Hvor lang tid kan det ta?

Spørsmålet i tittelen kom fra eldstegutten for ett par uker siden. Det er noe vi går og venter på, går og håper på. Det er noe vi trenger og som vi enda ikke ser en løsning på. Hvor lang tid kan det egentlig ta?

Har du tenkt det noen gang? Hvor lang tid kan det ta før Gud svarer meg, før Gud kommer til hjelp og unnsetning? Hvor lenge må jeg gå med denne smerten før Gud leger mitt hjerte? Hvor lenge må jeg oppleve motgang fra enkelte mennesker, før Gud griper inn og gir favør? Hvor lenge må jeg vente?

Det er ikke alltid like lett å vente tålmodig og med godt mot. Det er vanskelig å holde humøret oppe når den ene uken etter den andre går forbi, og det fortsatt ikke er antydning til løsning i sikte. Jeg er facinert av guttenes evne til å innrette seg, til å godta at nå er vi i en venteperiode, at nå må vi bare gjøre det beste ut av det. Vi må se på hva vi har og være takknemlige, vi må velge å være fornøyde, vi må velge å se på at denne dagen har vi mer enn nok. Og en dag, en dag vil vi ha hva vi venter på.

Jeg tror barn har lettere for å godta slike perioder enn vi voksne. Kanskje er det fordi de ikke springer rundt og bekymrer seg, «mamma har jo sagt vi har hva vi trenger og at det vil ordne seg». Barn har en enorm tillit til sine foreldre, og hvis foreldrene er rolige og sier det vil ordne seg, vil barn ikke bruke mye energi på bekymring. Da er de opptatt av den enkelte dag. Av å krangle med søsken, av å være på skole, av lekser og aktiviteter, av plikter og lek. De er i nuet, de er levende, selv når noe er på vent. De stopper ikke opp, de tar store drag av livet og de nyter (eller irriterer) seg over det som er der og da og ser ikke med bekymring på hva som kanskje kommer rundt neste sving.

Tenk om vi voksne kunne møte våre egne utfordringer med samme ro og livslyst som barn gjør? Tenk om vi kunne la bekymringen fare å heller bruke energien på her og nå? Å bekymre seg hjelper ikke, det bare stjeler fokuset fra andre ting og tapper oss for krefter. Det er en negativ spiral som forsterkes av at vi føler vi ikke mestrer, at vi ikke kan gjøre noe for å forandre en situasjon og at omstendighetene ikke ser ut til å lysne. Ved å godta bekymring lar vi oss suge inn i en utarmende og tappende livssituasjon, vi frastjeles det vi skulle ha brukt til glede og oppgaver, liv og hverdag.

Bibelen er full av eksempler på mennesker som måtte vente lenge og vel på at deres svar skulle komme igjennom. Men vi ser i historiene at ventetiden var med på å forme og styrke deres karakter, de fikk erfaring med Guds godhet og trofasther og ventetiden dro dem nærmere Gud.

Vi kan være aktive mens vi venter, vi kan se den nød og de behov som er rundt oss og strekke oss etter å hjelpe. Vi kan være trofaste i våre familier og oppgaver. Vi kan være takknemlige og fornøyde med å ha mer enn det nødvendige, vi kan velge å være tilstede i oss selv  og erkjenne at dette er kanskje ikke lett, men jeg velger å fortsette(selv om tanker og følelser er litt i svev og berg og dalbanemodus). Tilstede med oss selv i den hverdagen som er,for livet leves bare en dag om gangen, og også denne dagen er en del av mitt liv (så hvorfor skusle den bort?). Være tilstede for de vi møter, i stede for oppslukt i akk og ve. Være tilstede, leve, slik barn oftest gjør. Gud sier at vi skal ikke bekymre oss for morgendagen, og det er jammen barna gode til! Kanskje har ikke vi den trygghet i Guds omsorg, kjærlighet og nåde som barn oftest har til foreldre? Kanskje er det en av årsakene til at mangre troende vakler når ventetiden drar ut?

Barna mine stoler på meg i dag fordi jeg har over år har vist meg tilliten verdig. Kanskje er det derfor det er «lett» for dem å godta mine ord om at det ordner seg og at vi har det viktigste. Samtidig får vi være hverandres oppmuntrere i denne tiden. Jeg får minne dem om løfter og om Guds godhet og de selv har historier og erfaringer de drar fram. Vår familiehistorie er full av erfaringer der Gud var med å hjalp, støttet, trøstet, beskyttet eller annet. Vi får lære av hverandre gjennom at vi sammen må vente. Vi får også utfordret våre meninger og sannheter.

Den dagen spørsmålet kom fra eldsten kom, brukte jeg det til å finne ut hva guttene mine egentlig tenkte om hva vi opplever. Det var egentlig forunderlig å høre dem snakke og forklare, og det var i etterkant gode samtaler som førte til felles enighet.

E (eldsten): – Hvor lang tid kan det egentlig ta å …. ?
M (meg): – Det vet jeg ikke. Men hvorfor tror du at det tar så lang tid?
E: – Fordi Gud har noe annet for oss som ikke er klart.
M: – Tror du at det er fordi vi skal ha noe som passer både dere og meg?
E: – Ja, så er det ikke klart, vi må bare vente litt mer

M: – Hva tror du da? (henvender meg til yngsten) Hvorfor må vi vente så lenge?
Y (yngsten): Det er fordi jeg og (brorens navn) krangler så mye. Det er derfor vi ikke får ….
M: – Så fordi dere krangler vil ikke Gud hjelpe oss?
Y: – Nei det vil han ikke
M: – Men hva må vi gjøre da?
Y: – Vi må slutte å krangle…
M: – Klarer dere det da?
Y: – NEI! Det klarer jeg aldri.
M: Så da kommer ikke Gud til å hjelpe oss, siden dere ikke klarer å slutte å krangle?

Vi snakker ikke så mye videre, men jeg tar opp igjen hva begge to mener, så forteller jeg hva jeg tenker. Det er ikke lange stunden før yngsten sier seg enig i hva eldsten mener, at vi bare må vente fordi det ikke er klart enda, det passer liksom litt bedre sammen med hvordan vi har erfart Gud tidligere. Som vi sa, vi har jo alltid hatt hva vi trengte, vi vil aldri klare å være gode nok, vi har den Hellige Ånd til å hjelpe oss. Vi må bare vente litt lenger.

Guttenes syn på saken er lik den vi ser blant mer voksne troende også. Du har en gruppe som vet at noen ganger må vi vente, men det er fordi det er noe annet, noe bedre i vente for oss. Det er en grunnfast tillit til Guds trofasthet og kjærlighet i denne troen. Gud elsker og er nådig. Gud er trofast og sannferdig. Om jeg ikke ser noe i dag, så velger jeg å fortsette i tro og tillit. Det er egentlig en ganske moden form for tro. Den er ikke avhengig av at alt må være synlig og følbart, den setter sin lit til Gud og hans Ord. En tro basert på erfaringen om at Gud har vist seg trofast så mange ganger tidligere.

Så har vi gruppen av troende som begynner å tvile og vakle når ventetiden drøyer ut. Kanskje har de ikke vært gode nok? Kanskje har de falt en gang for mye? Kanskje er Gud sint på dem? Kanskje tror de ikke riktig nok og gjør godt nok… Kanskje er det deres feil at Gud ikke svarer… En tro som må se og føle, som ikke har solid nok feste enda til å tåle for lang ventetid. MEN hva som egentlig er «hovedproblemet» er en manglende forståelse og åpenbaring av Guds store nåde og kjærlighet. Det er en litt mer umoden tro, den trenger å beskyttes samtidig som den trenger å styrkes gjennom utfordringer. Mens den trauste og faste tåler endel vindkast og stormer, trenger denne stadig bekreftelse på aksept, nåde og kjærlighet. Jo, det er konsekvenser vi må ta hvis vi handler feil, men det er da måte på hva Gud vil holde tilbake for oss. Jeg kan gjerne nekte gutta mine godteri og ekstra penger hvis de oppfører seg helt på trynet, men jeg gir dem da mat og klær fordi om. Gud kan gjerne holde enkelte ting tilbake fra oss, men han vil gi oss hva vi trenger (som ikke er det samme som hva vi føler for og/eller har lyst på).

Min oppfordring til deg sm synes at ventetiden er blitt lenger enn lang er: Hold ut! Lev trofast i hverdagen din! Takk Gud for hans store nåde og kjærlighet! Vent i stillhet og tillit. Gud er ingen løgner, han vil hjelpe, han vil komme til unnsetning.

