– Du duger ikke
– Du kommer aldri til å lære det
– Du kommer aldri til å få det til
– Du kommer aldri til å fullføre en utdanning
– Du kommer aldri til å bli profesjonell
Hvor mange har ikke blitt holdt ned av andres meninger og ytringer om seg selv… tragisk mange. Andres ord og oppfattelse av hva man kan få til har trykket ned og holdt tilbake mange mennesker. I stede for å få oppmuntring og støtte, har man opplevd å bli nedgradert og oversett av andre.
Kanskje er det familiebakgrunnen som gjør at ingen tror at det er noe håp for den gutten eller jenta. Du vet jo hva slags familie de kommer fra? Du vet jo hvor udugelig den mora er, det er alltid rot og styr med henne.Du vet jo at foreldrene er skilt og faren er litt på flaska? Du vet hvem vel besteforeldrene er? De er jo aldri på ferie eller med på noe, stakkars barn, håpløst…
Kanskje er det evner som gjør at ingen har tro på at man vil lykkes. Du klarer jo ikke å lære gangetabellen en gang, og du vil bli bedriftsleder? Du klarer jo ikke en gang å lære basic engelsk, og du vil reise til utlandet å jobbe? Du klarer jo ikke å konsentrere deg lenger enn femten minutter med lekser, og du vil ta bachelor?
Kanskje er det utseendet som gjør at mennesker skaper seg fordommer og motforestillinger? For rund eller for tynn? For blek eller for solbrun? For muskuløs eller for slappfisk «Feil» hudfarge eller hårfarge?
Knskje er det helsemessige utfordringer som setter begrensninger?
Kanskje…
Det er så mange bilder og forestillinger både vi selv og andre bygger opp, og desverre er de ofte med på å drepe våre drømmer i stede for å gi med ved til bålet. Vi er alle vokst opp med store drømmer om hva vi skulle bli og hva vi skulle utrette, drømmer om hvordan livet skulle bli og hvordan det lykkelige liv skulle være. Bare spør ett barn om hva det vil bli når det blir stor og su får stjernefulleøyne og drømmen kommer som ett skudd ut av munnen: Brannmann! Pilot! Fotballspiller for Norge! Prinsesse! Gitarspiller! Veterinær! Hva skjedde med de drømmene vi hadde? Noen forsvant da evnen til å være realistisk vokste, andre forsvant fordi andre helte vann på dem og endel har vi selv kastet sand på slik at de til slutt døde og ligger begravet. Noen har drømmer igjen, andre har mistet alle og tar bare hva som kommer når det kommer.
Hvordan er det med dine drømmer? Lever de fortsatt eller er de sloknet? Er det en svak flamme du kan verne om og få til å flamme opp igjen? Er det tiden for å skape nye drømmer?På tide å velge ut en stjerne eller tre på den mørke himmelen og strekke deg etter den/-m?
For noen år siden fikk vi en skikkelig Askepott-historie da Susan Boyle i løpet av sekunder snudde alt opp ned. Ser man klippet ser vi hvordan hun møtes med forutinntatte holdninger og rett ut fordommer, men hun står der og svare ærlig og med styrke. Hun kjenner sin drøm, hun vet hun kan, hun vet veien hun har gått og hun vet at dette er kanskje den muligheten som vil la drømmen blomstre på en ny og fargerik måte. Jeg er imponert over hvor støtt og sterkt hun står der, for hun vet niok godt om andres hoderisting, nedlatende blikk og flir… Når hun åpner munnen, faller først stillheten og haker, så er det en spontan jubel og applaus… En av dagens Askepotter har fått kjole og krone på.
Hvorfor dreper vi andres drømmer ved å tro de ikke klarer, ved å snakke nedsettende, ved å ikke gi muligheter?
Hvorfor tror vi ikke på oss selv og jobber mot hva vi ønsker, hvorfor tillater vi andre å fylle oss med søppelord som «klarer ikke, duger ikke, ikke verdifull»?
Det finnes mange Askepotter rundt oss, de ser ikke egen verdi og muligheter, de ser ikke hvor vakre og sterke de egentlig er. Vi har alle muligheten til å hjelpe dem til å blomstre, vi kan alle hjelpe dem til å lykkes i større og større grad. Kanskje er drømmen deres større enn vi ser muligheter for, men er det en god nok grunn til å rakke det hele ned? Er det ikke bedre å støtte, hjelpe og oppmuntre til full innsats og innlevelse…
Kanskje er det du som er en Askepott som fortsatt tjener andre, som ikke helt har funnet din egen plass? Du har evner og talent andre ikke har, du har mulighet til storhet, du har mulighet til å realisere drømmer, du kan mer enn du tror, du er sterkere enn du vet. La ikke andres ‘søppel’ holde deg nede og tilbake, lev etter hva du ønsker og det som gir deg glede og mening- gjør ditt for å virkeliggjøre drømmen du har.
Det er en Askepott i oss alle… og vi trenger å la dem komme fram så vi kan få en vakrere, en bedre og varmere verden.
AMEN!
Så sant… Forskning viser at arbeidsgivere har en tendens til ikke å ansette overvektige mennesker når disse konkurrerer med normalvektige og har like gode CV’er. Jeg har også sett forskning som viser den samme tendensen når det gjelder etnisk ikke-vestlige arbeidssøkere. Dette er den gode gamle trynefaktoren (med tilhørende fordommer).
Når det gjelder meg så sitter den hardeste dommeren inne i hodet mitt. Jeg har en skeptiker der inne som veldig ofte forsøker å knuse mine drømmer og mine håp. Det er kanskje dette mange kristne ville sagt var djevelen. Det tror ikke jeg. Jeg tror det er noe med menneskenaturen som er slik. Vi er ofte vår egen strengeste dommer. Jeg har med årene blitt flinkere og flinkere til å gi blaffen i andres fordømmelse. Det bryr meg rett og slett mindre og mindre. Men min indre kritiker han blir jeg ikke kvitt så lett. Går det an å operere ham bort, skjære med kniv et sted? Skulle ønske det.
Bjørn Eidsvåg har en utrolig fin sang om dette, «Dag for dom». Anbefales.