Når Gud blir stille…

Første gangen jeg opplevde dette, trodde jeg at jeg skulle «gå gal». Dagene, ukene og månedene gikk og det var helt TYST ovenfra.  Jeg er vant med å småsnakke med Gud dagen lang, og når du plutselig opplever å ikke får ett eneste ord tilbake- ja da skjer det mye på innsiden. Etter som tiden gikk vokste frustrasjonen, fortvilelsen, og tomheten- jeg kjente på en enorm tomhet som ikke kan beskrives med ord. Det var forferdelig! Jeg lengtet så etter å høre fra Gud, om så enn bare noen få ord… om det var en kjærlig oppmuntring, en irettesettelse eller ett «ta deg sammen» ville ikke betydd noe- bare det å høre Gud snakke til meg ville føltes som «himmel på jord»Etter denne gangen har jeg opplevd det noen få ganger til, og det er like ille hver gang, men jeg har en litt dypere forståelse av hvorfor jeg blir tatt igjennom disse tidene nå, jeg vet at det er ikke meg det er noe galt med, og bare det er stor hjelp! De siste 10 månedene har dette kommet oftere enn tidligere,  men det har sammenheng med en utfordring Gud kom med til meg på slutten av fjoråret, om jeg ville gå igjennom spesielle merkedager og tider alene- fordi dette ville utruste meg til å i en større grad til å stå sterkere i Hans kall og tjeneste for mitt liv… Jeg sa ja jeg, fordi jeg tenkte alene som; ikke med andre mennesker rundt meg. Da første av de dagene kom og også Gud ble stille overfor meg, kjære vene for en tung og grusom dag-  og det har vært mange tøffer dager og tider etter den. Noen pga dette, andre pga andre ting – som sagttidligere, det har rast på alle kanter dette året… Jeg kunne trukket mitt ja tilbake, men jeg ville ikke da og vil ikke nå, for ikke bare tester Gud mitt hjerte gjennom dette, Han utruster meg for framtiden også…

I fjor ble en søster jeg da hadde kontakt med tatt gjennom en måned med dette,  hun kalte det «the dark hour of the soul» – sjelens mørke time. Hennes beskrivelse av hva hun opplevde er annerledes enn hva jeg opplever, for hun kjente på mørke og tomhet, jeg på en enorm ensomhet og tomhet-  men felles for oss begge, er nok at vi begge følte oss helt fortapte… fortapte uten Gud…

HVORFOR lar Gud oss gå gjennom tider som dette? Tider hvor Han er helt stille…
Jeg har ikke noe godt svar på det, for jeg har aldri hørt noen snakke om det, men jeg har hva Gud viste meg etter første gangen. Det verset Gud brukte for å bringe lys over situasjonen for meg finner vi i 2.Krøn.32.31b
«…så trakk Gud seg tilbake fra ham for å sette ham på prøve, for Han ville kjenne alt som var i hans hjerte»

Jeg slet litt med denne, fordi hvorfor skulle Gud trekke seg tilbake for å se hva som var i kongens hjerte?
Gud kjenner jo alleredet hjertet, Han vet hva som bor i hjertet til hver enkelt… så ledet Gud meg til en oversettelse der det står nesten det samme, men med liten bokstav her;  ‘så han ville kjenne alt som var i hans hjerte’‘. Det gikk vel opp ett lys for meg da jeg så det med liten bokstav-  for meg betydde det der og da at også jeg ville  få se hva som bodde i mitt hjerte gjennom de tidene,  hvor mitt hjertes lengsel lå, om min overgivelse var ekte… ville jeg leve som jeg snakket? Ville jeg «Walk as I talk»? Samtidig ville min livsførsel gjennom denne tiden ville bli ett synlig uttrykk på hva som  bodde i hjertet mitt… Det er etter Gud viste meg dette, at jeg mye oftere sier at uansett hva vi står oppi og opplever er
*det er viktig vi tar de rette valgene, de som samstemmer med Guds Ord*

I engelske oversettelser er det litt ulike ord brukt, vi skal se på tre av dem helt fort
NIV – «God left him to test him and to know everything that was in his heart.»
GNB – «God let Hezekiah go his own way only in order to test his character. »
CEV – » God let Hezekiah give his own answer to test him and to see if he would remain faithful.»

Det påpekes ulike sider her; men alle handler om at vi testes, at det avsløres i hvordan vi lever om vi er trofaste og har en gudfryktig karakter. Vil vi følge Gud og leve etter Hans ord selv når vi er helt alene, selv når vi ikke hører Han tale til oss eller merker Hans nærvær i våre liv? (tenk på hva Job gikk igjennom, hvor lenge var Gud stille overfor han?)

Norsk bibel har henvisning til 5.mos. kap 8 hvor det snakkes om hvorfor israelittene ble tatt gjennom førti år i ørkenen.
Spesielt versene 1-6 og 16 er klar tale om disse tingene, jeg tar med de første her uten å skrive mer om dem…
1 Alle de bud som jeg gir deg i dag, skal dere legge vinn på å holde, så dere kan leve og bli tallrike og få komme og innta det landet som Herren sverget at han ville gi deres fedre.
2 Kom i hu hvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke.
3 Han ydmyket deg og lot deg sulte. Så gav han deg manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn.
4 Klærne dine ble ikke utslitt, og føttene dine hovnet ikke i disse førti år.
5 Så skal du skjønne at Herren din Gud vil oppdra deg som en mann oppdrar sin sønn.
6 Hold budene fra Herren din Gud, så du går på hans veier og frykter ham.

Så er det noe som er viktig å påpeke og huske i denne sammenhengen. Selv om Gud blir stille, selv om vi ikke føler Hans nærvær, så betyr det IKKE at Han har forlatt oss. Gud har sagt Han ALDRI vil forlate oss, og Hans ord står fast.
Også i tider som dette omgir Han oss med kjærlighet og beskyttelse, Han er vår forsørger, Han er der! Det er bare det at vi ikke hører Hans stemme, vi merker ikke nærværet- men Han ER der!

Spørsmålene blir:
Hva gjør vi når slike tider kommer?
Hva bor egentlig i våre hjerter?
Lever vi fortsatt overgitt og trofast ett liv som samstemmer med ordet?

videoen ble ferdig i går, lastet den opp da-
er faktisk eneste sang jeg har hørt som er så åpen og ærlig om dette temaet…