Jeg går rundt og føler meg til fint liten nytte. Guttene er ett døgn hos pappa’n sin, og jeg har hatt kvelden alene hjemme. Det er ikke den gode opplevelsen jeg skulle ønske det var… det er sjeldent det.
Jeg kikker i speilet og ser ei sliten dame. Enkelte dager ser jeg nok mer hva jeg føler enn det egentlige utseende, men ofte ser jeg bare sliten ut… Tenk å kunne se opplagt og sprudlende ut en dag da? Det hadde vært noe det… Jeg kikker realistisk på egen helsetilstand og må innrømme at jeg blir egentlig bare dårligere, jeg er verre enn i fjor sommer, og da var jeg verre enn sommeren før… Å sammenlikne med vinteren er ikke riktig, da råder andre omstendigheter (kaldt, snø og annet), men jeg gleder meg over at jeg tross alt er bedre enn jeg var da… Men sannheten er at jeg blir dårligere, jeg klarer mindre og tåler mindre…
Guttene vokser til og de er aktive som de alltid har vært, selv om eldsten finner mer innero enn tidligere. Men de når lenger, de skal mer og de skal lengre bort fra hjemmet… jeg kommer mer og mer til kort i forhold til dem, nettopp fordi de blir større. Mine begrensninger merket de ikke så mye for noen år siden, men det blir bare tydeligere og tydeligere for dem at ho mor er ikke frisk…Jeg kan ikke sparke særlig ball med dem, ikke alltid kjøre dem, ikke bade for lenge, ikke springe og herje, ei heller er trampoline ett vellykket aktivitetsvalg, kjip mor som ikke alltid er like til nytte…
Jeg tenker på det livet jeg kunne tenkt meg, og jeg kommer så forferdelig til kort… Ikke kan jeg jobbe, å ta vare på hjemmet er ett strev, sosialt liv er utelukket, møter i menigheten klarer jeg ikke lenger, ikke kan jeg delta i aktiviteter av noe slag… det er strevsomt å følge opp det lille det er med fotballtrening og slikt… Så forferdelig lite til nytte jeg er… Jeg har lyst å være der for andre, spre håp og glede, jeg har lyst å hjelpe og strekke ut hjelpende hånd, jeg vil ha åpne dører og åpent hjerte for de som trenger det, jeg vil ha åpent hjem for kompiser og lek, jeg vil være til nytte… jeg vil bidra, jeg vil være en som utgjør en forskjell i positiv retning for de mennesker jeg møter. Holdt på å si de mennesker jeg omgås med også, men det er fra svunnen tid, slik klarer jeg ikke lenger… Svært så lite til nytte jeg er for tiden…
Slik kan tankene kverne rundt min egen følelse av tilkortkommenhet og det å være til liten nytte. Jeg havner i denne vonde sirkelen enkelte dager, men så kommer noe annet inn… Noen ganger en fort tanke, andre ganger ett vers fra Bibelen og som i kveld bare ett enkelt ord; trofast. Vær trofast i hva du er satt i, det vil komme godt ut av det hvis du ikke gir opp.Jeg tenker over ordet og hva det betyr i min hverdag, å være trofast i hva jeg kan klare, å velge å prioritere det viktigst og la det mindre viktige være, å gjøre sitt beste. Jeg er kanskje ikke den som får mest gjort, men jeg gjør mitt beste og jeg velger omsorgen for guttene framfor andre ting. Jeg gjør nytte i deres liv som en mor som er der og som elsker dem, rettleder dem, hjelper dem, leker med dem, legger tilrette for dem og mye annet… Om jeg ikke er nyttig i omverdenens øyne, er jeg faktisk en stor del av verden for mine skjønne velsignelser. Ved at jeg er trofast i hverdagen og gjør mitt beste, er jeg til nytte.Hver dag får jeg ha den store glede, oppgave og velsignelse å være mamma for verdens to beste gutter. Så om jeg ikke kan gjøre mange av de ting jeg ønsker, om jeg ikke kan delta i samfunn, arbeidsliv, menighet og lag, kan jeg være trofast i mitt hjem og som mor. Mesteparten av hva som gjøres i hverdagen er nok usynlig for andre, men det vil vise seg igjen i guttenes liv i ettertid. Noen ganger vil jeg mer enn jeg makter, og da kommer følelsen av å være utilstrekkelig og til liten nytte, men når jeg får fokuset på rett kjøl igjen og husker at min viktigst oppgave i hverdagen er å sørge for guttene på alle måter, da er jeg jo faktisk til nytte jeg også…
