Et personlig møte med Gud i hverdagen

Når Gud strekker sine armer ut og omslutter et menneskebarn i nød
er det som om himmelen kommer ned og brer sine vinger rundt om jord.
Slit og strev forsvinner bort, ro og fred får vokse fram.

Når himmelen inntar jord, blir sorg vendt til dans og tårer til latter.
I en stormfull tid kommer freden inn og stiller hjertets slit og uro
Omsluttet av sterke armer og elsket med evig kjærlighet, forsvinner tid og sted.

Mamma springer rundt som en våryr jojo med Duracell-drevet motor. Det er fram og tilbake, opp og ned. Farten er for meg i supermann-stil og lydene slår mot meg som torden og brak. Ho kjære mor skal ordne hjemmet og sånn helt egentlig foregår alt i vanlig fart og med mindre lyd enn normalt, fordi hun vet lyder plager meg. Dagen var ikke god og vanligvis ville jeg vært helt uten lyd og gjøremål, men er man husokkupant på ubestemt tid, må man innrette seg etter den barmhjertige sjel som gav oss husrom. Mamma tar hensyn i store baner, men i dag er det likevel for mye for meg. Jeg vet at jeg må trekke meg tilbake, jeg må tre ut av hverdagen og inn i min egen stille verden.

«Jeg legger meg» sier jeg og begynner å karre meg ned trappa ett trinn om gangen. Jeg støtter meg godt i gelender og kommer ned i hel tilstand, stille smyger jeg meg inn på rommet og lukker døra. I seng må jeg smile og tenker takknemlig, «jeg har en seng å hvile i, jeg har et rom jeg kan lukke døra til». Det er det to år siden sist jeg hadde og jeg er glad for å ikke måtte rydde fram og bort sengetøy og madrasser hver kveld og morgen. Jeg sukker «Gud, jeg trenger styrke, jeg trenger din hjelp, jeg trenger et møte med deg». Mens jeg prøver å stenge ute lydene som kommer utenfra, hører jeg pusten min, jeg merker hjertet banker. Det blir mer og mer stille etter som jeg trekker meg inn i hvilens ro og verden. En verden der hverdagen for en stund stenges ute og jeg vet jeg trenger hvile. Hva jeg ikke vet er at Gud har tenkt å gi meg et personlig møte med seg selv denne ettermiddagen.

Tankene er innom mange ting, om ting som er slitsomt, ting som er bra og om ting som ikke er på plass, og det hele ender med at «Du Gud, du er mer enn nok for meg». Jeg tror jeg kanskje tenkte at «Gud her er jeg», men jeg vet ikke. Uansett, etter noen minutter i stillhet er det noe som skjer. Jeg ligger og hviler, jeg har øynene lukket, men likevel er det som om jeg «ser» vingeslag foran meg og så ser jeg vinger som strekkes opp over meg og holdes beskyttende rundt meg. Selv om øynene er lukket «ser» jeg videre. Plutselig kommer det ord fra Bibelen opp i tankene. Den som sitter i den høyestes skygge… under hans vinger kan du søke ly…(Sal. 91:1,4) Mens jeg ser på de utstrakte vingene går tankene til tabernaklet og det aller helligste. Der stod kjeruber vakt med vingene utslått, med vinger som berørte hverandre. Der i det aller helligste ble Guds nærvær åpenbart og det var her jeg fikk finne hvile. Der, nærme Gud, i hans trygge favn, beskyttet fra det tungeog vonde som omgav meg kunne jeg finne hjelp og ro. Der kunne jeg legge ned byrdene og finne hvile.(Matt. 11:28) Hvor lenge jeg ser på vingene og kjenner på «beskyttet og under den allmektiges vinger» vet jeg ikke, men etter en stund «hører» jeg lyden av vann. Så ser jeg bildet foran meg forandre seg. Jeg ser en stor bekk omgitt av grønne enger tre fram for meg, men lyden jeg hører er da ikke stille vann? Jeg løfter blikket litt og ser at litt ovenfor bekken er ett lite fossefall. Blikket går tilbake til den stille bekken og ordene begynner igjen å komme til meg. Gud leder oss til hvilens vann (sal. 23:2), den som har sin glede i Herrens lov er som et tre plantet ved rennende vann (Sal.1:2-3) og «Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter.» (Jes.58:11)

