Hverdagens superhelter

Nina er ikke som alle andre, hun er litt annerledes. For meg er det ikke noe problem, men jeg merker guttene mine inni mellom har vanskelig for å forstå. De vet hun er annerledes, men hvorfor kan hun ikke snakke som dem, hvorfor er det ting hun ikke forstår?det er litt vanskelig for dem å forstå og for mor å forklare. Så de gjør som de ofte gjør, de aksepterer at slik er det bare. Men den som prøver å si eller gjøre noe mot Nina, den må passe seg for gutta mine, for ingen skal få gjøre mot henne bare fordi hun er annerledes.Det er ikke kult eller tøft altså!

Hun hoppet strålende fornøyd ned oppgangen min, og når jeg sier hun hopper nesten mer enn frosken rister hun bare smilende på hodet og ler av meg og tar noen ekstra hopp.

Hun følger ballen med hele kroppen, ikke bare øynene, når hun gjør seg klar for å sparke- og den gangen hun er uheldig og treffer bilen min, peker hun smilende på dama hun sparker sammen med. Jeg vet hva hun vil si, «det var hun!». Jeg smiler og sier: «åhh, prøver du å lure meg? Jeg så det var deg!» Og hun ler igjen.

Hun står og peker på beina mine og rister oppgitt på hodet, tenk å gå barbeint i sandalene da! Og det er det bare jeg som gjør, for hun har sjekket at de andre har sokker på og hvilke farger de har. Og ikke nok med at jeg er sokkeløs, jeg har en merkelig spenne på den ene baklomma av dongribuksa- en slik du kan dra i for å stramme buksa litt opp. Hun kikker fasinert på den når jeg viser den fram, og når jeg sier: Se, det går ann å trekke den opp også…blir øynene bare større og større. For en merkelig ting. Og når jeg spør om hun tror jeg heiser rumpa opp i samme slengen og får sprettrumpe, nikker hun som bare det- jo det tror hun, og gir meg en god klaps på baken mens hun ler igjen.

Nina er ikke som alle andre, hun er annerledes. Men gjett om det er livsglede der i gården! Gjett om hun vet å kose seg med ballen, av å få sjekke sokkefarger og riste oppgitt på hodet over merkelige damer som går uten sokker…

Hun lærer oss at livet er så mye mer enn alvor og plikter, hun lærer oss gleden over alle de små (men akk så store) tingene, gleden over å være sammen og å gjøre sammen. Glede… en livsglede som er smittende og berikende.

Hun er en av mine superhelter, for jeg lærer å se på verden, livet, mennesker og annet med andre briller. Hun drar meg ut av min boble og åpner en ny og spennende verden for meg. Jeg er glad jeg har mennesker som henne i livet mitt.

Har du noen mennesker som er hverdagens superhelter for deg? Som på sin egen unike måte bringer glede og oppmuntring? Som lærer deg å se livet med andre briller? Som har en livsglede som smitter og inspirerer?

4 kommentarer om “Hverdagens superhelter

Legg til din

  1. Ja! jeg har en slik superhelt: Min sønn på 6 år. Jeg prøver å lære minst like mye av han som han (evt) lærer av meg. Barn ser på virkeligheten på en annen måte enn oss voksne. Det erfarer vi alle den dagen vi selv tar skrittet fra barneverden til voksenverden – enten det skjer når vi er 12 eller 22. Men de av oss som har fått barn selv, eller med nær kontakt med barn, har mulighet til å gjenoppdage denne sannhet gang på gang.

    Jeg skulle ønske Morten kunne være barn bestandig. Jeg skulle ønske han aldri vil få vite om bekymringer, krig, kreftsvulster, selvmord, meningsløs lidelse og alt det andre vi som er voksne vet finnes i verden. Samtidig har jeg et lite barn inne i meg som jeg skulle ønske aldri fikk vite om disse tingene heller. Jeg forsøker å skjerme dette barnet inne i meg og dette barnet ved min side, samtidig som jeg ønsker at barnet i meg skal prege meg mere; med mer barnlig tillit til mennesker og ekte livsglede som tar imot uten å være skeptisk. Slik vi alle faktisk var en gang.

    Når jeg leier Morten leier han samtidig barnet i meg, og jeg leier min sønn som engang skal forstå hvordan verden egentlig fungerer. Jeg gleder meg og gruer meg samtidg, gråter og ler i samme stund. Og over oss funkler stjernene. De er tause, men blunker likevel. Kanskje de vil fortelle oss noe, kanskje ikke.

    En tåre renner. For dette livet som er så kort, så kort.

    1. Du å nydelig, sitter her med blanke øyne!

      Gutta mine er også noen av heltene mine, den livsglede, uskyld og omsorg de utviser og stråler av, til tross for alt de har vært gjennom- det er både forunderlig, fasinerende og inspirerende- forbilder til etterlevelse.

      Vi har nok alle det lille barnet i oss som vil springe barbeint over enga og bare være, være i uskyld og lykke, glede og fellesskap. Uheldigvis kan vi ikke bevare den barnslige uskylden, men vi kan bevare det verdifulle i det å være barnlig- ta dagene som de kommer, leve her og nå og se det store i det lille.

      Livet er kort, og selv om vi ikke alltid ser stjernene, så skinner de alltid.

  2. Du har rett; stjernene skinner faktisk alltid; selv når det er henholdsvis blå, eller grå, himmel… ønsker at stjerner skal drysse livgivende stjernestøv på deg i dagene som kommer! 🙂

  3. For et flott innlegg!

    Du har en egen evne til å se ressurser i andre. Det er en viktig egenskap når du klarer å se det i deg selv også. Uten denne evnen tror jeg livet blir tyngre.

    Jeg finner egenskaper i mange mennesker og «henter dem ut» og forsøker å lære av dem. Liker å tro at jeg blir en bedre utgave av meg selv ved å gjøre det. Og jeg tror vi alltid har noe å lære av andre, men at vi ikke alltid er så flinke til å se det.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: