Det er tanken som teller…

Skolen startet onsdag og en av guttene mine var mer spent enn den andre. Årets tredjeklassing lurte på hvordan det ville bli, men visste hvem han skulle ha som kontaktlærer og kjente også klassen, så det var mer god spenning. Årets førsteklassing derimot gikk en helt ny verden i møte. Jo da, han har vært innom skolen og SFO mange ganger, slik blir det når man har storesøsken, men å skulle bli elev selv er en helt annen ting. En verden med flere barn og færre voksne, en verden med strengere rammer og planer, en verden  hvor ting må gjøres selv om man ikke har lyst eller liker det i det hele tatt. En verden som tidligere virket spennende og forlokkende, snudde plutselig til noe skremmende og utrygt. Dette var ikke så moro og ønsket lenger, og ikke kunne han slutte skolen og gå tilbake til den trygge barnehagen heller. Nei dette var ikke greit, dette ville han ikke.

Det har vært en berg-og dalbanetur for både barn og mor. Jeg skjønner gutten jeg, at det er vanskelig og skummelt. Jeg har kjent på det samme selv hver gang jeg skulle inn i noe nytt, om det var studier eller ny jobb. Det er litt skummelt å entre inn i en ukjent verden. Når vi plutselig står der og skal bli deltaker og bidragsyter i noe nytt, hjelper det ikke alltid å vite noe om det nye, for vi er ikke trygge der. Og det er utryggheten som driver følelsene…

Det går seg til før eller siden, det vet vi. Men som mor ønsker jeg alltid at det skal være før. Både fordi da vet jeg barnet mitt slipper den ugreie utryggheten og alle de ugne magefølelsene, men også fordi det er jo mye lettere for meg som mor om barnet faller til ro med en gang. Enklere fordi da kan dagene bli normale fortere, enklere fordi da vet jeg at barnet mitt har det trygt og trives, enklere fordi jeg trenger ikke kjenne på sårheten over at mitt barn sliter akkurat nå. Jeg innrømmer helt ærlig at jeg alltid håper og ønsker at de faller til ro og trives før i stede for siden, og jeg ønsker det for vår alles del.

Men det er tider i livet der det blir siden i stede for før, og der er vi nå. Hva skal jeg som mor gjøre når barnet mitt sliter med å finne seg til rette, finne roen og sin plass i den nye verdenen han har gått inn i? Hva er det beste jeg kan gjøre for at han skal ha det godt nok denne tiden?

Det er tanken som teller tenker jeg. Ikke den tanken folk henviser til når de sier, jeg har tenkt på deg, jeg tenkte jeg skulle innom men har ikke kommet så langt, ikke den tanken. Den tanken vi alle har inni oss som må fylles med omsorg, nærhet og oppmerksomhet, den følelses-tanken som som forteller oss om vi er sett og elsket, eller ikke. Den tanken som går så utrolig fort tom når vi møter situasjoner vi ikke mestrer eller er trygge i, den tanken. Mitt barn trenger masse ekstra påfyll utenfor skolen, så mye at han vet han er sett, at han vet han er mer enn god nok, han vet at han er elsket og ivaretatt, han vet at det er noen som ser ham og kjenner ham. En følelses-tank fyllt med omsorg, kjærlighet, aksept, støtte, fellesskap og mye annet skaper en trygg base i mitt barns liv mens han med litt usikre steg må venne seg til noe nytt. Jeg kan ikke bare slippe han ned i hva han opplever som løvens hule uten riktig ballast, jeg må passe på at nå trengs ekstra mye nærhet og tid sammen for at han skal kunne møte hver ny dag med nok indre styrke.

