ubetinget kjærlighet

Av en eller annen grunn har det kommet mer og mer opp de siste par ukene, det med ubetinget kjærlighet. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet bare at det er noe jeg trenger og noe jeg kunne tenke meg mer av. Tenk å være elsket fordi man er og for den man er, ikke for det man kan gjøre eller for det den andre ønsker jeg skal være, men for meg. Og av den helt enkle grunn at jeg er. Ubetinget kjærlighet er kjærlighet som elsker uansett og til tider også på tross av. En kjærlighet som går forbi ett regnskap av gitt og mottatt, en kjærlighet som ikke er opptatt av balanse i banken fordi den er der uansett, i både gode og onde dager, i både medgang og motgang, i suksess og tap, uansett og fordi jeg er meg.

Mange ganger har jeg lurt på hva som er galt med meg siden jeg sitter her alene. Siden jeg får flest telefoner når noen andre trenger hjelp og ikke så ofte av det slaget hvordan har du det. Siden det ofte er jeg som tar kontakt med andre for å høre hvordan de har det, og ikke motsatt. Hva er galt med meg da? Er det ikke rart, hvordan man snur det hele til ett negativt selvsentrert perspektiv? At siden ting ikke er som jeg kunne tenke meg, må det være meg det er noe galt med… Men det jo nødvendigvis ikke slik.

Noen av oss har med oss erfaringer som gjør at vi automatisk tenker negativt, og jeg er vel litt i den kategorien… Jeg skal være ærlig, min erfaring med mennesker og forhold, både kjæresteforhold, vennskap og annet, har en smule grumsete bakgrunn. Jeg har opplevd flere ganger å bli såret og tråkket på, og jeg er typen til å tenke: Hva gjorde jeg galt? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hvorfor prøvde jeg ikke mer eller noe annet? Hva er galt med meg? Mange spørsmål i den kategorien har kvernet i hodet opp igjennom årene. Enkelte kaller det «sårede kvinner»-kategorien (selv om jeg tror det gjelder begge kjønn jeg da). Men utfordringen er å kunne snu tankemønsteret fra å være destruktivt til selvutviklende. Og basis bør være en sunn forståelse og aksept av egen verdi, av det ukrenkelige menneskeverdet. Jeg er og derfor er jeg viktig og verdifull. Vi har alle vår personlige historie og vei, og vi har våre utfordringer, men jeg tror enkelte ting er felles- som manglende forståelse av egen verdi og en manglende opplevelse av en trofast og ubetinget kjærlighet. Men det er ikke lett å tro og føle godt om seg selv når man har en bagasje som er fylt med mye negativt…

Og den kampen er det jeg har kjempet igjen de siste ukene, hvorfor ble ting som de gjorde og hvorfor er de som de er? Hvorfor kan jeg ikke oppleve og føle at jeg er god nok uten å måtte prestere? Kan kanskje si at det har vært ett indre skrik etter og behov av å oppleve ubetinget kjærlighet. Det er flere episoder, opplevelser og annet som har trigget det hele, men alt ender i bunn og grunn ut i behovet for å være elsket og ivaretatt som, og for, den jeg er.

Så er det for meg det rare i det hele, jeg ønsker ubetinget kjærlighet, men jeg føler ikke alltid at jeg fortjener det. Er det ikke merkelig? Jeg vil bli elsket fordi jeg er, men jeg synes samtidig at jeg ikke har gjort meg helt fortjent til den type kjærlighet… Man kunne filleriste seg selv av mindre!

Jeg vet jeg er elsket og at jeg er nødvendig, jeg vet at jeg kan bidra med positive ting og innflytelse inn i andres liv, jeg vet at jeg er og kan så mye mer enn mine begrensninger tilsier, jeg vet… jeg skulle bare ønske jeg kunne føle meg vel med den jeg er her og nå, for det gjør jeg ofte ikke… Mer enn en indre visshet, er det for tiden en tankemessig handling, jobb og bestemmelse om at når jeg gir mitt beste er det godt nok. En dag der framme vil kampen være over for denne gangen, og jeg vil ha mer ro over egen tilstedeværelse og lettere kunne godta at det er som det er, med både gleder og sorger i hverdagen og med den kjærligheten jeg har og opplever fra nære, og den jeg savner å ha og oppleve. Men uansett, jeg har min egen lille plass i denne verden som bare jeg kan fylle, og jeg er elsket og verdifull, nødvendig og viktig, og det er du også!