Det var ganske blandede følelser blant de mennesker som stod ved foten av korset etter at Jesus var blitt korsfestet. Noen var nok mer likegyldige fordi de bare gjorde jobben sin, andre stod der med stor sorg og så at et menneske de elsket led, hva de mente var urettferdig. Andre igjen benyttet anledningen til å skaffe seg litt ekstra klær ved å kaste lodd om hva Jesus hadde hatt på seg og noen stod og hånte. Det var mange forskjellige meninger om hva som skjedde, noen mente rettferdigheten seiret mens andre stod og forstod ikke hvordan dette kunne skje. Den eneste der som visste sannheten var mannen som var spikret til korset, og han visste sannheten fordi han var Gud.
Den stunden som nå var kommet hadde i det synlige bygget seg opp over de 3 siste årene. De årene Jesus hadde gått rundt og forkynt at Guds rike var kommet nær og hvor han hadde helbredet mennesker og utført mirakler. Han hadde delt Guds Ord både med de som visste de var fattige i ånden og som med glede hørte og tok imot, med dem som hadde hørt, men likte bare de gode ord og de store gjerninger og med dem som oppfattet ham som blasfemisk. Det var også en liten gjeng som fikk komme ekstra nær inn på Jesus og som fikk oppleve hans omsorg og tilstedeværelse på en helt annen måte. De hadde fått en opplæring i Guds Ord og Guds plan som ingen andre hadde, men de forstod det ikke- og derfor var denne stunden en mørk stund.
Jesus hadde måtte lide for menneskers hånd, de hadde både torturert og hånet ham og han ble uskyldig dømt til døden. Hva gjør man ikke for å bevare roen i en by som plutselig var snudd på hodet og opplevde stor uro? Men det er en sannhet de ikke visste, og som Jesus visste, det var nettopp for denne stund han var kommet. Han hadde levd et rettferdig og syndfritt liv, noe intet menneske har klart verken før eller etter, men det var ikke bare å leve rettferdig han var kommet for, han var kommet for å gi sitt liv som en løsepenge. Han hadde lært disiplene at han var den gode hyrde som gav sitt liv for fårene, og han hadde sagt at han skulle lide. Dette var ikke noe som kom overraskende på Jesus, selv om det gjorde det for disiplene og andre rundt. Jesus hadde visst dette fra før verdens grunnvoll ble lagt. Fra fortidens evighet hadde han visst han han skulle sone straffen for skyldige mennesker slik at hans rettferdighet, den uskyldiges rettferdighet, kunne bli deres.
Det er frivillig han henger der på korset, han gav seg selv til å ofres lenge før verden ble til, og nå skulle det skje slik Faderen, Sønnen og Ånden hadde bestemt det skulle være. Det er ikke plikt som driver ham, men en intens kjærlighet til Faderen og til det folk som Faderen gav ham. Den kjærlighet som eksisterer mellom de tre i guddommen er av den høyeste, reneste og mest gledesfylte sort og de fryder seg over hverandre. Det er slik en overflod av kjærlighet mellom dem. Faderen elsket Sønnen så mye at han gav en kjærlighetsgave, et folk som skulle være hans og synge hans pris for alltid, og det folket er Jesus kommet for å frelse. Fordi han elsker Faderen og fordi han elsker det folk som er han gitt fra evighet av. De er ikke de utvalgte fordi de var de beste, fordi ingen mennesker er rene og kan komme fram for en hellig Gud, men Gud valgte å elske dem- til tross for deres misgjerninger og synd- og de han har valgt å sette sin kjærlighet på er de utvalgte. Men han vet også at for at de skal gå fri fra all den straff og vrede de har samlet over egne hoder ved å leve i synd og misgjerninger, må den uskyldige lide. Et rent og lyteløst offerlam må til, og derfor tok Jesus på seg menneskeskikkelse og kom til vår jord- for å redde de han elsker og som Faderen gav til ham.
Jesus kjente ikke av synd, han har aldri vært borti det og opplevd det på egen kropp, han levde tross alt helt rettferdig, og den kamp han kjempet i hagen var intens. Han var Gud, men han var også menneske, og nå skulle han som ikke kjente av synd bli gjort til synd for andre. For at han skulle sone straffen for dem måtte alt galt de alle hadde gjort bli lagt på ham og når det skjedde ble Jesus gjort til den største ansamling av synd og ondskap som verden noen ganger har opplevd. Kanskje er det ikke rart at Jesus kjempet og ba om at kalken måtte gå han forbi? For ikke bare måtte han bære hele verdens synd og skam på seg, han måtte også oppleve at all Guds hellige, rettferdige vrede mot synd ble tømt over ham, han skulle både bære synden og ta straffen.
Han som var fullkomment ren og hellig skulle få alt lagt på seg, og ikke bare det, den kjærlighet og det samfunn han alltid hadde hatt med Faderen ville bli brutt da Guds vrede kom over ham. Vi kjenner ordene om at forbannet er hver den som henger på et tre, men i dag har vi vanskelig med å svelge og forstå ord som forbannet og forbannelse. Vi tenker ofte mot heksekraft og okkultisme, men dette er noe helt annet. For jødene var det å være velsignet av Herren at hans ansikt var vendt mot dem og lyste mot dem, at de så og opplevde godhet og barmhjertighet, det var å ha Guds nåde og favør med seg. De som derimot opplevde å bli forbannet var de som Gud vendte ryggen til, de som ikke hadde omvendt seg og som opplevde at Gud sa at nå har du skuslet vekk siste sjanse. Da trakk Gud alt det gode bort fra dem og de opplevde hans vrede og straff, ansiktet ble vendt bort og de fikk hans rygg i stede. De fikk ikke oppleve Guds omsorg, hans glede, hans styrke, hans liv, hans trøst, hans hjelp eller noe av alt det nåden bringer oss, de opplevde kun at Gud ikke svarte deres bønner, at han han som før var for dem nå var mot dem og at de måtte bære straffen for egne synder.
Det var hva Jesus frivillig gikk til og han utholdt det fordi han visste hvilken glede det ville bringe, et hellig folk som synger hans pris og som i alle ting ønsker å leve til og for Guds ære. At et intenst mørke senker seg over byen er kanskje ikke rart av to grunner. 1) all synd som ble lagt på Jesus og 2) at når Guds vredes kalk begynte å bli tømt over Jesus så «snudde Faderen ryggen til» Jesus, lyset fra hans herlighet ble vendt bort. Jesus ble overskylt av bølge etter bølge med straff og det varte hva vi vet er noen timer, men jeg tror det må ha føltes vanvittig mye lengre ut enn det. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? runger og viser at det intense og nære kjærlighetsforholdet mellom Faderen og Sønnen er for en tid brutt fordi all Guds vrede øses ut. R.C.Sproul forklarte det som at det er som Gud selv sier til Jesus: Gud forbanne deg! Guds brennende vrede mot all urettferdighet bare fortsetter å strømme over Jesus til den siste dråpe i begeret er tømt, og når Jesus sier: Det er fullbragt! og trekker siste pust og dør, så er det nettopp det det betyr. Det verk Jesus kom for å gjøre, å frelse et folk som skal leve til Guds ære- et hellig, rent og rettferdig folk- er fullført. All deres synd er sonet for og alle deres misgjerninger blir strøket ut, Guds vrede var blitt tilfredsstilt og straffen sonet for. Det er fullbragt, for evigheten.
Å skulle sette seg ned å skrive så kort om hva som skjedde på korset gir meg stor klump i halsen av to grunner: Første er at jeg vet jeg ser og forstår så alt for lite og den andre er at jeg blir i målløs beundring over Guds store nåde og kjærlighet for meg. Dette var en enkel framstilling av litt av det; men vi vet det viktigste; Gud er hellig og vi er ikke og derfor trenger vi en mellommann som kan åpne veien til Gud for oss. Dette er Jesus Kristus, og ved at han frivillig gav sitt liv og sonet for all vår synd, kan vi når vi tror på ham komme i rett forhold til Gud igjen. Det er tilgivelse for synder fordi Kristus sonet for dem på korset. Kommer vi til korset og erkjenner at vi klarer ikke bygge egen rettferdighet og velger å tro og ta imot hva Jesus tilveiebragte, er det frelse og frihet for oss der. Men det er i Kristus alene- til hans liv og død- vi må sette vår tillit, det er kun der håp og liv i overflod finnes.
med Gud i hverdagen 