sann kjærlighet gir tid og deler liv

Lisa og Henrik kom gående hånd i hånd med store smil mot døra til møtelokalet. I entreen står en gjeng med venner som de stopper opp ved og hilser på med latter, skulderklapp og klemmer. Praten går løst om hva som har skjedd siden sist og om den store nyheten alle har hørt, om ett år er det bryllup. Litt lengre inne i hallen står ett par tanter av paret som ser de komme inn. Den ene sier ”se, der er det forelska paret!” og de snakker om den hengivenhet og kjærlighet som er mellom de to unge. De har aldri vært i samme rom som dem uten at Henrik har gitt Lisa velplasserte komplimenter eller snudd seg mot henne og spurt om hennes mening og tanker om emnet det snakkes om. Og Lisa da, det går ikke ett familieselskap uten at hun ser på Henrik og sier med stort smil at hun er verdens heldigste som har ham. At de er forelsket i hverandre er ingen i tvil om.

Under møtet sitter Henrik med armen om Lisa sin skulder. En gang inni mellom legger Lisa hodet ned på skuldra hans noen sekunder før kikker hun opp på han med ett smil. Henrik klemmer henne litt tettere inn til seg og smiler tilbake før oppmerksomheten igjen vendes framover.

To kvelder senere ringer det på Lisa si dør og siden hun vet det er Henrik som kommer roper hun bare ”kom inn” mens hun fortsetter med å støvsuge. Han kommer inn i rommet og uten å kikke opp sier Lisa hei. Henrik kikker litt rart på henne, men vet at det nytter ikke å si noe, så han setter seg i sofaen og håper hun snart er ferdig. Han har noe han gjerne vil fortelle henne. Lisa er endelig ferdig, og når hun går forbi sofaen kikker hun fort bort på Henrik før hun går ut på kjøkkenet. Uten ett ord setter hun i gang med å lage litt mat, fra stua hører hun ”skal du ha hjelp?”. Henrik får bare ett ”jeg klarer det selv tilbake”. Han sitter og kikker mot kjøkkenet og lure på hva han skal gjøre. Skal han gå ut og prøve å snakke med henne eller skal han bare la være å prøve enda en gang? Han kjenner at irritasjonen stiger, han er så lei av å bli oversett, så lei av å ikke bli inkludert, lei av å føle han er en prydgjenstand til festbruk eller krisetider, men som ikke duger til hverdags… frustrasjonen han har kjent på de siste månedene bare stiger… orker han virkelig å gifte seg med Lisa? Han elsker henne av hele sitt hjerte, men er dette hva han ønsker seg? Og vil det kunne forandre seg? Vil det bli bedre eller verre hvis de gifter seg?  Henrik sukker dypt akkurat i det Lisa stikker hodet ut av døråpningen og sier at maten er ferdig.

Måltidet starter i taushet, men etter noen minutter spør Lisa, hva var det du sukket så over i sted? Henrik kikker henne i øynene noen sekunder før han kikker ned og legger bestikket fra seg, for deretter å se henne i øynene igjen. Jeg elsker deg og jeg ønsker å tilbringe livet sammen med deg, men jeg vet ikke om jeg klarer dette lenger… Jeg ønsker å dele alt med deg, bli tatt med inn i dine tanker og din hverdag, jeg ønsker å dele dagens hete og nattens mørke med deg… men jeg føler meg mest i veien for deg. Lisa ser helt paff ut før hun buser litt sint ut: Hvordan kan du tvile på at jeg elsker deg? Jeg gjør jo så mye for deg! Jeg… jeg… Henrik avbryter henne med det stille gjensvaret… jeg ønsker deg, ikke alt hva du kan gjøre for meg. Du er dyktig og utrolig arbeidsom, men du har aldri tid til å være oss fordi du alltid har noe du må eller skal gjøre. Jeg ønsker ditt hjerte og din kjærlighet, ikke bare noen som kan gjøre ting for meg, det er deg jeg trenger…

Vi vet at forhold som dette aldri vil bli godt. Det er ikke to som drar lasset sammen, men to som lever hver sine liv side ved side. Spørsmålet jeg ønsket å stille er: Hvordan uttrykker vi vår kjærlighet til Jesus? Er vi søndagskristne som skryter av Gud til fest, men som aldri har tid til han i hverdagen? Eller viser vårt liv at Jesus faktisk er vår største kjærlighet? Mer enn alle våre gjerninger og vår tjeneste, ønsker Gud vår tid og vårt fellesskap.