Mamma, hvor lang tid kan det egentlig ta å finne en plass å bo? Var spørsmålet eldsten min stilte meg. Jeg visste ikke da, og jeg vet ikke nå. Men selv om vi pr dags dato er hjemløse, er vi ikke bostedsløse. Vi har en plass å sove og være, og det er vi takknemlige for. Vi gir ikke opp håpet, selv om det drøyer, vi gleder oss over hva vi har og hva vi kan, og en dag vil vi ikke bare vite at Gud har hørt vår bønn, vi vil se bønnesvare bli synlig også!

Oppdatering 26.01.13.
Vi flyttet ut 9. sept. 2012 og endelig, 01.02.13. flytter vi inn i ny leilighet. Ventetiden ble lenger enn vi trodde, men vel verdt det. De siste par ukene har jeg ofte tenkt «når Gud sier nei så er det fordi det ligger et større ja foran!». Og det er hvertfall sant i denne saken. Vi fikk noen nei underveis, men er så glade for det nå!

20 kommentarer om “Hvor lang tid kan det ta?

Legg til din

  1. Det neste huset skal blir bedre og større enn det forrige… Han gir de enslige hus!
    Akkurat den samtalen hadde vi også i en av våre flyttinger (da jeg bodde nesten 3 mnd hos K). «Det er bare fordi det ikke er ledig der Gud vil ha oss enda!»
    Klem klem klem

    1. De er gode de små ~ til rik velsignelse og stor utfordring om-en-ann 😉
      Tid til kaffe på lørdag?
      Har det for det meste godt, bare mer enn sliten. Kjempeklem 🙂

      1. Hei og hopp! Lørdag jobber jeg i Mandal. Og i dag er sjumilsstøvlene på! Nøtterøy i kveld osv… Klem klem

  2. Ditt innlegg er interessant fordi det – for meg som humanist – sier noe om en livsholdning. En holdning omtrent som følgende: «Det ordner seg nok» eller «Det vil helst gå bra». Kall det gjerne en grunnleggende leveregel. Du som troende sier: «Gud griper inn før eller senere». Det er igrunnen samme holdning slik jeg ser det. Jeg skulle ønske jeg hadde mer av denne holdning enn jeg har. Når jeg ikke helt klarer å tro på det, så er det fordi jeg observerer hva som skjer rundt meg i verden: Barn sulter ihjel (ca 20 000 hver eneste dag faktisk, tenk på det!), folk dør som fluer av AIDS og andre sykdommer, krig og elendighet råder. Og jeg tenker: Finnes det noen garanti for at ikke det verst tenkelige skulle skje akkurat MEG? Tenker jeg meg riktig godt om, så finner jeg ingen slik garanti. Det verst tenkelige kan faktisk skje akkurat meg! Kall det gjerne pessimistisk, men jeg kaller det realistisk. For hva er det med meg, som gjør at akkurat jeg skulle bli spart for det verste, når det verste rammer så mange andre? Er jeg noe bedre menneske enn de kanskje? Neppe.

    Så når barn lever i nuet så er det kanskje fordi de ennå ikke har evnen til å virkelig ta inn over seg hva som skjer rundt omkring i verden, og til å se at det ikke finnes noen garanti for at det ikke kan skje med MEG. Likevel, på tross av all denne pessimismen/realismen jeg her fronter, så er det antakelig sunnest for den mentale helse å likevel tro at det finnes en garanti (Gud, whatever…) for at det verst tenkelige ikke skal skje nettopp meg. Men jeg klarer ikke å tro på det.

    1. Heisann Frode!
      Jeg vet jo godt at vi står på hver vår kant, men jeg finner alltid mye godt i kommentarene dine. Noen ganger oppmuntring og omsorg, andre ganger ny innsikt og/eller utvidet forståelse for andres synspunkter og livsanskuelse.

      En ting er hvertfall sikkert, vi er ikke bedre enn noen- alle mennesker er like verdifulle. Men at vi er heldige som er født og bor i dette landet, det er det ingen tvil om. Vi kan ikke heve oss over andre fordi vi har det bedre, men vi bør alltid bruke det til å hjelpe de som er mindre «heldige». For vi vet aldri når tragedien rammer, og den kan like godt ramme meg som noen andre.

      Du ser det vonde som «tegn» på at Gud ikke er, og hvis han er så er han hvertfall ikke så god som jeg og andre sier (slik jeg forstår deg, men korrekt meg om jeg tar feil). For meg skaper nøden og urettferdigheten et sterkere behov for mer av Gud. Jeg trenger mer av den uselviske kjærligheten som strekker seg ut etter å hjelpe andre og lindre deres nød og sorg. For jeg er i bunn og grunn ikke slik.

