Vi trenger flere «kjedelige» kristne -1

Jeg vet at enkelte står i fare for å sette kaffe’n i halsen av å lese en slik overskrift, men bær over med meg en liten stund mens du forhåpentligvis leser videre. Det er ett bedre ord på hva jeg ønsker å ha fram, men det kommer vi til senere. Dette er del 1, jeg har valgt å dele det hele opp siden det ville blitt veldig langt hvis ikke. I del 2 (som er under skriving) vil jeg ta for meg en bibeltekst som gir oss en god beskrivelse av ett gudfryktig liv og enkelte andre skriftsteder og poenger.

Kjedelige kristne og kjedelige kristenliv er i bunn og grunn hva vi ikke trenger, vi trenger noe som er spennende, utfordrende, givende og relevant. Vi trenger mennesker som lever liv som skiller seg ut og som får andre til å lure på hva er det med han/henne? Ikke ser motgang ut til å knekke dem, heller får det dem ikke til å trekke seg inn i sin egen, lille verden. Ikke ser det ut til at de tenker på status og suksess, alltid er det ett vennlig ord på lager, alltid smiler de, alltid er de positive… hva er det med dem? Slike kristne trenger vi flere av- kristne som lever ett liv som gjør andre nysgjerrig på hvem de er, på hvorfor de er som de er og på hva som er drivkraften deres.

Men i endel kristne miljø eksisterer det en holdning om at vanlige hverdagsliv er det samme som kjedelige kristenliv. De som ikke er opptatt av større og bedre oppgaver og tjenester har misset et viktig poeng, de som ikke ser det som tvingende nødvendig å reise på misjonsturer har misforstått misjonsbefalingen, de som ikke ber for alle syke de møter er ulydige, de som ikke benytter enhver anledning (passende og upassende) til å nevne ett eller annet om Gud er på villspor og må passe på sjela si. Jeg setter det litt på spissen for å få fram poenget, men det er mye sannhet bak spissformuleringene. Det eksisterer en holdning om at tjeneste skal foregå utenfor hverdagslivet, at tjeneste er løsrevet arbeid og nærmiljø- og dette er en holdning som både begrenser og holder nede ett stort antall av Norges kristne.

Er det virkelig slik at vi tjener Gud best hvis vi forlater alt det kjente? Er det nødvendig å forlate jobb og hverdag for å tjene Herren? Er det mer gudfryktig å sitte i en bambushytte på safarien å fortelle en bibelhistorie enn det er å høre på naboen som har en tøff tid og å dele oppmuntringer og sannhet? Er det viktigere å være pliktoppfyllende i menigheten enn på arbeidsplassen? Får vi ett bedre sete i himmelen jo flere posisjoner og oppgaver vi har i menigheten vi tilhører? Er det å delta i menigheten viktigere enn å ivareta familien? Er naboen min verdt mindre av min tid og omsorg enn de jeg kjenner innenfor veggene av Guds hus?

Vi trenger mennesker som ikke lever som om de alltid er underveis og som ikke ser på hva de står i her og nå som kun ett steg på veien videre. Vi trenger mennesker som finner roen der de er og som slår seg ’til ro’ for lengre tid og er fornøyde med det.  Med det mener jeg ikke at vi ikke skal være åpne for at Gud vil ha oss til å utvide horisonten og kanskje en gang senere gjøre noe annet, men vi har behov for mennesker som godtar at her og nå er det hvor de er som er det viktigste, ikke hva som kanskje kommer en gang i framtiden. Det er for mange som virrer rundt og ikke slår røtter der de er. Noen fordi de vil være klare for nye utfordringer og oppgaver, andre fordi de venter på noe større og bedre. Og helt ærlig, endel fordi de ikke ønsker å binde seg til de forpliktelsene det innebærer å involvere seg aktivt- de vil være fri som fuglen og bidra når de ‘føler for det’. De går ikke bare glipp av all visdom, innsikt og nåde Gud vil gi dem, men de mister viktige kontaker og relasjoner rundt seg. De mister ikke bare fellesskap og muligheter, de frarøver andre det også. Vi trenger mennesker som engasjerer og forplikter seg til sitt nærmiljø, sin arbeidsplass, barnas omgangskrets og de kjente, nære og innimellom kjedelige rutiner dagliglivet inneholder.

Vi trenger vanlige hverdagskristne som er trofaste og pliktoppfyllende i sitt arbeid, som er deltakende i oppgaver og dugnader i aktiviteter/klubber/foreninger hvor barna er aktive, som har tid til å bli kjent med naboene og også viser omsorg for dem, mennesker som har tid til familien og prioriterer den framfor luksusovertid, fancy fritidsaktiviteter og reiser, mennesker som lever liv som er like de menneskene rundt dem har, men som samtig har noe ved seg som gjør andre interesserte og nysgjerrige.  Og dette er hva enkelte vil betegne som kjedelige kristne og kristenliv. For mye hverdag liksom… for ensformig, for lite utfordrende, for lite «nye og større ting» som blir virkelig.

Og ja, det ligger en stor fare her som vi skal være på vakt for, det kan bli kjedelig og lite attraktivt. Men hvis det er tilfelle, er det oss det er noe galt med eller er det Gud? Det er hvertfall ikke Gud, da må det være oss… Kan det være at mange kristne er for like de menneskene de omgås med? At vi likner så mye på mennesker ‘i verden’ at det er umulig å skille oss fra dem? Har vi andre prioriteringer av hva som er viktigst for oss og for hvordan vi bruker vår tid, penger og ressurser på enn de ‘utenfor’? For hvis ikke, hvis vi er helt like dem, blir det dørgende kjedelige kristenliv og kjipe kristne. Det blir mer noe lovisk og kulturelt, ikke en spennende relasjon med den levende Gud Allmektig. Slike liv vil heller skaper motstand og avstand mellom mennesker og Gud enn at andre blir dradd nærmere Gud. La oss kalle en spade for en spade, hvis dette er den type kristenliv du lever, er du hva Bibelen kaller lunken. Om du står i tjeneste/har ansvar og oppgaver i menigheten eller ikke har overhode ingen betydning, klarer du livet fint alene og har Jesus kun som en himmelforsikring, bør du ta en grundig hjertesjekk. (Her er en enkel sjekkliste jeg satte sammen for ett par år siden. Sjekkliste: Hvor er ditt hjerte vendt?)

Gud mente aldri at vi skulle leve kjedelige liv, han har mer spennende og givende for oss enn vi kan tenke oss. Selv ikke i våre villeste fantasier kan vi forestille oss hvor mye herlig og mektig Gud egentlig ønsker å gjøre gjennom våre liv. Men vi må leve ett liv som er overgitt til ham. Å leve overgitt til Gud betyr ikke at vi blir perfekte i forstand feilfri, men at vi ønsker Guds vei og vilje, at vi har ett hjerte som er helt med Gud og at vi så langt vi vet lever som Gud ønsker for oss. Og for mange vil dette være noe som skal foregå innenfor rammene av vanlig hverdagsliv. De færreste av oss som er kalt til hva vi kaller heltidstjeneste, men vi er alle kalt til å leve tydelige Jesusliv i vår hverdag.

Neste innlegg vil som sagt i begynnelsen ta for seg en bibeltekst som gir ett vakkert bilde av ett gudfryktig liv, og andre punkter og skriftsteder som jeg er blitt mnnet om under skriving og bønn.