Her jeg sitter nå føler jeg meg schizofren (ikke vondt ment overfor de som har dette)… for hva jeg føler romsterer i mitt indre, samstemmer ikke med hva andre sier de ser i meg og opplever meg som… Jeg har tenkt litt på dette nå i morgentimene, hvorfor opplever andre meg annerledes enn jeg gjør selv? Vi har alle «blinde flekker» når det gjelder oss selv, enkelte på de sider som ikke er helt bra, men de fleste av oss har det i større eller mindre grader på våre sterke sider også…
Hvorfor sier andre noe om meg som gjør at jeg ikke kjenner igjen den dama de snakker om? Jeg har lurt på mange ganger hvem de snakker om, hvem de beskriver… for det er ikke den meg jeg kjenner… Vi kan aldri ta vår egen opplevelse og forståelse av oss selv som den hele og fulle sannhet, vi trenger å bli speilet i andre for å mer se hvem vi er… Vårt viktigste speil er selvsagt Gud og Hans Ord, men vi vet at dette er vanskelig- for vi vet så inderlig godt at vi er underveis og at den standard vi leser om når vi ikke opptil…. samtidig må vi løfte fram hva Gud sier vi er «i Kristus»
og her er vi ved hva jeg tror gjør at jeg føler meg en smule schizofren… jeg ser ikke selv hva av Gud jeg bringer ut til andre, for jeg deler hva jeg kjenner blir lagt meg på hjertet og jeg deler etter de valg jeg tar hele tiden- valg om å stole på sannheten i Guds Ord, valg om å alltid gjøre mitt beste etter å leve etter Hans standard- og dette er det jeg formidler, min overbevisning om at Gud har rett, Han er trofast, Han er her/der, Han vil ta oss gjennom, Han trenger oss, Han elsker oss, Han er mektig, Han er den eneste verd vår lov og pris.. Gud er best og vet best, Han er mektig nok til å komme oss til hjelp i og gjennom alle ting! Han er!!!
Men hva andre ikke ser er hva som rører seg på innsiden, de ser ikke alle følelsene som hopper opp og ned, og hvordan frustrasjonen og fortvilelsen mange ganger er så stor at jeg kan ikke annet enn å sette meg i sofaen på kvelden og la tårene renne, for ordene blir borte, men tårene- de telles av Gud de også! De er en mektig bønn fra ett ordløst indre som søker den eneste som kan hjelpe (og så griner man ferdig legger seg og starter på ny neste morgen, for Gud er jo der og vil bære gjennom den dagen også!!! okei… prima eksempel på hva jeg snakker om!)
Da vi ble frelst ble vår ånd født på ny, men desverre for man si, ble ikke gamle Adam operert ut i samme slengen,
kjødet vårt kjemper for harde livet inni oss omå få fortsette å ha kontrollen, om å fortsette å styre våre tanker, handlinger, ord og følelser… om å være sjefen… MEN; som frelste er det ikke kjødet som skal styre oss, det er ånden! Og derfor er det også viktig å ta til seg ordet, å være i Guds nærhet, å bli mer og mer kjent med Gud og Hans Ord, Hans plan for mitt liv… Hvis jeg ikke vet noe om dette, hvordan kan jeg da bli mer likedannet Kristus gjennom at jeg velger å leve etter hvem Han er i og for meg? Hvis jeg ikke vet, hvordan kan jeg da ta valg som samstemmer med hva Ordet sier er Guds måte å leve og tenke på? Jeg velger å leve etter og tro hva jeg har fått åpenbart i Ordet, etter hvem Gud er for meg, langt igjen å gå har jeg, men jeg er underveis, jeg ser at Han får vokse i mitt liv, at nådegavene fungerer,
at Åndens frukter faktisk er tilstede og at de kommer sterkere til syne (vi skal prøve oss selv om vi er i Kristus, og å «sjekke» om vi har mer «frukter» i livet er en av de gode måtene å gjøre dette på…)
Jeg velger Gud, jeg velger velsignelsen som følger å leve etter ånden,jeg velger å underlegge kjødet åndens kontroll, jeg velger å stole på Gud og ans Ord, på Hans trofasthet, og det er dette jeg velger å dele med andre, men hva som skjer på innsiden, jo det er kampen jeg har om å underlegge meg Kristus, det er kampen om å tro hvem jeg er i Kristus, det er kampen mot mitt kjød, og også «denne verdens fyrste». Denne kampen ser ikke andre, men jeg kjenner den godt, jeg lever i dette hele tiden…Jeg vet at den eneste som kan ta meg igjenom er Gud og det er denne barnslige tilliten til en allmektig Gud jeg ønsker å dele med andre, overbevisingen om at min pappa kan alt!
Åndelig modenhet vises i en Gudfryktig integritet, vi kastes ikke rundt av livets stormer, men står støtt fordi Gud er vår klippe
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)