      Så er det jo slik at mens jeg ser på det som at Gud har forandret meg, ser andre på det som at jeg har forandret meg pga innstilling og vilje til både å se andre og å ikke gi opp. De forskjellene må vi leve med. Jeg godtar at du har ditt syn, og du godtar at jeg sier at jeg er hvor jeg er fordi Gud er trofast. Enige trenger vi jo ikke være, men vi kan likevel dra støtte og inspirasjon fra hverandre.

      For meg er det ikke problematisk å kombinere tro og realisme, men jeg forstår at det er for mange. Jeg ser og tar innover meg hva jeg ser rundt meg (og det er mye dritt og vondskap i denne verden), mens det for enkelte skaper avstand til tro, drar det meg nærmere. Jeg trenger den uforanderlige Gud i en verden full av skiftninger. Tro er for meg et trygt anker og en kilde til godhet, liv og omsorg. Og for meg er ikke troen noe jeg har for å slippe det vonde, men det hjelper meg å stå og gå gjennom det vonde.

      1. Jeg respekterer så dypt at du ser annerledes på dette enn meg. Men jeg håper du iallefall har litt, om bare litt, plass til deg selv også 😉 altså det jeg mener er at du iallefall LITT ser at det i tillegg til Gud, handler litt om deg selv også – at du er et menneske med usedvanlige evner….

        1. Jeg vet at det handler om meg også, det er jo jeg som må ta valgene og stå på dem! Men jeg er jo takknemlig for «drahjelpa» jeg får !

          Tusen takk for de rørende og gode ordene 🙂 Betyr mye!

  3. Frode, jeg oppfatter at Cecilie har en livsholdning som går lenger enn kun «positiv tenking» som jo forsåvidt er et ok motivasjonsprinsipp i psykologifaget. Jeg oppfatter at hun har lagt hele sitt liv i Guds hender, og i det ligger hele hennes håp for dagen i dag og dager i fremtiden.

    Som du beskriver har ingen av oss noen garanti for hvilken skjebne som måtte ramme oss, og til nå må vi innse at vi er priviligert som lever i et fredelig og stabilt hjørne i denne verden. Men også her hjemme på bjerget kan vi se hvor ulik hverdag mange opplever, og det er smertelig å være vitne til. Men selv om de ytre forholdene er tunge vet vi at Gud gir både styrke og livsglede på tross av omstendighetene.

    Men dette er ikke noe jeg er i stand til å vitne om, fordi jeg har aldri hatt så store prøvelser. Cecilie derimot, hun gir her på bloggen et troverdig vitnesbyrd om hvordan Gud gir dagene mening selv når de ytre forholdene ikke tilsier det. Det må være mer enn en slags ok livsfilosofi, det er liv med Gud på innsiden hun skriver om!

    Nå inviterte hun på kaffe på lørdag, vi to burde jo tatt med blomster og kake og reist sammen og besøkt henne. Dessverre har jeg fått flunsa og må melde forfall – vi får heller prøve å oppmuntre henne her på bloggen! 🙂

    1. Takk for rosende omtale Ingar,
      jeg ble litt forlegen da jeg leste og litt usikker på hvilke ord jeg skal svare med.

      Jeg er takknemlig for Guds trofasthet, Han er en sterk borg og et trygt vern.
      Det er godt vi har ulike erfaringer da det istandsetter oss til å hjelpe andre og hverandre på ulike områder og i ulike faser av livet. Vi er et legeme. Vi er ikke like men vi er like verdifulle og viktige for helheten og styrken.

      Ønsker deg ogd bedring,
      må Gud gi styrke og hvile under sykdommen og må du bli raske reist opp på beina igjen, i Jesu Navn! Amen!

  4. Ingar: Det er litt for langt å dra på kaffebesøk fra Oslo til Vennesla, men hadde jeg bodd i nærheten skulle jeg med stor glede kommet 🙂
    Forøvrig skjønner jeg ditt anliggende, sett fra en troendes synsvinkel. Jeg skal ikke gå inn i en dyp diskusjon om disse tingene, da blir vi nok aldri ferdig, men for meg som ikke-troende så ser jeg ikke Guds verk, men jeg ser menneskers verk. Mennesker (som f.eks Cecilie, eller meg selv eller mange andre) klarer å skape mening ut av det tilsynelatende meningsløse. Så når du skriver «Gud gir styrke» så er ikke det min oppfatning, men at det vi mennesker skaper, gir styrke. Og det er nettopp dette jeg finner så fantastisk. Vi mennesker skaper så utrolig mye (etter min mening skaper vi også Gud) og det sier noe om tankens kraft av vi klarer det vi klarer, også når det røyner på.
    Cecilie gir etter min oppfatning et meget troverdig vitnesbyrd om menneskelig storhet som klarer å skape mening og sammenheng gjennom store prøvelser. Jeg beundrer henne for det. Og jeg har absolutt noe å lære av henne.