For ofte går vi alle nye dager og situasjoner i møte med litt tomme tanker, vi føler ikke alltid vi er sett og hørt. Vi kan vite at vi er elsket og akseptert, men det er følelsen og opplevelsen av å være elsket og akseptert som bærer oss i de tyngste tidene. Hodekunnskapen er nødvendig, men det er følelsen av å helt konkret oppleve oss elsket som fyller tanken våres best og mest. Utfordringen ligger i å gi omsorg og kjærlighet som passer den enkelte, for der er vi ulike. Det er ulike ting som får oss til å føle oss elsket og sett. Noen trenger masse nærhet gjennom klemmer, kos og fysisk nærhet, andre trenger at noen har tid til å gjøre ting sammen med dem. For andre er en liten gave ett sant tegn på kjærlighet, mens andre verdsetter at noen hjelper dem med en oppgave. Vi er forskjellige, og vi trenger å oppleve omsorg, støtte og kjærlighet på ulike måter.

Det er tanken som teller, og jeg tenker at å passe på at mitt barns tank får mange, mange nye påfyll jamt og trutt i tiden framover, vil hjelpe han å falle til ro i sin ny hverdag og med sin nye plass og rolle i livet sitt.

5 kommentarer om “Det er tanken som teller…

Legg til din

  1. Har du lest «Kjærlighetens fem språk» av Gary Chapman? Den handler om nettopp det du skriver om her: Hvor ulike vi er når det gjelder hva som gjør at vi føler oss sett og at for å kunne gi et annet menneske må vi vite hva denne oppfatter som «bevis» på kjærlighet.

    Selvhjelpsbøker og amerikans vissvass er ikke min greie, men akkurat denne boken har relevans og kan faktisk brukes, så om du ikke har lest den, kan jeg anbefale den. Essensen har du skjønt, men det er sikkert nyttig å lese den likevel.

    Skolestart er spennende, for både barnet og den voksne. Det ligger dessuten en spenning i forhold til hvordan det går siden vi har betydelig begrenset med energi. Har vi nok til å kunne hjelpe barnet vårt på den måten det trenger? Eller må nødløsninger til?

    Jeg krysser fingre for at fortsettelsen blir lettere enn starten!

    Klem fra meg.

    1. heisann!
      Jeg kjøpte «The five Love Languages of Children» tidligere i år, den er et samarbeidsprosjekt mellom Chapman og Campbell som begge er anerkjente på hvert sitt felt. Planen var sommerlektyre, men er enda ikke kommet gjennom den… det er liksom ikke helt lesehode her i gården for tiden (hvertfall ikke hvis det inkluderer mer enn to-tre avsnitt:)) Kjenner litt til «konseptet», men har aldri lest gjennom bøkene. Inntrykket mitt er at de er praktiske og nyttige.

      Det ble noen tøffe dager for min del, både fordi jeg så barnet mitt slite og fordi jeg måtte strekke strikken så enormt langt… så er det jo å huske å gi storebror det han trenger også. Jeg håper og antar at det går bedre denne uken!
      Håper dere fikk en god første-skoledag i dag! Har tenkt på dere 🙂

  2. Vi hadde vårt siste barn som startet på skole igår. Og det gikk iforseg ganske ok. Men var sliten av å stå sildpakket i klasserommet, 50-60 stk (eller fler) i ca 1 time. Samtidig hadde vi burstagsfeiring også, så man rakk ikke å reflektere, før gjestene kom inn på kvelden. Men idag så gikk 1 klassingen selv på skolen. Deilig å slippe å kjøre dem til barnehagen. Det blir nok mer roligere tider fremover med kjøringen og klokkeslett, og mer leksehjelp….

    Håper at barna dine vil trives på skolen. Det er viktig med venner og god lærer. Ha en velsignet dag.

    1. Det er en ny tid når man er ferdig med barnehage og bare har skolebarn, merker det her i huset også. Så er det mange nye rutiner som må prøves ut og etter hvert kjøres inn! Minsten her begynner å gå seg litt mer til, heldigvis! Er heldig med begge kontaktlærerne, og ja, venner er viktige og blir bare mer viktige for barna etter som årene går (så jeg ber allerede nå om gode venner til dem begge)

      Med ønske om en velsignet god høst til dere alle! Guds fred!

      «The LORD is my strength and my shield; my heart trusts in him, and I am helped. My heart leaps for joy and I will give thanks to him in song.» ~ Psalm 28:7

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: