Alt vi ikke fikk ha sammen…

Hun sitter på steinmuren med blikket er festet på ordene på steinen. Hun kan ikke se dem gjennom tårene som stille triller nedover, men hun vet hva det står: «Livet er skjørt, takk for alt du gav». Det skulle var guttungens 30-årsdag i dag, men de fikk aldri oppleve den sammen. Han ble tatt hjem så alt for tidlig, bare 22 år gammel. I dag skulle de feiret, smilt og ledd, de skulle vært sammen. Det er ikke bare sorgen over alt hun mistet som er tung å bære denne dagen, men også sorgen over alt hun og den flotte sønnen aldri fikk delt sammen. Ikke fikk de feiret avsluttende eksamen på universitetet. Aldri fikk hun se strålende øyne som stolt presenterte sin forlovede. Aldri fikk hun se sønnen bli ektemann. I dag skulle de feiret sammen og kanskje… Kanskje hadde det vært svigerdatter tilstede også? Kansjke hadde det vært en liten eller to også?

Han stiller ned lyden så fort han kan, men de sekundene han hørte av sangen var nok til å få  hjertet til å hoppe langt opp i halsen og magen til å vrenge seg. Selv om det er år siden hun gikk og han er over den verste sorgen, er det fortsatt enkelte sanger og opplevelser som bringer alt tilbake. Alle de gode minnene, men også alle de såre, tunge og vonde. Han trodde det skulle være dem for alltid og evig, men plutselig var hun borte… Han har fortsatt livet, men noen ganger kommer alt opp igjen og den smerten som var brenner på ny. Det er vondt å tenke på alt de skulle gjøre, som aldri ble noe. Alle planene som plutselig raknet, alle drømmene som plutselig brast… og selv om det bare var de første innledende tonene av sangen han hørte, var det nok til å bringe til minne det gode, det vonde og sorgen over alt som ikke ble.

Selv om han vet hun ikke er der kikker ungdommen opp på tribunen der mamma alltid pleide å sitte med et stort smil og stolte øyne. Han skulle så gjerne sett det igjen… han skulle så gjerne delt denne medaljen med mamma. Hvorfor måtte hun dø? Hvorfor måtte nettopp hans mamma bli truffet av en bil ført av et forfylla menneske… Selv om han er glad og stolt når han får medaljen hengt om halsen, er det også en liten sorg- sorgen over å ikke kunne dele dette med mamma. Hun var alltid tilstede, hun var der alltid og heiet og oppmuntret. Han savnet å høre stemmen hennes i tilropene, savnet å få tommel opp, savnet å dele kampene og strevet, suksessene og fremgangen med henne.

De kikker på hverandre over bordet. Det er deilig å oppleve at det igjen er en stor familie samlet til middag.Det er smil og latter, det er voksenstemmer og barnstemmer i skjønn forening. Han ser sorgen som farer over øynene hennes som en fort skygge og skjnner hvorfor. Han strekker hånden over bordet og tar hennes, gir den en svak klem og kikker henne i øynene. Hun vet han forstår og gir en svak klem tilbake. Gleden over å ha familien samlet er stor, og de er utrolig takknemlige for å få oppleve dette, men de mangler en… Ett barnebarn er der ikke, de mistet han så alt for tidlig. Hvordan ville han vært? Ville han sparket fotball som faren? Ville han spilt piano som moren? Ville han mast om å overnatte slik enkelte av de andre barnebarna gjør? Ville han hengt i buksebeina til farfar når de skulle ut på tur med traktoren? Eller kanskje ville han stått over grytenr og boller for å prøvesmake på alt farmor laget? De vet ikke… og de snakker enkelte ganger om sorgen over alt de ikke fikk oppleve med den skjønne gutten. Han var så nydelig baby, men hjertefeilen var for alvorlig… De ukene de fikk var dyrebare, og savnet var dypt… Sorgen er der fortsatt inni mellom, sorgen over hva sønnen og svigerdatteren måtte gjennomgå, sorgen over sønnesønnen og sorgen over alt de ikke fikk oppleve sammen…

