JUL = Jesus og å hjelpe andre

Jeg er stolt av gutta mine, sånn helt objektivt er de jo verdens beste!!!
Vi har hatt mange prater den siste måneden om  hvorfor jul og hva som er viktigst i denne tiden… Vi har snakket om at Sankta Lucia er til minne om ei ung jente som hjalp de kristne i katakombene, om at Sankt Nikolas var en god mann som delte med og hjelp de som ikke hadde, vi har snakket om at den beste gaven har vi allerede fått og at det er derfor vi feirer jula, vi minnes Han som ble oss gitt.

Og vi har snakket om at det finnes mennesker rundt oss som ikke har til noe ekstra, at det er ikke bare i Ukraina det er mennesker som ikke har til mat og klær, og hvertfall ikke leker og masse pakker. At det å ikke ha til noe ekstra, at fattigdom faktisk er ett problem i Norge også og at det berører mennesker rundt oss. (vi støtter en organisasjon som driver hjelpearbeid der, gutta er godt kjent med det og har også egne hjelpesparebøsser hvor de ivrig sparer for å hjelpe de som ikke har til det de trenger, går mer penger på denne enn egen banksparebøsse)

Det er spesielt to episoder den siste tiden som har gitt meg litt tårer i øynene og også økt takknemligheten til Gud for å ha velsignet meg med slike flotte og gode gutter – ydmyk takknemlighet pleier jeg mange ganger kalle den overveldede følelsen som kommer noen ganger!

Vi har hatt ei beintøff tid i det siste, ikke bare pga sykdom, tøff rekonvalesens og mer sykdom og den hjernerystelsen da, men det kom også seilende inn mye annet, bl.a. ekstrautgifter som faktisk var høyere enn «lønnsutbetalingene» for nov og des tilsammens, det ble en tøff tørn og kamp å skulle klare å leve i tro på at morgendagen skulle bekymre seg for seg selv og at i dag hjelper Herren, mange tårer og mange turer til Jesus for å legge av seg byrdene etter som de gang på gang ble kastet tilbake i mitt sinn… Vi ser Gud utfører mektige ting for oss, vi ser at det løsner på flere kanter, og vi vet Gud er her hele tiden og Han vil for hver dag vil hjelpe oss og passe på at vi har hva vi trenger for den dagen.

Oppi alt dette leser jeg i siste menighetsblad at de skal dele ut «julebokser» til familier og enkeltpersoner som sliter økonomisk, og at de også ønsker legge oppi gaver til de familier med barn- og her kommer spørsmålet til medlemmene: om de kan bidra med penger. Jeg vet med en gang at vi skal hjelpe, noe som føltes litt merkelig ut siden vi satt der og manglet flere titusen selv! Jeg vet hvordan det kan ordnes, men jeg vet også at jeg trenger guttene med på dette, for det påvirker dem mer enn meg (de er barn, ting og tang er litt viktigere for dem enn meg, spesielt gaver under treet) Gud hadde gitt meg en sum vi kunne bruke til jul, ikke mye, men nok til tre, litt kos, en fellesgave og en liten til hver av dem- og dette er eneste potten vi kan ta penger fra, det er ikke andre muligheter.

Så vi sitter rundt kjøkkenbordet og jeg viser dem stykket i bladet, og vi snakker om endel av de tingene jeg nevnte over med å hjelpe, så etter vi har snakket litt spør jeg dem; hva mener dere? skal vi hjelpe med litt penger? de tenker… og mor forklarer… det betyr at vi ikke kjøper inn mer mat, frukt eller godteri, vi klarer oss med det vi har. Og det betyr at vi må bruke mindre penger på gaver til hverande for at vi skal kunne hjelpe andre… du kan se dem tenke, på høygir ser det ut til… jeg venter noen sekunder før jeg spør…hva tror dere Gud vil vi skal? at vi skal hjelpe! at vi skal hjelpe! kommer det nesten i kor… skal vi det da? spør jeg… JA!

Jeg forklarer enda en gang hva det betyr for oss, at vi må ofre endel ting, men de er fortsatt like bestemte, vi skal hjelpe! Vi snakker litt mer og jeg forteller også at jeg er stolt av dem! Etter ett lite minutt kommer det fra eldstegutt  at Gud ville sagt vi gjorde noe godt nå og minsten sier Gud ville sagt han var en snill gutt- de har så rett!
Da vi skulle handle var det ingen ting mas om å bruke mer penger enn de fikk beskjed om, fordi vi hadde jo brukt dem på å hjelpe andre! Gode er de!!!

Så har jeg lurt litt på oppi alt som har skjedd om har jeg egentlig klart å formidle hvorfor vi har jul… det har skjedd så mye, det har vært så mye å leve i tro for, og mange dager har jeg lite kunne gjøre pga sykdom og hjernerystelse
Tok valget tidligere om at vi roer ned, vi gjør noen av de få tingene jeg vet de liker (bake kakemenn, lage gaver, se på lysene ute o.l.) Vi har hatt ei koselig tid oppi alt og i går før gutta skulle reise til Stavanger med pappa for å feire jul med farmor og farfar, kommer det… «men farfmor og farfar feirer jo ikke jul, for de har jo ikke Jesus i hjertet»… sier plutselig eldstemann ut av intet.

Mor forklarer at de feirer jul likevel, men at for dem er andre ting viktigere. (Og at vi skal fortsette å be for dem.) Vi feirer fordi vi har Jesus, fordi Gud gav oss den beste gave noen kan få, og vi feirer med å gi hverandre litt ekstra- både gaver, tid og omsorg- og å hjelpe andre som ikke har så mye vi har…

jo… de vet hva jula handler om, og det er ikke å få mest mulig selv
Jula er Jesus og det å hjelpe andre det!