La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen. (Gal.6:9-10)
Men dere skal være ved godt mot og ikke la hendene synke! Dere får nok lønn for det dere gjør. (2.Krøn.15:7)
med Gud i hverdagen 
Hei Cecilie. Det er alltid trist å lese om helsetilstanden din og din daglige kamp. Samtidig vet jeg at du sprer mer velsignelse enn du tror. Alt har sin tid, sier forkynneren. En tid å så og en tid å høste. Klart det vil komme høst også i ditt liv. Vær tro i det små, så vill du også bli satt over mer. Vil anbefalle deg å lese «Vårvinder» med Francine Rivers. Handler om relasjoner, ensomhet pga fysisk begrensing og løgner. Kan lånes på biblioteket. Gud velsigne deg.
Vær tro i det små, så vil du bli satt over større… nettopp det var ett av versene jeg tenkte skulle inn på slutten, men følte det ikke var riktig mens jeg skrev- merkunderlig at du tar det fram! 🙂
Det mange nok ikke er klar over er at jeg faktisk ikke helt liker å dele disse innleggene, føler det blir litt sutrete. Men dette er min virkelighet, og det er nettopp det Gud utfordret meg til å skrive om for noen år siden- livet som det er. Ærlighet tror jeg er mer tiltrekkende og oppmuntrende, mer styrkende og virkekraftig enn opphausa «stå på i tro». Det er godt og det er vondt, det er oppturer og det er nedturer, og det er mye vi ikke forstår hvorfor det skjer, men en ting står alltid fast; Gud er trofast!
Takk for boktips, kanskje husker jeg det når leseevnen kommer tilbake. Pt kan jeg ikke lese særlig, blir for tung kost for hodet, men er veldig glad for at gangsynet er i mye bedre stand;) Gud velsigne deg og dine kjære broder!
Har tenkt mye på deg de siste dagene, og skjønt at ting er tungt… Glad du har klart å se det som det er, nemlig at du først og fremst er mor og at du faktisk egentlig gjør MER enn du egentlig klarer…
Skjønner det med sosialt liv, menighet, jobb osv… Kan ikke gi deg noen trøst eller løsning, men det er en tid for alt, og nå er tiden for guttene dine… Jeg har stor tro på at du vil bli frisk en dag, imens må du bare klare å slå deg helt til ro med at du ikke skal bruke energi på andre enn dere tre…
Sender deg en klem og en til…
utfordringen ligger mye i at å skulle gi ut på tom tank er tungt, jeg trenger vel en smule påfyll fra omgang med andre jeg også innimellom. Alle trenger vi feedback på at vi er sett og hørt, at vi er nødvendige og nyttige, langvarig alenegang er ikke bare sunt. Men selv om det å alltid være på underskuddssiden av energi er tøft, er det ingen unnskyldning for å ikke fortsette å gjøre sitt beste,
Vi har vært avgårde på camping utenfor Halden ei uke og guttene var rett på fotballskole noen dager da vi kom hjem, så det er blitt mange lange dager, merker det godt. Nå er det skolestart i morgen, en tilbake og en ny, blir en spennende og utfordrende tid det også!
Har tenkt på deg og dine også, og ber for dere. Har også tenkt mange ganger at nåmå jeg få kommet meg bort med alle tingene så du kan kikke gjennom, men så langt har ikke det latt seg ordne enda… Håper dere har det bra. Må Gud velsigne dere alle! Kjempeklems herfra