~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~

De siste ukene har jeg tenkt endel over sorgen over alt vi ikke får oppleve, og den er tungt å bære. Det er en sorg som vi bærer med oss i mange, mange år, kanskje forsvinner den aldri helt? Jeg har opplevd noen få forhold som er blitt endret så drastisk at jeg til tider opplever denne type sorg. Mennesker med ulike plasser i mitt liv, har forsvunnet ut på brutale eller dramatiske måter, mennesker jeg trodde jeg skulle ha med meg for resten av livet. Det er ikke bare den umiddelbare sorgen vi må kjempe oss igjennom, sorgen over å være etterlatt og over å ha mistet, men etter hvert får sorgen også en annen dimensjon- sorg over alt vi ikke fikk sammen. Det kan være ulike ting som bringer dette fram, sanger eller opplevelser, merkedager eller høytider, bursdager og familiesamlinger, plutselig kommer savnet etter «oss», etter hva vi skulle ha gjort og opplevd. Og der sitter man og opplever at tapet igjen blir revet opp og såret igjen begynner å verke… Kanskje er det slik at noen ting blir lettere med årene, men det tar år- og samtidig tror jeg at tiden ikke leger alle sår, men at den vil lysne arrene vi sitter igjen med…

Jeg tror på en Gud som er der med oss i det vondet,som vil overøse oss med kjærlighet og omsorg, legedom og håp. Jeg tror Gud kommer veldig nær når vi lider, jeg tror Han holder oss tett i sine armer og hvisker: Jeg er her, jeg vil aldri forlate deg eller svikte deg, jeg vil bære deg, jeg vil ta deg gjennom dette.

Jeg tror på en Gud som leger den sønderbrutte, som fikser hjerter som brast og som sakte men sikkert gir oss livsmot og håp om en bedre tid tilbake. Jeg tror Gud tar tiden til bruk og lar oss få gå gjennom en legende og styrkende prosess, men at han hele tiden er veldig nær.

Jeg tror på en Gud som ikke bare knipser med fingrene og voops så var alt det vonde og såre borte… Jeg tror på en Gud som er mektig nok til å bringe lys inn i mørket, til å bringe trøst til den sønderknuste, håp til den fortvilte og kjærlighet til den forlatte. Jeg tror på en Gud som viser seg levende, nær og kjærlig i enhver livssituasjon. En Gud som er der, som alltid er der.

Jeg vet at sorgen over alt vi ikke fikk er tung å bære, og den kan komme plutselig. Fortere enn et knips med fingene er den tilbake. Igjen er fortiden levendes, igjen er nåtiden tommere enn den skulle være og igjen er fortiden veldig annerledes enn man trodde den gang da. Jeg merker selv at noen ting er blitt enklere, det er ikke alt som er like sårt og vondt å tenke på i dag, men jeg kjenner fortsatt på sorgen over det tapte. Det tapte i fortiden, det tapte i nåtiden og det tapte i framtiden.

Og jeg må ærlig innrømme at jeg har tenkt på det samme i forhold til morgendagens årsmarkering… Året som er gått siden forrige 22.juli har for mange vært ett av livets tøffeste. Noen fikk aldri sine hjem, andre kom hardt skadet hjem etter lange opphold på sykehus, andre igjen fikk barn og familie hjem med traumatiske opplevelser. Alle har opplevd tapt og sorg. Og jeg håper hat og forakt, depresjon og sinne, håpløshet og mistro har fått lov å komme fram, for det er viktige sider og tanker det er nødvendig å tillate og å la få utløp. Vi kan ikke tro at de involverte ikke har kjent på disse tingene. Samtidig vet vi at samhold og omsorg har fått utløp på en spesiell måte. Men mens livet for mange av oss ikke er endret all verdens, er hele livet snudd på hodet for endel. Og jeg kan ikke tro at i morgen er bare bare å skulle forholde seg til… for det er ikke bare tanken om hva som skjedde, hva som gikk tapt, men også tapet og sorgen over alt vi ikke fikk sammen som vil være levendes…

