Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. (1.Tess.5:11)
Forunderlige Gud er vel den enkleste måten å forklare dette på. Jeg har gått i dag og følt jeg kunne trenge en oppmuntring, og det blikket mitt blir dratt mot er å oppmuntre andre. Jeg merker mer og mer at de siste ukene har vært travle, kroppen gir tydeligere beskjed for hver dag med økende smerter, verk, flunsa-følelse og forkjølelse. Jeg er ikke på topp akkurat, og en oppmuntring hadde vært veldig kjærkommen. Og så kommer Gud og minner meg om at jeg er kalt til å oppmuntre andre… Hallo? Fikk Han ikke med seg at JEG FØLER JEG trenger en oppmuntring? Han har forstått det helt bak fram… eller?
Valget er mitt, jeg kan velge å oppmuntre andre selv i de tider jeg føler jeg kunne trengt en liten oppmuntring. Jeg kan velge å fokusere på andre og deres behov i stede for bare på mine egne. Jeg kan velge å leve en liten smule selvoppofrende eller jeg kan velge egoistisk selvmedlidenhet.
Jeg valgte å spørre Gud hvem jeg kunne være til oppmuntring for. For min del var det ett navn som kom plutselig, hva jeg gjorde har lite med saken å gjøre, men det stemte. Jenta trengte å få vite at noen brydde seg nok til å ta kontakt.
Så er det en av forunderligheten ved å kikke litt lenger enn egen nese og ønsker… Når jeg begynner å fokusere på andre og deres liv og behov, blekner mine egne en liten smule også. Da er det ikke så ille å være meg her og nå, da kommer en dypere mening med livet fram til overflaten. Når jeg velger å bry meg om andre, får også jeg det bedre selv. Gud har en underfull plan med alt vi får oppleve med ham, som trøst og oppmuntring. Gud trøster oss ikke kun for at vi skal føle oss vel og komfortable, men for at vi selv skal bli trøstere som trøster andre. Gud oppmuntrer oss ikke bare for å gi lys og styrke inn i våre vanskeligheter, men for at vi selv skal bli istandsatt til å oppmuntre andre. Gud vil at vi skal gi videre hva vi selv har fått, og det uten «kostnader» eller krav bundet til hva vi gjør. For ingenting har dere fått det, og for ingenting skal dere gi det videre, sa Jesus.
Kjenner du noen som kunne trenge en oppmuntring i dag? Det trenger ikke være det store… en sms, en mail, en kort telefon, en invitasjon, en kake, en blomst… Be Gud om å vise deg hvem du kan være til oppmuntring for. Du vil ikke bare være til velsignelse for andre, du vil bli velsignet selv også!
Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. (Matt.7.12)
Sånn kjenner jeg bibelens Jesus, den som så andres behov der det trengtes. Ettersom Han og Faderen var ett, så visste Jesus alltid hvem Hans skulle oppsøke og hvor Han skulle gå. Han ble aldri forvirret eller lurte på hva som var Guds vilje, men på morgenen når de fleste sov, så var Han ensom med Faderen og søkte Ham. Han sa også selv «det er saligere å gi enn å få».