Det er ikke deg, det er meg…

Mange kjenner igjen historien om Peter som går på vannet, eller som synker. Det er rart hvor ulikt fokus vi har på historien, noen ser at Peter sank, andre ser at han gikk på vannet og noen få ser en tredje side, at Jesus dro han opp igjen.

Jeg har tidligere sagt at Peter er modigere enn de fleste. Mens de andre disiplene sitter som limt i båten er det Peter som klatrer over ripa og begynner å gå. Jeg beundrer det motet han viser. Der vindkastene ødelegger sveisen og bølgene slår den rette bretten ut av klæne, der karrer han seg skjelvende over kanten og plasserer først ett, så det andre, beinet PÅ vått og bløtt VANN og begynner å gå. Det er mot å beundre i den karen.

Men… han sank jo også da. Han tok blikket vekk fra Jesus, han begynte å fokusere på den frådende og stormfulle omgivelsene og jeg tror frykt fylte hjertet. Vi vet at det er det at han tok blikket bort fra Jesus som førte til at han sank, men vi tenker ofte ikke lenger. Jeg tenker at det er den forandring som fant sted i hjerte og tanker som førte til at Peter sank og jeg har flere ganger tenkt at det var kanskje ikke Jesus Peter tvilte på, men seg selv…

Dette er mine tanker utfra hvordan jeg selv opplever endel situasjoner. Det skjer ting som jeg ikke kan håndtere, det er et Guds løfte og ord som jeg strekker meg etter og tror, men så drar det ut i tid, ting blir vanskeligere og det er ikke helt ok å være meg der jeg er lenger. Der står jeg og opplever at den stormen som raser på utsiden flytter mer og mer inn. Var det virkelig et Guds ord jeg gikk på, var det bare meg, er jeg overmodig nå, kan Gud virkelig bruke meg, jeg vet ikke om jeg klarer mer… og andre ting snurrer rundt. Som Peter flytter jeg fokuset fra Jesus over på frådende omstendigheter som gradvis får fylle hjertet med tvil, usikkerhet, motløshet og annet. Men hva jeg også merker er; det er ikke sannheten i Guds ord eller Guds godhet og trofasthet jeg tviler på, det er min egen evne til å ta riktige valg og gjøre det rette. Det er i bunn og grunn ikke Gud jeg tviler på, men meg selv..

Da er det Gud har sitt herlige svar:
«Det er ikke deg det hviler på, men på meg, tro meg og mine ord, og jeg vil gjøre det.»

Det er Gud som må gi favør, det er Gud som må åpne og stenge dører, det er Gud som baner vei, det er Gud som må gi styrke og kraft, det er Gud som må fortsette å gjøre sitt verk både i meg, gjennom meg og i hele mitt liv. Når jeg tviler på om jeg kan klare hva Gud har satt meg inn i, kan jeg finne ro i sannheten om at det er ikke meg, men Han det hviler på. Selvsagt har jeg ansvar for å tro Hans ord og leve i lydighet, men alt annet er det Gud som må trå til meg. Det er jeg som tror Guds ord som sant, det er Gud som må oppfylle sitt ord. Det er nåde, en kjærlighet som sier jeg er akseptert selv om jeg ikke er fullkommen, en omsorg som overser feil fordi jeg er underveis, en kraft som rydder vei der mine tanker bygger hindringer, en Gud som har ordnet opp i alt jeg ikke makter selv. En Gud som, når jeg synker fordi jeg begynte å tvile på egen evne til å leve overgitt og gudfryktig, rekker ut hånda si og trekker meg opp på fast grunn igjen. En Gud som går videre sammen med meg.

Mye av tvilen jeg sliter med i livet er ikke tvil på Gud, men tvil på egne evner. Guds svar er alltid: «Hold deg nær meg, ha blikket festet på meg, gå i tro og vit at resten hviler på meg.» Det er ikke hva jeg gjør som er viktigst, men hva Jesus gjorde. Det er ikke min styrke det henger på, men Guds trofasthert og kraft. Om jeg ikke makter i meg selv, så kan jeg makte alt i han som gjør meg sterk.

Kanskje er det ikke bare meg som tviler på min egen evne til å høre Guds stemme riktig, til å ta de rette valg, til å leve gudfryktig, til å vandre i Guds ledelse? Jeg tror ikke det, jeg tror det også er andre som tenker: Det er ikke deg jeg tviler på Gud, men meg selv… Kanskje kan det svar Gud gir meg hjelpe deg også:

«Det er ikke deg det hviler på, men på meg, tro meg og mine ord, og jeg vil gjøre det.»
«Hold deg nær meg, ha blikket festet på meg, gå i tro og vit at resten hviler på meg.»

3 kommentarer om “Det er ikke deg, det er meg…

Legg til din

  1. Kva eg tenkjer om dette….
    Eg synest det er fint du minner meg på det. Eg tenkjer innimellom at Gud kunne vore meir klar, ikkje vere så sein med sine svar.Eg tvilar både på meg og Gud ( innimellom)

    Marieklem med ynskje om ein god søndag.

    1. Hei Marie!
      Jeg fler også at Gud er ganske sen med svarene sine, og det har til tider vært vanskelig å forstå hvorfor ting ikke har skjedd eller hvorfor det har skjedd så sent. Jeg er mange ganger blitt utfordret på å fortsette i tro og tillit fordi jeg ikke har forstått. Jeg har måtte velge å fortsette å tro Gud er god og trofast, for det har ikke føltes slik ut. Men i ettertid har det alltid vist seg at Gud var der, at han hadde oversikten og kontrollen og at det kom godt ut av tingene.

      Selv om Gud er allmektig så overstyrer han ikke mennesker, vi må selv ta valgene. Og som vi selv må ta våre valg, må andre ta deres valg. Det er ekstra tungt å havne i vonde situasjoner og tider fordi andre har vært egoistiske eller ikke ville høre Guds stemme. Det er utfordrende, vondt og sårt. Men Gud kan ikke overstyre andre mennesker for at jeg skal slippe litt vondt, det ville gått på tross av hvem Gud er. Men i de tidene har jeg alltid opplevd at Gud er nær (selv om han føltes mange hundre mil unna), han har gitt styrke (noen ganger for 5 minutter om gangen, andre ganger for litt mer) og hjertet mitt, som ikke brast selv om det føltes slik ut, har han gradvis leget, styrket og gjenopprettet (noen brister igjen, men jeg er underveis)

      Livet er ikke lett, men en ting er sikkert- Gud er det eneste stabile og uforanderlige i denne verden. Vi lever i en verden full av forandringer, omskiftninger, utrygghet og smerte, en verden full av mennesker som ikke er feilfrie. Inn i denne verden sendte Gud sin sønn for å redde og hjelpe oss, hver enkelt av oss. Vi er her for enn så lenge og mens vi er her har Jesus lovet å være med hver eneste dag, og det gjelder både de gode og de vonde.

      Jeg håper du i tvilsstundene klarer å velge å tro. Å tro at Gud er den han sier han er selv om det ikke føles slik ut der og da. Tro er jo ikke bygget på hva vi ser eller føler, den er bygget på Gud. For meg at det flere ganger bare vært et valg, jeg har bestemt meg for dette, derfor står jeg på det. Ettertiden har vist at Gud var med, at han var trofast og god.

      Takk for at du legger igjen noen spor etter deg,
      ønsker deg en god dag, må fred og styrke bli deg til del.
      Klem fra Cecilie

      1. Takk Cecilie,vi tenkjer likt.Rin finfin kommentar til meg dette..Eg velger å tru, midt i tvilen.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: