Det er tanken som teller…

Skolen startet onsdag og en av guttene mine var mer spent enn den andre. Årets tredjeklassing lurte på hvordan det ville bli, men visste hvem han skulle ha som kontaktlærer og kjente også klassen, så det var mer god spenning. Årets førsteklassing derimot gikk en helt ny verden i møte. Jo da, han har vært innom skolen og SFO mange ganger, slik blir det når man har storesøsken, men å skulle bli elev selv er en helt annen ting. En verden med flere barn og færre voksne, en verden med strengere rammer og planer, en verden  hvor ting må gjøres selv om man ikke har lyst eller liker det i det hele tatt. En verden som tidligere virket spennende og forlokkende, snudde plutselig til noe skremmende og utrygt. Dette var ikke så moro og ønsket lenger, og ikke kunne han slutte skolen og gå tilbake til den trygge barnehagen heller. Nei dette var ikke greit, dette ville han ikke.

Det har vært en berg-og dalbanetur for både barn og mor. Jeg skjønner gutten jeg, at det er vanskelig og skummelt. Jeg har kjent på det samme selv hver gang jeg skulle inn i noe nytt, om det var studier eller ny jobb. Det er litt skummelt å entre inn i en ukjent verden. Når vi plutselig står der og skal bli deltaker og bidragsyter i noe nytt, hjelper det ikke alltid å vite noe om det nye, for vi er ikke trygge der. Og det er utryggheten som driver følelsene…

Det går seg til før eller siden, det vet vi. Men som mor ønsker jeg alltid at det skal være før. Både fordi da vet jeg barnet mitt slipper den ugreie utryggheten og alle de ugne magefølelsene, men også fordi det er jo mye lettere for meg som mor om barnet faller til ro med en gang. Enklere fordi da kan dagene bli normale fortere, enklere fordi da vet jeg at barnet mitt har det trygt og trives, enklere fordi jeg trenger ikke kjenne på sårheten over at mitt barn sliter akkurat nå. Jeg innrømmer helt ærlig at jeg alltid håper og ønsker at de faller til ro og trives før i stede for siden, og jeg ønsker det for vår alles del.

Men det er tider i livet der det blir siden i stede for før, og der er vi nå. Hva skal jeg som mor gjøre når barnet mitt sliter med å finne seg til rette, finne roen og sin plass i den nye verdenen han har gått inn i? Hva er det beste jeg kan gjøre for at han skal ha det godt nok denne tiden?

Det er tanken som teller tenker jeg. Ikke den tanken folk henviser til når de sier, jeg har tenkt på deg, jeg tenkte jeg skulle innom men har ikke kommet så langt, ikke den tanken. Den tanken vi alle har inni oss som må fylles med omsorg, nærhet og oppmerksomhet, den følelses-tanken som som forteller oss om vi er sett og elsket, eller ikke. Den tanken som går så utrolig fort tom når vi møter situasjoner vi ikke mestrer eller er trygge i, den tanken. Mitt barn trenger masse ekstra påfyll utenfor skolen, så mye at han vet han er sett, at han vet han er mer enn god nok, han vet at han er elsket og ivaretatt, han vet at det er noen som ser ham og kjenner ham. En følelses-tank fyllt med omsorg, kjærlighet, aksept, støtte, fellesskap og mye annet skaper en trygg base i mitt barns liv mens han med litt usikre steg må venne seg til noe nytt. Jeg kan ikke bare slippe han ned i hva han opplever som løvens hule uten riktig ballast, jeg må passe på at nå trengs ekstra mye nærhet og tid sammen for at han skal kunne møte hver ny dag med nok indre styrke.

For ofte går vi alle nye dager og situasjoner i møte med litt tomme tanker, vi føler ikke alltid vi er sett og hørt. Vi kan vite at vi er elsket og akseptert, men det er følelsen og opplevelsen av å være elsket og akseptert som bærer oss i de tyngste tidene. Hodekunnskapen er nødvendig, men det er følelsen av å helt konkret oppleve oss elsket som fyller tanken våres best og mest. Utfordringen ligger i å gi omsorg og kjærlighet som passer den enkelte, for der er vi ulike. Det er ulike ting som får oss til å føle oss elsket og sett. Noen trenger masse nærhet gjennom klemmer, kos og fysisk nærhet, andre trenger at noen har tid til å gjøre ting sammen med dem. For andre er en liten gave ett sant tegn på kjærlighet, mens andre verdsetter at noen hjelper dem med en oppgave. Vi er forskjellige, og vi trenger å oppleve omsorg, støtte og kjærlighet på ulike måter.

Det er tanken som teller, og jeg tenker at å passe på at mitt barns tank får mange, mange nye påfyll jamt og trutt i tiden framover, vil hjelpe han å falle til ro i sin ny hverdag og med sin nye plass og rolle i livet sitt.