Hvordan snakker vi egentlig, tenker ikke på ordene vi bruker, om de er gode eller dårlige… det er selvsagt noe vi skal ha i hodet, noe vi skal være bevisst på. Hva vi ønsker ordene våre skal bringe andre, død eller liv. Ord har makt både til både å rive ned og å bygge opp.
Jeg tenker mer på hvordan vi møter hverandre… Snakker vi med hverandre eller til hverandre, eller kanskje mot hverandre? Det har ligget og jobbet i meg de siste dagene, fordi jeg har opplevd en lang periode der de fleste snakker til meg men få med meg. Og det er ikke en god opplevelse over tid, man føler seg oversett og glemt, at man ikke betyr noe. Jeg sier ikke dette for at noen skal synes synd på meg, men for å vise hva det kan gjøre med mennesker. Jeg har gått gjennom mitt verste halvår og måtte det alene for det meste, for mennesker har ikke snakket med meg, bare til meg. De har ikke hatt tid til å høre hva jeg har å si, de har hatt nok med å spørre fort- hvordan går det? Uten å ha tid til noe annet enn to linjers svar. Snakker man da til noen eller med noen?
Og jeg tenker videre… hva sier disse tingene om oss og vårt hjerte. Hvis jeg bare snakker til andre, bryr jeg meg egentlig om dem? Elsker jeg dem virkelig slik Jesus sa vi skulle elske andre? Er jeg egentlig villig til å slippe deres glede og sorg inn i mitt liv? For hvis jeg er det, må jeg da ikke snakke med mennesker? Må jeg ikke ha tid til å høre dem, til å møte dem der de er?
Hvordan er jeg som menneske er det spørsmålet jeg sitter igjen med etter de siste dagene… en som snakker til mennesker eller med mennesker? Hva er du? En som snakker til, med eller mot andre? Og hva slags «type» ønsker vi å være? Hva er «riktig type» å være som en etterfølger av Kristus?
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)