Det lille fyrtårnet

Ute på en holme i skjærgården står det lille fyrtårnet. Det er ikke blant de største, men det er likevel et klart lys som skinner og leder sjøfarerne på rett vei. Det lille fyrtårnet er ikke helt sikker på om det liker å være der, for inni mellom blåser det så innmari mye, og når det i tillegg står regn en halvmeter opp fra bakken og lynene flerrer over himmelen, da er det litt skummelt.

Fyrvokteren går rundt og passer på at alt er som det skal. Han sørger for at det lille fyrtårnet alltid er i orden. Hver tredje måned pusses glasset rundt de sterke pærene for at det alltid skal være et klart og sterkt lys som skinner. Når det er blitt litt slitt og flassete her og der sørger fyrvokteren for at det kommer et nytt lag med maling på og han bytter også ut steiner og fikser annet når det er nødvendig. Han passer veldig godt på det lille fyrtårnet.

Det lille fyrtårnet vet at fyrvokteren er der og passer på at alt er som det skal, men likevel har det litt vanskelig for å tro at det er godt nok til å klare jobben sin. Det er jo så lite, de andre er jo mye større. De andre kan lyse sterkere og nå så mye lengre ut. Og tenk om det midt under en storm skulle ryke ei pære og litt av lyset sloknet? Nei, det lille fyrtårnet likte ikke helt tanken på alt som kunne gå galt, for det var jo så lite og egentlig ganske så ubetydelig. Det lille fyrtårnet sukker og takhatten senker seg litt ned.

En kald høstdag kjenner det lille fyrtårnet at vinden skifter retning og at det begynner å blåse opp. Et blikk utover sjøen bekrefter mistanken, uvær er på vei. Det lille fyrtårnet ser at de mørke skyene trekker nærmere og nærmere, han kjenner vinden får mer kraft i kastene og kjenner at det skrangler litt i de løse delene. Når bølgene begynner å kaste seg hardere og lengre opp på holmen begynner det lille fyrtårnet å skjelve. «Dette går ikke, jeg kommer aldri til å klare å stå gjennom denne sotrmen, jeg kommer aldri til å kunne gi nok lys fra meg», sier det lille fyrtårnet til seg selv med trist og motløs stemme.

Fyrvokteren, som hadde vært og sikret båten, hører hva det lille fyrtårnet sier og spør: «Lille fyrtårn, hvorfor er du så engstelig?» Det lille fyrtårnet sier som sant føles at det er for lite, for ubetydelig og for usikkert til å stå støtt og skinne klart gjennom en storm. Fyrvokteren trekker på smilet og spør igjen: «Hva er du egentlig bygget for?» Det lille fyrtårnet kikker litt rart på fyrvokteren og sier: «Jeg er jo et fyrtårn, så jeg er jo laget for å stå her og vise vei». «Akkurat» sier fyrvokteren. «Du er et fyrtårn og du er bygget for å klare akkurat den oppgaven. Du er helt spesiell og du er som du er for å kunne stå mest mulig støtt akkurat på dette stedet. Hadde du vært større, hadde du ikke vært like godt festet i grunnen, hadde du vært mindre, hadde du ikke nådd langt nok opp. Du er laget som du er for å være akkurat her. Du er bygget med materialer som tåler de stormene som er på dette stedet.»

Det lille fyrtårnet har rettet seg litt mer opp etter som fyrvokteren snakket. Var det sant, var det virkelig bygget helt spesielt for akkurat dette stedet? Da skulle det jo kanskje klare å stå støtt og lyse klart likevel?… Det lille fyrtårnet er langt i tankene når det plutselig oppfatter at fyrvokteren sier noe mer. «…du vet jo at jeg passer på deg og hele tiden sørger for at du er i god stand.» Det lille fyrtårnet nikker forsiktig med takhatten og sier: «Ja jeg vet, du tar godt vare på meg!».

Fyrvokteren klapper det lille fyrtårnet på siden. «Reis deg opp min venn. Du er bygget for å stå støtt på dette stedet. Du er klargjort og i god stand slik at du skal være klar for en tid som denne. Det er faktisk i stormen du finner din rette oppgave og mening. Du er bestemt til å stå støtt i stormen, til å lyse opp i mørket og til å lede menneskene på rett vei. Og skulle du miste en takstein eller noe annet skulle løsne eller bli ødelagt under stormen, så vet du at jeg er her og jeg vil fikse alt.»

Det lille fyrtårnet reiser seg opp og står rakere enn det noen gang har gjort. Det ser på stormen som er like ved, smiler og sier: «Jeg er bygget for å stå støtt, jeg er ivaretatt av fyrvokteren og er i god stand, jeg har en oppgave foran meg. Jeg skal stå og vise andre vei, jeg skal lede dem til trygge farvann mens det stormer. Nå er det min tid. Dette skal jeg klare»

~ * ~ * ~ * ~

Vi vet at vi er kalt til å være lys og salt i denne verden, men mang en gang kan vi føle at vi ikke er de rette til å stå i de stormer som livet bringer vår vei. Vi føler det er for mye og for skummelt, for tungt og for utfordrende. Det er ikke behagelig å se stormen komme i rask fart innover og vi kjenner bekymring og uro øke på jo nærmere det kommer. Gud har visst i lang tid hva som vil komme vår vei, og han har jobbet med oss og forberedet oss for å stå støtt i de stormene livet bringer vår vei. Om vi innser det eller ikke, så er vi bygget for å stå støtt, vi er påtenkt oppgaven som lys i en mørk og stormfull tid og vi er blitt gitt de riktige virkemidlene for å klare oppgaven. Og vi er ikke alene, vi har en god og kjærlig mester som sørger for at vi har hva vi trenger og at vi er klare for oppgaven. Vi trenger ikke å frykte eller være engstelige, Gud er med oss hvert steg på veien.

Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel:
          Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.
          Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg.
Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. (Jes. 43:1-2)

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: