udugeligheten selv

Jeg vet det ikke er slik, men følelsene sier det. Du er udugeligheten selv. Hvis noen lurer på hva udugelighet er, kan jeg sende dem et bilde av meg… Tankene svirrer og hjertet lider… det er så mye jeg akkurat nå ikke kan gi, så mye jeg ikke kan være, så mye…

Selv om vi har et sted å bo, har vi her og nå ikke et hjem. Hva slags mor er det som ikke har et hjem å tilby barna sine?

Jeg hører om den ene nye touch-telefonen etter den andre, om Ipader, Iphoner, Iditt og Idatt, om spillkonsoller og stadige nye spill, om ferier og reiser, nye leker og samlinger og annet på rekke og rad… og hva har jeg å tilby? Ikke det mange andre får oppi hendene uten særlig strev…

Jeg ønsker ikke barna mine skal få alt oppi hendene, men jeg ønsker heller ikke at de skal føle seg for mye utenfor…

udugelig

Ordet nesten skriker til meg mens hjertet blir tungt og fylles med en smule sorg, øynene blir litt våte når tankene får lov å snakke sin sak. Hva har du å tilby? Det er så lite, det er så annerledes, det er så mye ikke hva andre har… udugelig

Sannheten er at ja,det er mye mine barn ikke kan få og oppleve fordi de har en syk mamma, en mamma som ikke kan jobbe, som ikke kan reise, som ikke har i nærheten av «vanlig» inntekt. Men selvom det er slik, betyr det at jeg er udugelig?

Tankene sier det, og litt følelsene, men sannheten er at nei, de tingene som skaper begrensningene gjør ikke meg udugelig. Det er ikke manglene som avgjør om jeg er det eller ikke, det er om jeg velger å benytte de muligheter jeg har eller ikke. Der, i hvordan jeg bruker hva jeg har av evner og ressurser, ligger svaret som kan roe tankene.

Når guttene har hva de trenger så har de hva de trenger. At de ønsker seg hva mange andre har, er ikke rart, for det er kjekt, spennende og det gjør dem litt mer lik andre. Men vi må lære å prioritere etter hva vi trenger og ikke etter hva vi har lyst på og vi må lære å være fornøyd med hva vi har. Det er ikke lett…

Jeg har aldri strevd etter å være den perfekte mamma, men fokuset har vært på at det skal være «godt nok». Uttrykket er hentet fra en pedagogisk retning kalt samspillsteori, og fra den britiske delen av den. Det er kort fortalt at barn skal ha hovedvekt av gode opplevelser, av godt samspill. Det er høyde for at vi gjør feil og inni mellom handler galt, men er samspillet mellom forelder og barn fylt med en god overvekt av det som er bra, av det varme, nære og støttende, er samspillet «godt nok».

Udugeligheten jeg føler på er nettopp det, en følelse. En følelse som bunner i et skjevt bilde og forståelse av virkeligheten. Virkeligheten er at vi har mindre og kan gjøre mindre enn mange andre, men like virkelig og like stor en sannhet er det at vi har hva vi trenger og vi har et sterkt, godt og kjærlig forhold. Vi finner glede i hverdagen og lærer å vurdere og velge mellom behov og lyster, vi lærer å være takknemlige for hverandre og for gode opplevelser, vi lærer å være fornøyde med å ha det nødvendige og litt attåt. Det er så mange gode opplevelser og stunder, så mye godt og berikende, selv om det er selvsagt er ting vi kunne tenkt oss også.

Vi kommer alle til kort inni mellom, ingen av oss perfekte og ingen har bare gode dager. Men mens enkelte har en forkjærlighet for å bare framstille den bedre siden, tenker jeg at denne siden også er en like naturlig del av våre alles liv. Kanskje trenger vi å kunne innrømme at her og nå er jeg litt svak og føler meg ikke helt på topp. Slik har jeg det nå, men det betyr ikke at følelsen av at jeg er udugelig er sann. Den er der, men jeg trenger ikke tro den, jeg trenger ikke la den styre tankene og dagene, jeg kan velge å snakke over den og litt etter litt vil dens stemme bli svakere og svakere. For, tross alt som ikke er, hva jeg gjør og hva jeg har å gi er faktisk «godt nok».

Ikke strev etter det perfekte, for da vil du bare bli skuffet. Ha fokus på det gode og de gode stundene, på hva som er støttende, oppmuntrende og nært, og vær fornøyd med «godt nok».