Mange mennesker lever med denne sorgen, men vi er ikke all verdens flinke til  snakke om det… Jeg skulle ønske det var lettere, mer akseptert. Selv har jeg opplevd å bli avfeid når jeg har nevnt det, og det er vondt, det er sårt. Jeg følte at jeg ikke ble tatt på alvor, for hvorfor var det noe å tenke på? Kanskje er det vanskelig å forstå at de av oss som har mistet noen av de vi trodde vi skulle ha med oss i flere tiår, ikke bare kjenner på sorg over tapet, men også sorg over alt vi ikke fikk ha…

Jeg håper at det skal bli mer akseptert å kjenne på denne sorgen også, jeg håper vi alle kan bli minnet om å ivareta mennesker som opplever dette… i stede for å avvise det og prøve å få dem på «bedre tanker», så gi heller en klem og si: «Jeg forstår det kan være tungt og vanskelig». Vi trenger også i dette å være rause og omsorgsfulle mot hverandre. «Delt lykke er dobbel lykke, mens delt sorg er halv sorg.» (ukjent opphav)

5 kommentarer om “Alt vi ikke fikk ha sammen…

Legg til din

  1. Veldig bra Cecilie. Og som vanlig, du går dypt!

    Å ha en sorgprosess, kan være dype saker. Og å miste noen, kan være en av de større typene sorg. Men sorg kan også komme inn på andre måter. Spesielt om man er i en sårbar periode av sitt liv (eller har alltid hatt ett sårbart liv) Og mennesker forstår ikke eller er redd. Husker en i menigheten jeg var i for mange år siden som fikk kreft. Menneskene i menigheten, som vanligvis pratet og omgiks med henne, holdt seg da på avstand. Hun ble ofte sittende ensom i menighetens cafe.

    Paulus sier «For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.» 1 Kor 12:26. Hadde vi snudd oss og vært villig til å bære de svake, istenfor å misforstå eller mangle forståelse, så hadde også Kristi Legeme i dette landet, hatt en helt annen styrke. Men isteden er det desverre lett for at man strekker seg mot det som er sterkt, og snu ryggen til det svake. Man vill ikke miste sine egne gode følelser, eller gi fra seg sin følelse av komfort i det selskapet man selv har, og man vil heller ikke miste ansikt for sine venner ved å omgås ved det som er uforståelig.

    Jesus sier ««Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. 13 Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. 14 Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»» Lukas 14:12

    Gud velsigne deg, Cecilie!

  2. Du skriver så bra, Cecilie. Om viktige ting. Jeg tenker om sorg at vi som har redusert helse – tildels kraftig redusert helse – i tillegg til selve helseproblemene som er ille nok må takle sorgen over tapt helse. Det er heller ingen enkel sorg. Men tross alt, så lenge vi lever så har vi iallefall livet. Sorg etter vår død slipper vi å oppleve. Det sies at gamle ektepar som virkelig elsker hverandre; om den ene dør så dør snart den andre. Livet blir så tomt uten den elskede.

    Uansett så vil livet før eller siden kaste skygger. Vi dras hjelpeløse ut i mørket for kortere eller lengre tid. Da gjelder det å ha noe å håpe på. De som tror kan håpe på Gud. Vi som ikke tror kan også håpe; vi kan håpe på bedre dager, vi kan håpe og lengte etter neste vår som alltid kommer en gang. En vår med en ny start og en ny forelskelse kanskje?

  3. Så vakkert skrevet. Så kloke ord. Jeg tror og på en slik Gud. En Gud som bærer gjennom smerten. Vi unngår den desverre ikke. Men uten Han ville det vært enda vanskeligere. Takk for at du deler.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: