alt til sin tid

Jeg har to gutter som er en smule utålmodige for tiden. Den ene er mest utålmodig med å åpne kalendergavene og den andre mer med julegavene. Det er ikke lett å se gavene henge på kalenderen og måtte vente hver eneste dag på å åpne ny (og i tillegg bare ha sin tur annen hver dag), og det er ikke bare bare å skulle vente heeelt til julaften med julegavene… og ikke bare til julaften, men de fleste må de vente på helt til fjerde dag når de kommer hjem fra feiring og juleferie med pappa’n. Det tærer en smule på humør og tålmodighet det!

Vi kan smile og riste gjenkjennende på hodet over barnas utålmodighet, men glemmer at vi er ganske så like dem. Vi ønsker heller ikke alltid å vente til den rette tiden er der,vi ønsker heller ikke å måtte vente på noe godt, vi vil også ha det her og nå og uten noe snikk snakk om at vi må lære å vente og at vi kan ikke få alt øyeblikkelig.

I uka som gikk hadde jeg en veldig interessant samtale der vi var innom hvor godt vi har det materielt og at det kanskje har gjort at vi distanserer oss fra hverandre og fra de ting som ikke føles godt ut. Helt ærlig, til tider er livet både smertefullt og pyton, men det går over. Det er ikke slik at det er mulig å leve livet uten humper i veien, og inni mellom er det høye fjell og mørke daler også. Vi opplever smerte, frustrasjon og fortvilelse, og veldig ofte står vi der og ønsker oss ett magisk fingerknips som kan ta oss ut av ventingen på det gode øyeblikkelig og de bedre dagene.

Ser du likheten med barnas utålmodige venting på gaver? Jo, jeg vet det er to helt forskjellige dimensjoner i det hele, men prinsippet er det samme: Å kunne leve med ett sterkt ønske om noe godt samtidig som man må takle frustrasjonen og utålmodigheten som kommer av å måtte vente. At vi lærer våre små å håndtere slike følelser er faktisk en viktig del av å forberede dem på det voksne liv med sine fjell og daler.

Vi er ikke så forskjellige fra våre små som vi vil ha det til. Vi bare pakker det litt  bedre inn og vi har andre måter å uttrykke oss på enn de har. Mens de åpenlyst innrømmer sin utålmodighet, går vi og mer sutrer og klager. Mens de innrømmer åpenlyst at jeg vil ha, smiler vi med masken og sukker på innsiden. Mens de ærlig og åpenlyst blir sinte over å måtte vente og slenger en kommentar eller ti, lar vi skjult frustrasjonen gå ut over andre gjennom kortere lunte og skarpe ord. Helt ærlig, jeg vet ikke alltid hvem som er mest modne i hvordan håndterer frustrerende situasjoner, voksne eller barn? (litt av hvert kanskje?)

Samtalen jeg hadde dreide seg blant annet om at det er tider vi må tåle at det ikke er bra, at det er tøft og at det føles vondt ut, men at det er en naturlig, nødvendig og viktig del av livet. Vi må lære oss å takle både gode og vonde dager på en god og konstruktiv måte, og ikke prøve å hoppe bukk over de vonde eller skjule dem under teppet. Klarer vi å finne en god måte å håndtere tøffe dager på, vil de gjøre de gode dagene både mer meningsfulle og rikere. Gjennom å kjenne på det vonde kan vi verdsette det gode mer, gjennom å ha levd i mørket kan vi virkelig verdsette glede og gode dager. Hadde vi visst hva glede var hvis vi ikke hadde kjent på sorg? Hadde seieren smakt så godt hvis vi aldri hadde tapt?

For de som tror på Gud, kan det være lett å ønske at Gud var en magisker som knipset med fingrene og tok alt vondt og smertefullt fra oss, men det er ikke slik. Jeg vet at det har vært endel forkynnelse de siste tiårene om at alt skal bli bedre og lettere, rikere og flottere og at alt vondt er kun det, vondt. Men Gud bruker det vonde for å forme, rense og styrke oss. Vi lever i en fallen verden med forgjengelige legemer, vi vil måtte gjennom endel ting som ikke kjennes godt ut. Men det er nå en gang slik at ikke alt som føles godt ut er bra for oss, og det som er bra for oss føles ikke alltid godt ut. Det er en tid for alt sier Bibelen og både godt og vondt vil følge oss gjennom livet og de har begge sin funksjon. Når vi går med Gud har han lovet å alltid være med oss, å alltid ta oss igjennom, at det som var ment for vondt vil bli til velsignelse og at alt vil vendes til noe godt. Det er i stormvær at trærnes røttene går dypere og blir bedre grunnfestet, og slik er det med troen vår også- klynger vi oss til Jesus gjennom stormen, vil vi ha vokst i tillit og overgivelse når vi endelig en dag ser skyene lette og kjenner vinden løye. Det er en tid for alt, og selv om vi må vente på å se Guds løfter bli oppfylt i våre liv, betyr det ikke at de ikke er sanne, bare at det ennå ikke er den rette tid. Akkurat som guttene mine må lære å vente på kalender- og julegaver, må vi lære å vente på at de løfter Gud har gitt oss vil bli virkelighet. Og de vil bli virkelige, akkurat som at guttene mine vil få julegaver! (men ikke når de selv ønsker, kun når den rette tid er der!)

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: