Disse mine minste…

… skal vi tråkke ekstra godt ned og snakke så stygt og nedsettende om at de aldri igjen vil vise seg innenfor vår synsvidde. Vi skal få dem til å forlate vårt egne private lykkeparadis å holde seg for seg selv godt utenfor vår synsvidde. De skal ikke få tro at det er bare å komme her å få vår hjelp, tenk å ta av vår ufattelige rikdom og overflod, tenk at de vil ha til å leve på et minimumsnivå, tenk at de ønske verdighet og respekt, tenkt at de tør å komme hit  og få oss til å sette biffen i halsen slik at vi må pirke den løs med sølvbestikk og hoste den ut i linservietten, mens vi vrir oss ukomfortabelt i skinnstolen der under det svake lyset fra den nyeste lysekrona… dem altså….

Jeg gremmes over ord som spyttes ut i norske sosiale medier  for tiden… vi snakker om mennesker som lever langt under fattigdomsgrensen og som ønsker en liten smule verdighet… Hvorfor er det plutselig blitt dem og oss? Romfolk og nordmenn? Hvorfor settes vi opp mot hverandre? Er vi ikke alle mennesker med ufattelig verdi? Er vi ikke alle europeere/ verdensborgere? Hvor kommer hatet fra? Det er jo som å bla i historibøker å lese om mørke tider med rasehat og en nedgradering av menneskeverd som vi helst skulle ønske aldri var skjedd… men hvorfor er vi havnet der vi er i dag?

Jeg griner endel ganger over at jeg makter så lite… for jeg skulle ønske mye mer. Jeg skulle ønske jeg hadde krefter til å hjelpe, til å gi ei lita håndsrekking… Tenk å hatt litt mer plass slik at det kunne vært enda flere folk i hus… tenk å hatt krefter til å gi tid, omsorg og hjelp til flere mennesker… tenk å orket å smøre noen nistepakker å hatt i veska når jeg skulle ut å handle, for jeg vet jo at nesten hver gang ser jeg mennesker som kunne trengt ei ekstra niste, en klem og noen å snakke med… jeg synes det er vondt å bare se på den nød det er rundt meg, og samtidig ikke ha helse og kropp til å hjelpe… jeg gråter over egen manglende mulighet til å hjelpe, jeg gråter over den nød som er rundt oss og jeg gråter over det hat og den likegyldighet som er rundt oss… og nei, det gjelder ikke alle. Jeg vet det er mennesker som gir og gjør mye, men mange av oss kunne gjort mye mer. (og nei, jeg går ikke rundt og depper over dette hele tiden, men jeg har det med i hjertet mitt)

De siste dagene har jeg tenkt over hvorfor jeg så ofte skriver om å se andre, hjelpe og gi av seg og sitt… Hvorfor sier jeg ofte at det er så store behov og at mennesker må gjøre mer for å hjelpe sine medmennesker… For jeg vet jo at endel gjør mye, men jeg ser en urettferdighet og endel dype mangler jeg verken kan overse eller godta. (Takk Haavard, for ord til ettertanke og refleksjon!)

Jeg synes ikke det er riktig at de som har litt og klarer litt, skal få hjelp, mens de som ikke har og ikke klarer ikke skal få hjelp… hvor er rettferdigheten i det?

Jeg er imot at vi skal bare gi og hjelpe dem som vil gi oss pris og godord tilbake, hva med dem som ikke har annet å gi enn et stille takk?

Jeg er imot at vi skal vurrdere hvem som er verdig til hjelp og omsorg, hvorfor er noen større syndere og tapere i våre øyne? Hvorfor oppfører vi oss som om enkelte mennesker ikke verdig nok vår omsorg og hjelp? Er ikke alle like verdifulle?

Hvorfor er det slik at vi sier: De kan takke seg selv for alle sine problemer, så de får klare seg selv? Tror vi virkelig at noen velger å leve i bare vansker og utfordringer, i fattigdom og nedverdigelse?

Hvorfor fortsetter jeg å skrive om dette? Hvorfor vil jeg helst skrike ut at NÅ MÅ VI VÅKNE OPP?

Jesus fortalte dette:

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg;  jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’  Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke?  Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg?  Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ (Matt. 25:34-40)

Jeg kommer til å fortsette å skrive om at vi må se hverandre, hjelpe hverandre og være der for hverandre så lenge det er mennesker som ikke opplever dette. Og oftest er det nok «disse mine minste» som blir oversett, nedverdiget og utelatt»… De som klarer litt blir tatt delvis med i fellesskapet, men de som ikke har eller kan bidra med særlig mye, blir ofte usynliggjort. Jeg vil kjempe for de usynlige, for de utstøtte, for de misforståtte, for «disse mine minste» så lenge det er pust i meg. Hvert menneske er unikt og uendelig verdifullt, og vi trenger alle å bli møtt med omsorg, nåde og hjelp.

Ordsp 11,24-28
24 Én strør ut og får mer igjen, en annen er gjerrig og ender i fattigdom.
25 Den gavmilde får gode dager, den som øser ut til andre, får rikelig tilbake.
26 Den som holder på kornet sitt, blir forbannet av folket, den som vil selge, blir velsignet.
27 Den som legger vinn på det gode, søker det som er til glede, den som streber etter det onde, blir rammet selv.
28 Den som stoler på sin rikdom, faller, de rettferdige vokser fram som løvet.

One thought on “Disse mine minste…

Add yours

  1. Jeg og gremmes over hva som skrives. De er like verdifulle som alle oss andre. For en skam. De skal elskes. Skjønner godt følelsen av utilstrekkelighet.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: