Dette innlegget er i utgangspunktet ikke skrevet for bloggen, men jeg pleier alltid å poste hva som skrives for andre sammenhenger her også. Selv om det er skrevet for en menighetssammenheng, er det kanskje et av de viktigste spørsmål vi kan stille oss i denne tid: Er vi trofaste med hva som er gitt oss, både ift mennesker, midler og ressurser?
Trofasthet
Jeg tror trofasthet er et karaktertrekk Gud setter mye høyere enn oss mennesker. Når det gjelder å bruke mennesker, tror jeg Gud ser mer på om vi er trofast enn om vi er karismatiske og dyktige. Det kan bli en tendens til at når vi leter etter nye mennesker til posisjoner og oppgaver, ser vi mer på synlige kvaliteter enn de indre.
Hva gagner oss mest; å ha en trofast medarbeider eller en rakett av en inspirator? Er det den som i det lange løp holder ut som vil ha mest å bidra med eller er det den som starter med futt og fart for deretter å ramle ned med et brak?
Det er noe karakterbyggende og livsforvandlende ved det å stå i det lange løp. Det kutter kanter og former oss, det renser og skaper dybder, det fjerner løgner og finner sannhet, det sletter egenstyrke og gir mer av nåden. Hvis vi står frem med integritet og med en tro som har bestått tidens prøve, vil våre liv, ord og gjerninger ha mye større påvirkningskraft enn hvis vi bare leter etter muligheter til rask framgang og gode stunder. Det er gjennom tyngre tider vi viser hvem vi egentlig er og hvorfor vi egentlig holder på med hva vi gjør. Stikker jeg med en gang det blir vanskelig, så var jeg kanskje ikke der fordi jeg hadde et kall og en spesiell nød for saken, men mest fordi det var personlig givende og oppbyggende. Jeg fikk finne mening, jeg fikk bidra, jeg fikk oppmerksomhet. Dette har lite med tjenersinn og trofasthet å gjøre, det er mer selvrealisering.
Enkelte er mer trofaste i å følge opp sin ukentlige shoppingtur enn søndagsmøtet i menigheten. Andre er mer trofaste i å trene fast enn i å be og lese bibelen fast. Enkelte er mer trofaste i å følge opp en aktivitet enn i å være tilstede for ektefellen og barna sine. Vi kan prøve å bortforklare våre valg og prioriteringer så mye vi vil, men Gud kjenner sannheten om oss. Gud vet om vi er trofaste i de ting han verdsetter høyt eller om vi selv velger ut hva vi føler for å være en smule trofaste i.
Er trofasthet så viktig som jeg vil ha det til eller er det kun en gammeldags dyd som vi i dag egentlig ikke har bruk for? Jeg bryr meg ikke om hva andre sier og mener om den tingen, for jeg vet at for Gud er trofasthet viktig. Gud bruker tiden for å forme, styrke og teste oss, noe bibelen er full av eksempler på dette. Den forteller om Noa som bygde på båten i år ut og år inn. Om Moses som måtte gjennom 40 år i ørkenen før han ble satt inn i tjeneste. Om Jakob som tjente 14 år for å få den damen han hadde kjær. Om Josef som tilbrakte årevis som tjener og i fengsel før han ble innsatt som leder. Om David som i lange tider gjemte seg i grotter og på øde steder. Tenk hvis ikke disse menneskene hadde vært trofaste? Alle historiene fra GT er med for å vise oss noe, for å lære oss noe, og vi ser tydelig at Gud verdsetter trofasthet. Spørsmålet jeg har stilt meg selv før og under skriving er: Er jeg trofast i mitt liv? Mot Gud, mot mine kjære, mot mitt kall, ja i hele mitt liv. Mitt spørsmål til deg er: Er du trofast i ditt liv?
Heisann,
jeg ser at det er folk innom bloggen hver dag og det ramler jo inn en kommentar eller en mail nå og da.
For tiden er det litt tungt med kropp og hode, så jeg er endel på etterskudd med å gi svar på kommentarer og mail.
Det er mye lettere å forholde seg til (og formidle) hva som svever i eget hode enn å skulle føre «samtale» med andre.
MEN alt leses og jeg er utrolig takknemlig og glad for de varme og gode meldingene jeg har fått. Takk!
Ingen er glemt, verken i mail eller kommentar»kø», det er bare beinhard prioritering av hvor kreftene skal brukes.
Ønsker alle en god dag. Ta vare på deg selv og de du har kjær.
med Gud i hverdagen 
Du er virkelig en av mine forbilder. Jeg kjenner deg ikke, men ut i fra det du gi uttrykk på på din blogg, så er jo ikke like oppegående som andre mennesker når det gjelder det fysisk. Det er virkelig trist og lese. Men måten du takler det på, og måten du lever livet ditt med Jesus, er noe jeg virkelig beundrer. Du har et hjerte for Gud. Jeg er ganske sikker på at Gud bruker deg på den måten han ønsker, og jeg tror du velsigner mange med bloggen din. Det jeg liker spesielt godt med den, er at du har hele Bibelen på en måte. Du tar ikke bare de «gode» bibelversene/tekstene, men du tar også med det som gjør kanskje litt vondt å lese. Det er noe jeg tror vi som kristne trenger.
Tror du er et forbilde for mange andre også, og du skal vite at jeg lærer mye av å lese bloggen din.
Gud velsigne deg! 🙂
Hei Beate!
Beklager at det har tatt tid før svaret kom tilbake, er inne i en periode der ting er litt mer enn bare tungt.
Kommentaren din kom som en trøstende oppmuntring i en tung tid og den gav meg både tårer i halsen, styrke og mot. Det var som trøst sendt fra himmelen, takk for din godhet og raushet.
Må dine dager bli fylt med godhet og glede,
må Gud gi styrke i armer og bein til å stå i dine oppgaver,
må Hans nåde fylle dine ord og hans kjærlighet ditt vesen,
må Hans forsørgelse være med deg og hans beskyttelse rundt deg.
Guds rike fred og velsignelse over deg og ditt liv.
Et ransakende innlegg! Å være trofast er for meg ikke en naturgitt egenskap, men en holdning og et viljestyrt handlingsmønster. Det er f. eks. ingen prestasjon i trofasthet og stille opp på alle hjemmekampene til favorittlaget ditt hvis du er interessert i fotball, det er bare å følge lysten! Jeg synes du var ironisk og morsom med eksemplet om å være «trofast» mot den ukentlige shoppingturen, eller «trofast» mot sitt eget treningsopplegg (egotrip)….
Trofasthet for meg er nær knyttet til forpliktelse, men det ordet har fått en nesten negativ assosiasjon hos oss, så i mange sammenhenger synes jeg det engelske uttrykket «commitment» er bedre, det forbinder jeg også med «dedication». Da knyttes den viljestyrte trofastheten mer mot innstilling og engasjement. Men trofasthet og forpliktelse i tradisjonell betydning skulle da virkelig også være et hedersord i forhold til ektefelle, barn, familie forøvrig og venner. Her kan man bare undres over hva som har skjedd i samfunnet over noen få tiår der det ser ut som det uforpliktende liv med individuell frihet presenteres som det eneste saliggjørende!
Trofastheten mot Gud ligger i hjerte- og kjærlighetsforholdet for oss som har tatt i mot det nye livet. Gud er trofast! Hans trofasthet bekreftes av så mange skriftsteder som viser Hans evige trofasthet mot oss, farshjertet og kjærligheten. Med Guds kjærlighet lagt ned i våre hjerter kan vi få utøve trofasthet mot Gud, hans vilje og vei med oss. Det innebærer trofasthet (commitments og dedication) mot medmennesker, tjenester og oppgaver!
For en flott kommentar!
Og med den engelsken forklarer du så godt og tydelig sammenhengen mellom å forplikte seg og å leve i trofasthet.
Eldstegutten på 9 ble så flott et eksempel for meg forrige uke. Begge guttene fikk invitasjon fra banken pm å delta på spareskole. De var i fjor og syntes det var kjempestas. Det er pizza og brus i starten, så litt «spare-undervisning» og til slutt dokketeater. Kjempeflott arrangement. Vi snakker om det og begge guttene vil, så ser jeg plutselig at det er en tirsdag og sier det til dem: «Men det er på en tirsdag…» Jeg ser eldsten begynner å tenke, så kommer det: «Jeg har veldig lyst fordi det er kjekt, men jeg kan ikke for det er fotballtrening den dagen.»
Trofasthet er en evne vi mennesker har i ulik grad. Noe av variasjonen kan forklares (miljø, gener…) men det er som med andre evner noe som også kan trenes opp. Det mest trofaste menneske jeg kjenner er min egen far. Som ingen annen jeg har møtt er et løfte et løfte der i gården. Jeg beundrer min far for dette.
Selv når jeg knapt opp til gjennomsnittet av befolkningen når vi snakker om denne evne, er jeg redd. Men jeg forsøker å trene meg opp. Lett er det ikke – tung materie dessverre. Men jeg er enig med C: Det er en dyd og noe vi bør strekke oss etter.
Ble gåendes å tenke endel etter Ingar sin og din kommentar Frode,
jeg tror ikke trofasthet i hverdag og liv kommer lett eller naturlig for noen av oss…
det er nok mer at vi velger å forplikte oss og deretter står for våre ord.
Som du sier så er det en evne- et karaktertrekk- vi trener opp. Det er mye snakk om karakter/integritet i mange sammenhenger, men det nytter ikke med bare snakk, trofasthet krever handling. Det å leve opp til sine ord og stå for sine valg vil til innimellom være krevendes. Til tider vil vi oppleve å jamt og trutt bli utfordret på nettopp dette; holder vi ord også når det ikke er lett, når det koster noe, når det vil gi ekstra arbeid… Ingen av oss er utlærte, men vi får til stadighet muligheter (i familie, på jobb, ift aktiviteter mm) til å vise- gjennom våre valg og handlinger- om vi velger trofasthet eller ikke.
Vet ikke om jeg fikk gjort meg forstått eller ikke nå, merker at det roter seg til oppi hodet etter å ha svart på endel kommentarer 😉 så lar det bare være med dette jeg!