Omgivelsenes reaksjoner

omgivelsenes reaksjoner er del 6 i serien «Hvor var du da jeg døde Gud?» med undertittelen om drømmene dør så holder løftene. Det er tidligere postet innledning og 5 deler med titlene Smertefulle tider (del 1), Når drømmer dør? (del 2), Kan døde drømmer vekkes til live  igjen? (del 3), Det uforståelige (del 4) og Det er deg jeg vil ha Gud! (del 5).

Litt info: For de som lurer på om dette ingen ende vil ta, det har jeg også lurt på 😉 Det ser ut til å bli ti deler tilsammen (innledning, 8 deler, avslutning) Det er ett par emner jeg går mer inn på enn jeg hadde tenkt i starten, denne posten er ett av dem. Når alt er ferdig vil ‘serien’ bli postet på en egen side her på bloggen, slik at det er letterer å lese alt i riktig rekkefølge.

~   *   ~          ~   *   ~          ~   *   ~

I historien om når Jesus vekker opp Lasarus ser vi flere typer reaksjoner fra menneskene rundt Marta og Maria. Noen er positive, gode og hjelpsomme- andre ikke.

En ting jeg har hørt og lest noen ganger er at på den tid Jesus levde var det en gruppe kvinner som fungerte som «profesjonelle sørgekoner». Da (som nå) var det vanlig å samles hos dem som hadde mistet noen for å dele sorgen, men det var enkelte som hadde gjort litt mer ut av dette enn andre og som også fikk betalt for å sørge høylytt… Dette bærer preg av en innstilling og holdning vi møter i dag også. De som fokuserer mer på tapet enn håpet, de som ser så svart på ting at lyset blekner helt… Profesjonelle sørgekoner med en stooor porsjon akk og ve, og dette er så fælt, så fælt… Jo, det er fælt, men det er ikke bare hjelpsomt hvis det er kun på det vonde fokuset ligger… Og det kan til tider føles som de rundt oss er så profesjonelle i å uttrykke hvor sårt og vondt og fælt ting er, samtidig som de ikke klarer å dele smerten og sorgen med oss. De sier de rette ordene, de har de rette faktene og uttrykkene, de gråter og klager- men det føles ikke som om hjertet deres er i det. De klager over det vonde, men de klarer ikke å være i det vonde sammen med oss. Jeg husker noe jeg leste for ett par år siden: «Delt sorg er halv sorg, delt glede er dobbel glede». De profesjonelle klarer ikke å dele sorgen med oss…

Mens de profesjonelle ikke klarer å dele sorgen med oss ser vi også i historien at det er mennesker som gjør nettopp dette. Jesus er selvsagt beste eksempel. Jesus blir berørt av hva han ser og hører, han blir fylt med medlidenhet, han gråter… Han tar del i den ekte sorgen og han gråter med de som gråter. Samtidig leser vi at Jesus også blir rystet i sin ånd, og jeg tror han er opprørt over dødens brutalitet. (Døden omtales som «den siste fiende» annet sted)

I det å kunne dele sorg ligger en dyp kjærlighet i bunn. Det å dele syn på at noe er vanskelig og vondt er en ting, men det å virkelig dele sorg krever mer, det krever ett hjerte som er fylt med ekte kjærlighet, med omsorg og medlidenhet. Det å være sammen med noen i deres sorg og å dele den, krever evnen til å  kjenne på det vonde og såre. Men skal det være til både trøst og hjelp er det viktig at «med-sørgeren» ikke lar seg oppsluke av smerten og det vanskelige. Klarer man å holde litt avstand til smerten slik at den ikke får kontroll over sinn og følelser, kan man også bringe inn glimt av håp og liv i det vonde. Sørgende trenger mennesker som bryr seg på ordentlig, som klarer å dele smerten og det uforståelige, noen som klarer både å trøste og å bringe glimt av håp, liv og lys inn i mørket.

Det er noe som har forundret meg flere ganger når jeg har lest historien, det at de til tider snakksalige disiplene plutselig blir veldig tause. Det er ikke nedskrevet at de sa noe og vi kan selvsagt heller ikke si de ikke sa noe, for kanskje sa de noe som ikke er skrevet ned? Men her konsentrerer vi oss om den plutselige tausheten fordi  vi ser noe typisk i nettopp dette. Det er mennesker som er veldig mye sammen med oss i de bedre tider i livet, når ting ikke er for vanskelig og ikke for langdrøyge. De er da veldig hjelpsomme og også snakksalige, vi føler oss vel med dem og vi opplever oss elsket og ivaretatt. Men så skjer det noe som velter virkeligheten på hodet og det kommer smerte, prøvelser og vanskelige tider inn i livene våre. Er det kortvarig, bevarer vi ofte kontakten, men varer det vanskelige ved over lengre tid så ser vi til tider noe annet… mennesker som snakket mye i gode tider blir i våre tøffere tider plutselig tause. Det kan ligge mange årsaker bak; de kan mene vi er skyld i vanskelighetene våre selv enten direkte (f.eks. følge av dårlige valg ol) eller indirekte (som f.eks. manglende tro- du tror ikke nok og du tror feil), eller at dette er for vanskelig, kanskje er de usikre og ikke vet hvordan de skal oppføre seg, noen er faktisk ikke interessert i å få smerte inn i egne liv og flere andre årsaker. Men en ting er den samme, mennesker vi trodde ville støtte oss og være der i harde tider blir plutselig tause og kanskje forsvinner de helt ut av livet vårt… Det legger mer smerte og flere ubesvarte spørsmål på toppen av hva som var der fra før. Vi kjenner til dette fra egne liv; noen har opplevd det, andre vet om mennesker som har opplevd det og atter andre vet at de var den som trakk seg vekk…

En annen reaksjon vi ser er at mennesker stiller spørsmål med Jesus, med hvem han er og hans autoritet. Vi møter også dette i dag: hvis du virkelig lever rett med Gud hvorfor skjer dette? Hvis din Gud er allmektig, hvorfor tok han deg ikke ut av dette, hvorfor reddet han deg ikke osv. Mennesker anklager Gud for det vonde som skjer og de klarer ikke se storheten i at Gud er der sammen med oss midt i smerten, de klarer ikke høre de ord av liv og håp som tales. Vi møter mennesker som bruker våre tap og vår smerte som bevis på at Gud ikke er virkelig, at Gud ikke kan være god og hvertfall ikke allmektig. Noen av spørsmålene har forankring i den åndelige kamp vi står i som troende, mens andre ganger er det en feil forståelse av evangeliets budskap som skaper forvirring og spørsmålene. Hvis man tror at å være vellykket kristen og «veldig åndelig» betyr bedre helse, mindre motgang og mer suksess etter som dagene går- vil man i møte med smertens virkelighet bli fylt med spørsmål. Noen lar det gå utover den sørgende (du tror ikke nok, du har synd i livet, DU er skyld i dette), andre stiller spørsmål med Gud og hans ‘karaktertrekk’ (kjærlig, god, allmektig osv) og noen også ved hans eksistens. Mennesker stiller noen ganger spørsmål ved Gud fordi Gud ikke oppfyller deres meninger, deres bilde og deres oppfatning av hvordan Gud bør være og handle i gitte situasjoner. Gud er ikke Gud slik de mener og vil han skal være, og derfor stiller de spørsmålstegn ved Hans eksistens og ‘egenskaper’.