Tankene var innom at Jesus er livets vann, at vi har en kilde på innsiden, at Gud dekker bord for oss og at vi får finne hvile hos Gud… men hvor lenge jeg så på bildene som ble vist meg, hvor lenge jeg fikk ta til meg ordene og løftene som Gud gav meg, vet jeg ikke, for jeg sovnet midt i dette og våknet en halvannen times senere. Om kroppen var vond fortsatt, så var det også kommet til en indre fred og ro som ikke kan forklares.

Jeg kunne tenke meg flere av disse personlige møtene med Gud i hverdagen. De er til styrke og oppmuntring, de bryter det vonde, de bringer håp og fred, de er som regn som faller og væter opp tørr jord, som skygge fra den stekendes sola. Det er som om himmelen senker seg ned og brer sine vinger om jorden.

5 kommentarer om “Et personlig møte med Gud i hverdagen

Legg til din

  1. Takk igjen for dine mange flotte vitnesbyrd, Cecilie!

    Du beskriver her nettopp det som for meg kom til å bli det bildet som skulle løse meg fra min bundne samvittghet innfor Gud. Og gi meg det jeg vil kalle frelsesvisshet. Du beskriver kjerbuers utstrakte vinger inne i det aller helligste, i tabernaklet. Kjeruber strekker sine vinger ut, berører hverandre, over stedet der soningsblodet ble stenket. Nådestolen. Og med ansiktet stadig vendt mot dette blodet blir de vitner om at synden er sonet.
    Med dette bildet i tankene fikk jeg lese Hebreverbrevets kapittel 9, v. 11-24, der det i vers 24 står at Kristus gikk inn i selve himmelen for NÅ å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.
    Så fikk jeg trøst i at det er gjort en domsavsigelse i Himmelen om dette blodets gyldighet. Frelsen i Jesus er en trygg og sikker grunn. En frelse som er gjemt for meg i himmelen slik at verken jeg eller noen annen kan suddle den til, men være et trygt og sikkert anker for troen. Under hans vinger kan vi søke ly… der kan vi legge byrdene ned og finne hvile.

    Takk for ditt vitnesbyrd. Gud velsigne deg!

    Vennlig hilsen Hanna

    1. Dyrebare Hanna,
      så glad for deg at du kjenner at troen er blitt trygg og viss- frelsesvisshet er viktig for oss, for det gir en stille ro, tillit og trygghet som vil bære gjennom mangt og mye. Ikke fordi vi tror så sterkt og bra, men fordi vi VET at alt hviler på Jesu fullkomne verk.
      Jeg blir så rørt at tårene triller når jeg leser hva du skriver, og så takknemlig til Gud. Han er så god mot oss! Og at han velger å virke gjennom våre liv og ord finner jeg så stort og tidvis litt uvirkelig. Men kanskje er det slik at noen ganger vi trenger andres historier for at våre hjerter og sinn skal åpne seg nok til å ta inn over seg Guds Ord til oss?
      Kunne ikke unngå å tenke på hva Jesus sa; at han mister ikke en eneste en av de Faderen har gitt ham. Du er trygg fordi din klippe er den evige Gud, Jesu verk var og er for evig fullkomment og nok.
      Må Guds fred fylle dine tanker, hans kjærlighet og omsorg ditt hjerte, hans styrke gi din kropp krefter, hans nåde dine ord og hans velsignelse hele ditt liv.
      Varm klem fra Cecilie

  2. For et nydelig vitnesbyrd, Cecilie!

    Du siterte selv Sal. 23, det var nesten som du var der og skrev den salmen om igjen!
    Selv har jeg i noen uker stadig vært innom Sal. 73, den inneholder både klaging og fryd, men i v. 25 står det: «….Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden». Når Asaf skriver dette må han være i en fullstendig åndshenrykkelse, for dette kan ikke komme fra tankene til et kjødelig menneske!

    Gud velsigne deg!

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: