Det er de enkle tankene som får plass en søndagskveld der hodet ikke er med og kroppen nykker til i svimmelhetsanfall. Dagen har vært innholdsrik da storfamilie er besøkt, der nye medlemmer er hilst på og jeg smått har fått ett inntrykk av dem. En dag full av mye godt men som også tok mye krefter.
Men det er en av de gangene det var verdt å strekke strikken lengre enn langt nok, for både min del og guttas del. For min del fordi det var gledelig gjensyn med de jeg ikke har hatt krefter til å besøke på ett par år, gledelig for guttene fordi de får bli kjent med mammas familie og får hverdagslige opplevelser i ny innpakning. De fikk god mat og dessert, de fikk snakke med og være med sine onkler og tante og de fikk spille fotball. Alt normale hverdagslige aktiviteter, men det blir større og kjekkere når vi gjør det hos andre.
Det å dele liv, det å føle man er velkommen og verdsatt, det å oppleve omsorg og vennlighet, det å få være oss sammen med andre og bli del av en større sammenheng. Det er å skrive en ny historie inn i boka om oss. Det er et godt kapittel, et variert kapittel. Om eldsten som leste en hel Rampete Robin-historie for minsten og meg under kjøreturen opp, om varm velkomst og klem som ikke kunne vente til jeg var helt innafor dørene, om gode samtaler, om lattermild lek og krangling om hvordan skal vi sparke nå. Et kapittel om familie, om livet, om tro, om vår historie.
Ikke alle tror, men noen gjør. Ikke alle er på topp, men alle smiler. Ikke alle opplever at det går på skinner, men utfordringene møtes som de kommer. Det er liv på solskinnsiden og i bratteste bakker. Det er familie, med rom for ditt gode og mitt tyngre, omsorgen og omtanken er både i bunn og på overflaten.
Det er kanskje ikke den «kuleste» søndagen å snakke om, men den er en viktig brikke, en viktig byggestein i livet, et viktig kapittel i vår historie. Den er grunnlagt på det gode vi før har opplevd, og den skaper større rom for senere gode opplevelser. Den bekrefter at vi er oss og at vi er ønsket, den bekrefter vår plass i den større sammenhengen. Vår lille familie på tre er del av en større familie.
Vi vet alle at disse dagene og opplevelsene er viktige, de gir mer igjen enn de dagene som er bare «kule». Men er livet mitt med Gud også slik? Er det like viktig med de hverdagslige opplevelsene, med de stundene der hender rekkes ut i hjelp, der ord deles til oppmuntring og styrke, der klemmene er eneste hjelp jeg kan gi, der jeg og den jeg er er eneste jeg kan stille opp med…
Er de dagene og stundene hva jeg bygger kristenlivet på, eller ønsker jeg det «kule og hippe» der show, sterke følelser og fantastiske opplevelser preger?
Vi kan ikke bygge en sterk tro bare på gode opplevelser, vi kan ikke bygge vår troshistorie sterk og tydelig hvis de eneste kapitlene som skrives er de få gangene vi er med på spesielle ting i kristen sammenheng. Det ville blitt en oppstykket historie som hadde manglet hverdagens lim mellom hendelsene…
Det hadde kanskje vært morsomt å kunne fortelle om alle de fantastiske og utenkelige tingene jeg hadde fått reist verden rundt og opplevd. Men kanskje er det like stort, like sterkt å kunne fortelle om et hverdagsliv som leves i tro og tillit til Gud. Kanskje trengs min historie også? Historien om ei som vet at livet ikke bare er lett, om ei som vet at det tidvis er mer enn tungt, men som samtidig har erfart og vet at Gud er trofast og nådig. Om at sykdom ikke er et hinder for å tro på en Gud som kan og vil helbrede, men som også gir styrke til å stå gjennom storm og blæst? Kanskje er det rom for en hverdagshistorie som min også?
Og det velger jeg å tro. Et nytt kapittel er skrevet i vår familiebok, samtidig er et nytt avsnitt skrevet i livets trosbok, om enda en dag som bragte omsorg og takknemlighet. Selv om det hadde vært kjekt å ha mange kule historier å fortelle guttene mine og senere andre, så ser jeg verdien av å bygge i hverdagen, i det nære og gode. Kanskje ikke den kuleste livshistorieboken, men den er min.
Historien som sier at selv om det ble ikke som ventet, har Gud vært trofast i og gjennom alle ting og tider. En historie som sier at viktigere enn bare fest og stas, er hverdagens trygge rammer og den daglige omsorgen og tilstedeværelsen. Om det for andre kanskje oppleves som en litt «ukul» livshistorie å bringe fram, er den for meg mer enn god nok- rett og slett fordi den er min.
med Gud i hverdagen 
Hverdagsliv er også historie! Når man tenker tilbake på hendelser i barndom og oppvekst er det ikke alltid knyttet til spesielle store begivenheter, men ofte noe som skjedde midt i hverdagen og som overrasket og satte spor, noe som var hyggelig – eller ikke hyggelig i det hele tatt…
Livshistorie er virkelig sammensatt. Den som har opplevd og kommet seg gjennom motgang og prøvelser har virkelig noe på dele med andre. Den som har reist hele verden rundt vandrende på en rød løper har i grunnen ikke opplevd noe av verdi å bringe til torgs!
Cecilie, i bloggen din gir du oss et lite innblikk i din hverdagshistorie, det er mulig hendelsene i seg selv er «ukule» for noen, men for mange av oss er du en hverdagshelt vi gjerne leser om! Akkurat slik Beate skrev som kommentar under forrige post «Trofasthet».
For noen år siden bestemte jeg meg for å lage en personlig logg, der jeg hver dag ved kveldens ende skrev ned med en setning den fineste opplevelsen den dagen. Målet var todelt; å bli mer oppmerksom på livets gode sider, og å ha en liste å se med takknemlighet på den dagen de virkelig dårlige dagene slår inn (som de alltid gjør). Øvelsen var fin, og selv om det ble slitsomt i lengden lærte den meg meget. Jeg føler jeg ble litt flinkere til å øve oppmerksomhet i hverdagen, og til å være takknemlig. For hvis vi glemmer dette, er det ingen som gjør det for oss. Vi må være der, tilstede i livet, når livet skjer. Livet er ikke fortid eller fremtid, livet er her og nå. Øyeblikket. Dette er «mindfulness» i praksis.
Bare noen tanker jeg fikk etter å lest ditt innlegg.