofte opplevd å få de sverdene hogget mot meg og mange av dem har truffet og etterlatt meg såret. Og noen ganger er situasjonen slik at jeg blir både Peter og Malkus, jeg både sårer og opplever å bli såret…

Tenk deg at det er noen uker senere. Det har vært stort oppstyr i Jerusalem fordi disiplene har sagt at Jesus er stått opp igjen. Malkus sitter hjemme og stryker bort håret som plutselig ramlet ned mot øynene og når han kommer til å berøre øretippen sin stopper han opp. Den skulle ikke vært der, men den er. Kanskje var det en av disiplene til Jesus som skadet ham, men Jesus leget han. Hvem var denne Jesus? Den Jesus som kunne lege de sårede og som ikke kjempet imot…

Gud vil ikke vi skal gå rundt og meie hverandre ned, han vil vi skal støtte hverandre og hjelpe hverandre til å stå sterke i troen. Vi skal selvsagt ta tak i lære som er feil, men det er viktig å huske at vi skal være sannheten tro i kjærlighet. Vi skal ikke peke på alt mennesker ikke får til eller hva de må gjøre, vi skal peke på Jesus. Og Jesus, han leger også dem som hans disipler skader. Takk og lov for det!

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: