sykehuset igjen…

for 6 ukers tid fikk jeg en smule sjokk da jeg åpnet posten, det lå brev om at jeg var satt på listen for prioritert rett til hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Jeg lurte fælt på hva skjer, for dette hadde jeg ikke ventet. Tidligere har jeg liksom ikke kommet noen særlig vei. Jeg grudde dagen litt, fordi jeg hadde vært veldig dårlig og fordi jeg ikke visste hva som ventet meg. Jeg visste jeg hadde time på medisinsk poliklinkikk, men ikke for hva. Er det en ME-utredning, er det pga bare en av tingene jeg sliter med? Hvem møter jeg? Vil jeg møte forståelse og kanskje også innsikt og kunnskap? Tankene var mange…

Jeg fikk sjokk da jeg kom på sykehuset også i dag. Etter 20 minutters venting bli jeg kalt inn. Det første legen gjør er å slå av taklyset, gardinene var allerede trukket for. WOW… snakk om å føle seg ivaretatt. Det viser seg at det er en innholdsrik søknad om utredelse som er sendt, og legen begynner å spørre om litt av hvert. Jeg svarer mens jeg trekker opp listen jeg har jobbet med de siste ukene, den som jeg kaller symptomlista og som er 1 1/2 sider full med ting jeg ikke før har hatt problem med… Hun leser nedover, hun stiller spørsmål og jeg svarer etter evne og legen skriver masse notater,… og etter ca en time er det noen korte undersøkelser før jeg sendes videre til lab for prøvetaking, tror lista var på 25-30 ting. Skal inn igjen om 4-6 uker å få svarene…

Hva jeg møtte i dag har jeg ikke vært borti de 5 1/2 årene det er gått siden første legebesøk, bare den lille tingen med at hun slår av lyset. Jeg møter en lege som har interessert seg for feltet og kan ganske mye, og ikke bare det- hun møtte meg med forståelse og omsorg. Hun turte stille de vanskelige spørsmålene, om hvordan klarer du omsorgen for barna på det verste, hun sukket over manglende hjelp fra ulike instanser, og hun hjelper meg til å finne de rette tankene når hjernen stokker seg. Jeg likte denne dagen, fysisk hard men godt for sjela. Jeg får innblikk i hennes tilnærming og forståelse av sykdommen, og selv om vi ikke er helt enig er vi enig om mye og mangt- og en av dem er sammenhengen mellom det fysiske og psykiske.

Det er ikke mellom ørene jeg er syk, det er kroppen min, men hadde jeg ikke innrømmet at det påvirket psyken, hadde jeg ikke kunne klart hverdagen. Jeg har kjempet mot depresjon i perioder, jeg har kjent på mismot og det er dager jeg har gitt opp. Grått mine ikke så modige tårer, men heller mine «jeg-er-dønn-sliten-og-klarer-ikke-dette-tårer», jeg har gitt opp denne dagen og gått og lagt meg,for deretter å starte på ny neste dag. Fysisk og psykisk henger sammen, vi kan ikke skille kropp og sjel. Utfordringen ligger i å se hva er hva, og hvordan henger det hele sammen.

Og dette passer med min forståelse av mennesket, kall det gjerne mitt menneskesyn, mennesket er ånd, sjel og legeme, og det kan ikke skilles. Mangler, sykdom, stress og annet på ett område kan smitte over og påvirke ett annet. En god periode på ett område kan minske skadene eller problemene på ett annet. Mennesket er ikke bare kropp, men heller ikke bare psyke, det er en helthet. Når noe forstyrres på ett område forstyrrer det hele mennesket.

Jeg har skrevet mer om hverdagen som syk enn jeg vanligvis pleier. Jeg har aldri lagt skjul på at livet er til tider veldig tøft og at jeg er syk, ei heller at jeg har hatt opplevd ting som ikke har vært bare lett, men jeg vil ikke ha fokuset på det. Jeg velger hver dag å fokusere på det som er godt, samtidig som jeg erkjenner at ikke alt er bra. Gjennom å kjenne til mine begrensninger, finner jeg muligheter til å ta hensyn til og å prioritere de viktigste tingene i livet- hverdagslivet med guttene: Og selv om jeg er enslig, trenger jeg ikke gå veien alene. Jeg går sammen med en trofast Gud og er også velsignet med familie i nærheten og noen nære venner både her og der i dette land og også utenskjærs. Jeg er syk, men jeg er ikke sykdommen min og jeg vet at min gjenløser lever! Jeg liker det verset, midt i sin verste tid i livet proklamerer Job: Jeg vet at min gjenløser lever!