Jeg har tenkt mye siste døgnet… ei venninne har vært sterkt på hjertet… mange tanker, mye bønn og tårer… Hun kjente Gud men er gått bort, og i går kom nøden for henne så sterkt over meg… Er det ikke på tide å vende hjem igjen?
Den bortkomne sønn satt tilslutt i gjørma med griser som eneste selskap… slik mange mennesker havner utfor i dag også… Sitter tilbake, ribbet for alt… Noen har skuslet det vekk for egen regning, andre har også blitt fratatt mesteparten av andre mennesker… Det er ulike grunner for at de er der de er, men en ting er lik… Er det ikke på tide å komme hjem?
Gud venter med åpne armer på det barn som i hjertet bestemmer seg for å vende hjem… det er ikke en uttalt overgivelse vi snakker om, men at hjertet ydmyker seg og omvender seg… Far jeg er ikke verdig din kjærlighet, men vær så snill… du er det eneste jeg har…
Den bortkomne sønnen må ha hatt en god oppvekst, han må ha møtt kjærlighet i barndommen… Han må ha opplevd og erfart at far er god- for hvorfor skulle han ellers ønske å vende hjem? Hadde han opplevd å bli oversett og latterliggjort, er det ikke hjem han ville tenkt på i sin dypeste nød… med denne karen gjør dette… tanken går til hjemme hos far…
Gud er den perfekte far, den far som aldri feiler, som alltid handler til vårt beste, som elsker uansett og på tross, som alltid har åpne armer- ja Han formaner og rettleder, og kan inni mellom være litt streng- men det er alltid til vårt beste. Men er det en ting Gud ikke sier til det fortapte barn er det: skjerp deg! Gud står der og ser lengtende etter sitt barn… vil han komme i dag? vil hun snart komme? Å, jeg elsker han/henne så… mitt barn… kom hjem, kom hjem mitt elskede barn…
Vi er ikke elsket av Gud fordi vi er verdifulle, vi er verdifulle fordi vi er elsket av Gud.
Gud, gi oss din nød, ditt hjerte, din lengsel for de fortapte, for dine elskede…
Er det ikke på tide å komme hjem igjen?
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)