Du ække no’ skranglekasse

Forestill deg en god gammel bil med ett titalls bulker og med rust ikke bare her og der men over så store deler at du lurer på om bilen er rustfarget eller blå. Du ser skitne vinduer med en god del fingermerker og det er tydelige striper på for- og bakvindu som sier at de er ikke vasket med annet enn spylervæske på ei god stund. Du går nærmere og kikker inn og ser (som ventet) endel søppel på golv og seter, og setene er ikke helt hele og hvertfall ikke rene. Denne bilen ser mer klar ut for skraperen enn en runde i vaskemaskinen. 2 gode eksempler her og her. (Bilder åpnes i ny fane)

Før vi trekker tankerekken min videre, vil jeg du skal tenke over en ting; Ville du hatt problem med å etterlate et tomt milkshakeglass og hamburgerpapiret i denne bilen? Litt søppel gjør vel ikke noe?

Så tenk deg en flunka ny og knallrød Lamborghini. Det stråler i lakken og linjene er glatte. Kikker du inn i den er det svarte skinnseter og detaljer som fanger oppmerksomhet og de setter ikke bare en, men mange prikker over i’en. Fart og stabilitet er enorm, komfort og luksus likedan. Det er fart, det er eleganse, det er kraft, det er bil det! Jeg synes denne er bare helt RÅ!  Galleri (se de detaljene da!!! Disse bildene åpnes også i ny fane, så ta en titt da vel!)

Før vi trekker tankerekken min videre, vil jeg igjen du skal tenke over en ting; Ville du hatt problem med å etterlate et tomt milkshakeglass og hamburgerpapiret i denne bilen? Litt søppel gjør vel ikke noe?

Hvorfor jeg snakker om biler? (visste du forresten at jeg er fasinert av biler og fart? ;)) I går skrev jeg om Dagens Askepotter, og etter å ha publisert det ble jeg gåendes å tenke videre… hvorfor lar vi andre rakke ned på oss? Hvorfor lar vi andre fylle oss med søppelord? Hvorfor lar vi oss hindre og stoppe fra å fullføre våre drømmer og bli det beste, mest spennende, kreative og givende vi kan bli? Er det egentlig ikke vårt selvbilde og selvfølelse? Vår egen forståelse av egen verdi og mening?

Hvis jeg tror at jeg ikke er noe eller duger til noe, er jeg litt lik den rustholken av en bil jeg ville du skulle forestille deg i begynnelsen. Jeg ser ikke min verdi, jeg ser ikke min individualitet, jeg ser ikke mine muligheter og ressurser. Og fordi jeg har ett negativt og nedsettende syn på meg selv, er det egentlig ganske lett å tillate at andre plasserer sin søppel i meg. Ordene om «å ikke duger, ikke klare, ikke mestre» er liksom ikke så ulikt resten av «interiøret»…

Men hvis jeg har en forståelse av at jeg er unik og verdifull, at det er ting jeg faktisk er god til og noe mestrer jeg veldig bra. Hvis jeg er realistisk om egne evner og våger å prøve, hvis jeg våger å blomstre og være meg selv som jeg er. Da vil jeg heller ikke godta at andre gjentatte ganger plasserer sin «søppel» hos meg. Jeg vil ikke godta nedsettende kommentarer/verbal nedgradering, jeg vil ikke godta fysisk, psykisk og seksuell mishandling og/eller overgrep, jeg vil ikke godta at andre skal kontrollere meg og holde meg nede. Jeg er verdifull, jeg er viktig, og jeg vil ikke la deg og dine ord og handlinger ødelegge meg. Jeg er faktisk Lamborghini-materialet av beste slag.

Hvordan vi ser på oss selv avgjør i stor grad hvordan vi tillater andre å behandle oss. Og det er mange rundt oss som går rundt og tror og opplever at de er ingenting. Men det er ikke sant. Et hvert menneske er verdifult. Et hvert menneske er unikt og med iboende ressurser til å skape og bety noe spesielt for andre. Enhver er dyrebar.

Vil du tillate at mennesker kaster søppel inn i ditt liv, at de etterlater sine negative, degraderende og ødeleggende ord, kommentarer og holdninger i deg? DU er av beste sort, du ække no’ skranglekasse, DU er ekte Lamborghini-materialet du!

For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.
Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet. (Sal.139.13-16)

Med evig kjærlighet har jeg elsket deg…  Enda en gang vil jeg bygge deg så du blir bygd opp igjen. Enda en gang skal du pynte deg, ta håndtrommene og gå ut i latter og dans. (Jer. 31.3b+4)

Jeg er ikke helt i gjenge etter ferietur, men vil svare på kommentarer når jeg orker. Akkurat nå er det krefter til egen skriving, men ikke så mye til å svare tilbake. Plutselig tilbake med det også. Takk til dere som leser for at dere er her, og ekstra takk til dere som etterlater kommentarer.