Hva gjør vi når mennesker reagerer på en måte som i stede for å hjelpe oss legger tyngre byrder på oss og forsterker smertene våre? Det er lett å havne i grøften med å svare igjen, med å forsvare oss, med å snakke bak ryggen på de det gjelder… men dette er ikke riktig. Selv om mennesker behandler oss dårlig i våre svake og vonde tider, gir det oss ikke rett til å handle dårlig tilbake. Selv om mennesker svikter oss i vår nød, gir det oss ikke retten til å snakke mot dem… Vi har uansett hva vi møter og står i, ansvar for vårt eget liv og våre handlinger. Det er ikke lett å få mer lagt på oss, men vi har en sterk hjelper. Vi må søke til Gud for hjelp, vi må rope etter nåde, kjærlighet og styrke. Om andre behandler oss dårlig eller feil, trenger vi ikke å svare likens tilbake. Ett annet viktig moment er ift de menneskene som sier og gjør ting som gjør at vi blir motløse. De kommer med råd og ord som i stede for å løfte oss opp, trykker oss ned. Hvis de ikke tar hint om at dette ikke er hjelpsomt, kan det være lurt å trekke seg litt bort fra dem det gjelder for en tid. Bibelen sier vi skal bevare vårt hjerte framfor alt vi bevarer, det er tider der det innebærer å trekke seg bort fra enkelte mennesker.

Vi må gi hverandre rom, vi må akseptere at livet er mangfoldig og består av både lys og mørke, dag og natt, smerte og glede. Vi må glede oss med de glade og gråte med de sørgende. Vi må tillate utsagnene: «jeg vet ikke, jeg forstår ikke» med omsorg og kjærlighet og ikke fordømmelse. Vi må løfte hverandre opp, oppmuntre hverandre, omslutte og beskytte hverandre. Vi må stole på at Gud er der og at Han vil gjøre sitt verk, vi trenger ikke presse oss på med du må tro og du må lese og du må be… Vi skal minne om Guds godhet og Hans løfter og vi skal først og fremst elske. Vår reaksjon bør være ulik for de ulike fasene av prosessen, men den skal alltid være i samsvar med hvem Gud er og hva Guds Ord sier. Vi må våge å spørre oss selv «WWJD» Hva ville Jesus gjort?.

alle innlegg i serien er samlet HER

8 thoughts on “Omgivelsenes reaksjoner

Add yours

    1. Anders,
      skal kommentaren bli stående må en forklaring/begunnelse komme med.

      At du ikke er enig med hva jeg skrev er en ting, men å stemple det som djevelens verk uten noen videre forklaring er i mine øyne en ikke helt hederlig framferd ift trossøsken.

      Guds fred og velsignelse!
      Cecilie

  1. Kjære Cecilie 🙂
    Guds fred, og takk igjen for sanne betraktninger.
    Omsorg for vår neste, er oppfyllelse og levendegjørelse av Jesu liv i oss.
    Ønsker deg Guds velsignelse og vern i ditt liv.

    Hilsen fra en venn
    Morten

    1. Hei kjære broder og vennen min

      Hver gang jeg ser en kommentar fra deg smiler jeg,
      fordi jeg verdsetter deg og dine ord gjør godt i sjela!

      Må Herren velsigne dag og hjerte med glede og fred, styrke og kraft!
      Takknemlig for du! Klemz Cecilie :)!

  2. Bra skrevet Cecilie. Vi trenger alle og komme inn i dypere forståelse av hvem Herren er. Han er ikke som vi tror. Men Han er villig til å lære oss, om vi vill følge Ham. Da sier Han «la oss gå over til den andre siden».

    Det Herren ikke fortalte, var om stormen som kom mens vi var i båten, og han sov. For en «tragedie». Best å vekke mesteren. Og når vi får kontakt med Ham, så stiller han alt kaos og rot som har oppstått.

    Og alle vet jo at det var boller og brus som ventet når de kom i land på den andre siden. Vel, heller en gal mann sto naken og skrek sånn at disiplenes blod frøs til is. Men Mesteren hadde full kontroll, også her.

    Gud er situasjonens mester. Og Han liker å utfordre oss, der vi er! Noen ganger virker det meningsløst. Men det er ikke det. Men det meste vil man forstå i ettertid.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: