Men Herrens plan står fast for evig, hans hjertes tanker fra slekt til slekt. (Sal.33:11)
Mørke kan være så mangt, det kan være en mørk natt og det kan være mørke tider i livet. Vi har alle forskjellige måter å forklare hva mørke er, men enklest talt er det fravær av lys. Skal vi måle hvor mørkt noe er, måler vi ikke hvor mye ‘sort’ det er, vi måler hvor mye (lite) lys det er. Dette gjelder i fysikken og det gjelder i livet- mørke er fravær av lys.
Hva har dette med det verset jeg startet med? Ved første øyekast kan det se ut til å ikke være sammenheng, men det er. Verset slår fast at Guds hensikt med skaperverket ikke er forandret, det har vært og er fortsatt det samme, fra slekt til slekt. Gud har ikke forandret mål og mening ettersom verden har endret seg. Uansett hvor mye vondt eller godt som har skjedd, står den samme evige hensikt fast.
Hva er Guds evige hensikt? Fellesskap. Fellesskap mellom Gud og mennesker. Ett fellesskap som ble brutt da mørke kom inn i verden, ett fellesskap som ble gjenopprettet av Gud selv gjennom Jesus. Jesus sier om seg selv at Han er Verdens Lys. Ett lys som skinnere klart og tydelig i hjertene til dem som tror, og som gjennom deres ord og gjerninger skal bringe håp og lys til andre. Gud har alltid ment at vi skal leve i ett nært fellesskap med ham, det har alltid vært hans hjertes ønske. Men mennesket gjorde noen feile valg som førte dem inn i en verden der mørket ble tydeligere.
Mørket kunne bli tydeligere fordi menneskene vendte seg bort fra det sanne lys, akkurat som at vi ser ikke skyggen vår før vi vender oss bort fra lyset… Skyggen kan være enormt stor hvis vi står i rett posisjon. Ett lite barn på 1,20 kan plutselig bli en stor og skummel kjempe. Mørket i våre liv har også en tendens til å oppføre seg likt… det er unaturlig stort i forhold til hva det reflekterer. Barnet er 1,20 mens skyggen kan være 2,50- altså over det dobbelte… slik kan også våre problemer kaste mye større skygger over våre sinn og liv enn hva utfordringen skulle tilsi.
Å bryte det fysiske mørket er enkelt, det er bare å tenne ett lys eller skru opp styrken på det lyset som er på. Det er ikke store lyskilden som skal til for å bryte mørket. En tynn stripe gir mer oversikt, bare ett stearinlys lyser opp omgivelsene rundt. Det blir ikke dagslys, men mørket blir brutt.
Å bryte vårt personlige mørke kan være vanskeligere. Våre skygger vil bli borte når vi vender oss med ansiktet mot lyset igjen og vårt mørke vil bli brutt når vi tenner/får tent lys i vårt hjerte og sinn. Vi trenger å søke inn til Han som er verdens lys. Ett lys som er fullt av kjærlighet og nåde, sannhet og kraft, omsorg og medlidenhet, hensikt og mening, mot og tålmodighet, utholdenhet og visdom. Noen ganger klarer vi å søke inn i dette selv, andre ganger trenger vi å oppleve at andre fysisk bringer oss lys, gjennom oppmerksomhet, oppmuntring, omsorg og støtte.
Guds plan var at vi skulle leve i lyset, og selv om mange har fjernet seg fra dette og verden til tider ser veldig mørk ut, har ikke Gud forandret sin evige hensikt- fellesskap med mennesker, muliggjort gjennom Jesus, verdens lys.
med Gud i hverdagen 
Det er så sant som du skriver. Mørket er fravær av lys. Og Korsets kraft er det eneste lyset som kan bryte mørkets/syndens makt i ett menneskets liv. Og i nærheten av fellesskap med Faderen, så forsvinner også etterhvert rester av mørket som måtte henge igjen, selv om det til tider kan ta tid.
Leste akkurat Corrie Ten Booms vittnesbyrd «skjulestedet». Og det var gripende å lese at når de, Corrie og hennes søster satt i konsentrasjonsleir, så lyste Herrens lys inn på den måten og på måten de levde og utstrålte Jesus at det forandret hele atmosfæren i rommet for alle kvinnene som var stuet inn der.
Det var spesielt Corries søster Betsie som utstrålte Jesus på en veldig spesiell måte, og hadde spesielt kjærlighet til deres overgripere (mens Corrie hadde meste kjærlighet til de svake og de som var utnyttet).
Men etter krigen, og da Corrie møtte en av sine fangevoktere, etter at hun hadde talt om forsoning i en kirke. Så fikk troen en stor prøve. Da fangevokteren (som var med å gjøre mye vondt for mange, og ikke minste Corrie selv som mistet sin søster i leiren) ville rekke frem hånda for å takke om det gode budskapet om Jesus forsoning, så ble det en kamp for Corrie.
Som hun sa «Jeg forsøkte å smile, og jeg kjempet for å løfte hånden, Men jeg maktet det ikke. Jeg følte ingenting, ikke den minste gnist av varme eller kjærlighet. Så ba jeg igjen en stille bønn. Jesus, jeg kan ikke tilgi ham. Gi meg din tilgivelse».
Så skriver hun videre «Da jeg tok hånden hans, hendte det noe utrolig. Fra skulderen min, langs armen og gjennom hånden gikk det som en strøm fra meg til ham, mens jeg i hjertet følte en kjærlighet til denne mannen som nesten overveldet meg. Slik oppdaget jeg at legemidlet for verden ikke ligger i vår tilgivelse eller i vår godhet, men i Guds. Når han sier at vi skal elske våre fiender, gir han oss ikke bare befalingen, men også kjærligheten.»
Å vite om Herrens lys og kjærlighet, er ikke det samme som vi bøyer oss for det. Men kun da (når vi bøyer oss for Hans vilje og hjerte), så stråler det sanne lyset frem og skaper fred og legedom i ett menneskets hjerte. Og gjennom Hans lys kan vi også skape lys til våre medmennesker. Det skal ikke mye lys til, før man lyser opp ett rom…
Husker godt den historien når Corrie møter igjen fangevokteren selv om det er nesten 20 år siden jeg leste det… Vet jeg tenkte da (som jeg fortsatt mener) at tilgivelse er en beslutning vi tar, det er ikke basert på følelser men valg- vi velger om vi vil lyde Guds ord om å tilgi… Det at jeg leste det da, har nok hjulpet meg til å unngå endel bitterhet i livet, det har vært viktig innsikt å ha med seg. Gud vil alltid gi oss kraft til å stå når vi velger å handle utfra troskap til Hans ord.
Noe vi mange ganger glemmer når ting er vanskelig er at skyggene faktisk bekrefter lysets eksistens!
Må Gud velsigne dag og hjerte med fred og glede, styrke og kjærlighet!