Et personlig møte med Gud i hverdagen

Når Gud strekker sine armer ut og omslutter et menneskebarn i nød
er det som om himmelen kommer ned og brer sine vinger rundt om jord.
Slit og strev forsvinner bort, ro og fred får vokse fram.

Når himmelen inntar jord, blir sorg vendt til dans og tårer til latter.
I en stormfull tid kommer freden inn og stiller hjertets slit og uro
Omsluttet av sterke armer og elsket med evig kjærlighet, forsvinner tid og sted.

Mamma springer rundt som en våryr jojo med Duracell-drevet motor. Det er fram og tilbake, opp og ned. Farten er for meg i supermann-stil og lydene slår mot meg som torden og brak. Ho kjære mor skal ordne hjemmet og sånn helt egentlig foregår alt i vanlig fart og med mindre lyd enn normalt, fordi hun vet lyder plager meg. Dagen var ikke god og vanligvis ville jeg vært helt uten lyd og gjøremål, men er man husokkupant på ubestemt tid, må man innrette seg etter den barmhjertige sjel som gav oss husrom. Mamma tar hensyn i store baner, men i dag er det likevel for mye for meg. Jeg vet at jeg må trekke meg tilbake, jeg må tre ut av hverdagen og inn i min egen stille verden.

«Jeg legger meg» sier jeg og begynner å karre meg ned trappa ett trinn om gangen. Jeg støtter meg godt i gelender og kommer ned i hel tilstand, stille smyger jeg meg inn på rommet og lukker døra. I seng må jeg smile og tenker takknemlig, «jeg har en seng å hvile i, jeg har et rom jeg kan lukke døra til». Det er det to år siden sist jeg hadde og jeg er glad for å ikke måtte rydde fram og bort sengetøy og madrasser hver kveld og morgen. Jeg sukker «Gud, jeg trenger styrke, jeg trenger din hjelp, jeg trenger et møte med deg». Mens jeg prøver å stenge ute lydene som kommer utenfra, hører jeg pusten min, jeg merker hjertet banker. Det blir mer og mer stille etter som jeg trekker meg inn i hvilens ro og verden. En verden der hverdagen for en stund stenges ute og jeg vet jeg trenger hvile. Hva jeg ikke vet er at Gud har tenkt å gi meg et personlig møte med seg selv denne ettermiddagen.

Tankene er innom mange ting, om ting som er slitsomt, ting som er bra og om ting som ikke er på plass, og det hele ender med at «Du Gud, du er mer enn nok for meg». Jeg tror jeg kanskje tenkte at «Gud her er jeg», men jeg vet ikke. Uansett, etter noen minutter i stillhet er det noe som skjer. Jeg ligger og hviler, jeg har øynene lukket, men likevel er det som om jeg «ser» vingeslag foran meg og så ser jeg vinger som strekkes opp over meg og holdes beskyttende rundt meg. Selv om øynene er lukket «ser» jeg videre. Plutselig kommer det ord fra Bibelen opp i tankene. Den som sitter i den høyestes skygge… under hans vinger kan du søke ly…(Sal. 91:1,4) Mens jeg ser på de utstrakte vingene går tankene til tabernaklet og det aller helligste. Der stod kjeruber vakt med vingene utslått, med vinger som berørte hverandre. Der i det aller helligste ble Guds nærvær åpenbart og det var her jeg fikk finne hvile. Der, nærme Gud, i hans trygge favn, beskyttet fra det tungeog vonde som omgav meg kunne jeg finne hjelp og ro. Der kunne jeg legge ned byrdene og finne hvile.(Matt. 11:28) Hvor lenge jeg ser på vingene og kjenner på «beskyttet og under den allmektiges vinger» vet jeg ikke, men etter en stund «hører» jeg lyden av vann. Så ser jeg bildet foran meg forandre seg. Jeg ser en stor bekk omgitt av grønne enger tre fram for meg, men lyden jeg hører er da ikke stille vann? Jeg løfter blikket litt og ser at litt ovenfor bekken er ett lite fossefall. Blikket går tilbake til den stille bekken og ordene begynner igjen å komme til meg. Gud leder oss til hvilens vann (sal. 23:2), den som har sin glede i Herrens lov er som et tre plantet ved rennende vann (Sal.1:2-3) og «Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter.» (Jes.58:11)

Tankene var innom at Jesus er livets vann, at vi har en kilde på innsiden, at Gud dekker bord for oss og at vi får finne hvile hos Gud… men hvor lenge jeg så på bildene som ble vist meg, hvor lenge jeg fikk ta til meg ordene og løftene som Gud gav meg, vet jeg ikke, for jeg sovnet midt i dette og våknet en halvannen times senere. Om kroppen var vond fortsatt, så var det også kommet til en indre fred og ro som ikke kan forklares.

Jeg kunne tenke meg flere av disse personlige møtene med Gud i hverdagen. De er til styrke og oppmuntring, de bryter det vonde, de bringer håp og fred, de er som regn som faller og væter opp tørr jord, som skygge fra den stekendes sola. Det er som om himmelen senker seg ned og brer sine vinger om jorden.