å ta tid sammen

Guttene spretter rundt med et humør som minner mer om en tordensky enn en solskinnsdag. Det er utrolig hvor fort det tordner når de skumper borti hverandre. Om det er et fysisk skump, et ord eller hva, så smeller det. Begge er tydeligvis fullada og det gnistrer når de treffer hverandre. Alt skaper guffe og krangling, alt kan bli krangel, alt…

Skal vi spille? spør jeg eldsten og viser fram Mix Max’en. ‘Det er verdt et forsøk’ tenker jeg og trekker pusten. Han er med han, og når minsten får nyss om den nært forestående fellesaktiviteten er han der som olja lyn. ‘Ikke tro at du og mamma får dette alene’ er det nesten som han tenker.

Det blir en omgang med spill, for selv om det roer seg er det knuffing underveis også. Men det merkes at det hjelper, at det hjelper å gjøre noe annet sammen. Selv om det ikke snur humøret opp ned og situasjonen fra mørk til lys, så letter det litt opp. Det blir litt greiere å være rundt dem, det tordner ikke like ofte og regnet er ikke like hissig lenger.

Det er slik i hverdagen også, tenker jeg når de er sendt ned i kjelleren for å leke. Det er dager der det meste er tungt og vanskelig, der det er veldig kort lunte og fare for torden og lyn. Det er tunge utfordringer og såre påminnelser, det er motgang og rent dårlige dager. Det er da det gjør godt å trekke seg litt unna og tilbringe tid sammen, tid sammen med Gud. Det er ikke alltid så mange minutter til rådighet, men å få 5-10 minutter der man tømmer hjerte ut foran Gud, der man leser noen gode ord, der man vender sitt hjerte og tanker mot himmelen, det slår sprekker i de mørke og tunge skyene.

Enkelte dager kan man treffe et ord som får skyene til helt å fordufte, det er som om et ord fra himmelen treffer fullblink og alt snur seg. Kanskje snur ikke omstendighetene seg, men hjertet finner ro midt i stormen. Andre ganger er de stundene nok til  slå sprekker i skyene, de lar noen få solstråler slippe igjennom og varme hjerte og sjel. Selv om det ikke blir godt, blir det lettere. Gud lovet oss ikke bare enkle dager, men han har lovet å alltid være nær og alltid hjelpe oss. Kanskje er det noen ganger mer lærerikt å oppleve at Gud roer våre hjerter midt i stormen enn at stormen selv stilner? Noen ganger trenger vi kanskje mer å oppleve å finne ro og trygghet under Guds vinger enn at vi selv løfter vingene og svever som ørnen?

Gutta mine hadde et valg da det ble spurt «skal vi spille?», de måtte velge å gå ut av det de var i og komme til meg. De kunne ha fortsatt der de var, men da hadde de mistet muligheten til at vi gjorde noe sammen. Vi har også denne muligheten i en heltisk dag, men vi må selv ta valget om å trekke oss unna alt som skjer for en liten stund. Hvis vi velger å trekke oss unna, vil vi oppleve at Gud har ventet, han ønsker å ta byrden, han ønsker å være nær oss, han ønsker å gi av sitt, han lar oss komme til dekket bord.

Kanskje trenger vi å være flinkere til å ta oss tid sammen? Både med våre kjære og med Gud…