    1. Frode og Ingar!
      Dere «gutter» 😉 er herved invitert på «kaffe» kl 12 i morgen (lørdag)

      Jeg setter alarmen til å ringe rett før 12, tar meg en kopp kaffe og setter meg i godstolen. Der skal jeg sitte å tenke gode tanker og være takknemlige for nettopp dere. For at dere er, for deres godhet, omsorg og inspirasjon. Så ber jeg for dere.
      Så om dere tar en kaffe med meg klokken 12 på hver deres kant av landet eller ikke, er opp til dere, men dere skal hvertfall vite at akkurat da er dere i mine tanker og bønner. 🙂

      1. Oj, oj, her var jeg en time for for sen med å logge meg på og så ikke at kaffen var kl. 12 i dag! Jeg er nå oppe, snufser og harker litt, men får ta kaffen sammen med kona i stedet! 🙂

        Takker for omsorg og ønske om god bedring, men flunså er nå uansett en ganske grei sak som går over av seg selv. I den sammenhengen som har vært oppe her klarer jeg ikke helt å synes så veldig synd på meg selv…, men det har vært interessant å følge ordvekslingen og jeg synes det er verd å lytte til alle som har en stevsom hverdag.

        Ha en god dag videre, Gud velsigne dere, Cecilie hjemme og Frode på toget!

        1. Kan ikke passe for alle alltid 😉 men du og dine var ikke glemt fordi om!

          Vi har alle lov å synes det er litt «blæhh» inni mellom selv om andre har det verre. (og flunsa er blæhh)
          Det er en ting å si det å bli ferdig med det, en annen å synke ned i selvmedlidenhet å bli der!

          God dag til deg og din kjære!

  5. Imorgen (altså lørdag) klokka 12 sitter jeg på toget mellom Oslo og Trondheim og er antakelig sånn ca på Dombås eller deromkring. Men jeg lover å ta en kaffe (dvs det blir te på meg, jeg er nemlig «te-ist» hehe) nøyaktig klokka 12 og tenke på de mennesker jeg synes fortjener en tanke eller to. Du er en av dem.

    1. Te-ister er også godkjente kaffe-besøk-gjester 😉
      God tur til deg! Håper det blir mye fint å se på som bringer ro til sjela og at hele turen med hva du enn skal blir så god som det går an!

  6. Kjære deg…Dette innlegget rørte meg. Kjenner meg også veldig igjen. Ikke i samme situasjon, men i ønsket om å få et svar. Min erfaring er at Gud ofte kommer med sitt svar i 12 time, akkurat når jeg holder på å kapitulere og gi opp. Hvorfor det? jeg har lært og forstått at det handler om Hans ønske om min avhengighet overfor Ham. Og ingenting er bedre, og ingenting er heller mer utfordrende enn å være totalt avhengig av Ham. Jeg kjenner det slik i dag – har noe som henger over meg og som jeg virkelig trenger at Gud løser for meg eller gir meg et klart svar på. Da kan jeg bli litt «masete» – men så kommer fornuften igjen og sier «vent – du vet at når Han svarer – så er det noe godt han har for deg…alltid det». Og slik er det for deg min venn, tanker om fremtid, håp, glede – et nytt sted å bo…Jeg vet det ligger der. Om det enn skjer i 12 time, ja, så vent – han har noe for dere.

    Så ser jeg det er en hel gjeng som har tenkt seg på kaffebesøk til deg 😉 hehe, kanskje jeg også skulle dukket opp? bor jo ikke så langt unna…
    Men du – nå ber jeg en bønn for deg, før jeg lukker bloggsiden din og lusker videre ut i hverdagen min som venter…
    Og vit at du er i mine tanker, selv når jeg ikke alltid kommenterer. Jeg har mye som skjer for tiden..er i Oslo og i behandling i disse dager, og det er tøft og krevende og kroppen funker overhode ikke…..ei heller hodet. Men jeg kommer sterkere tilbake – og vet at Gud, han har noe på lur for meg – og for deg.

    Herren velsigne deg og bevare deg – og dine to fine. God klem med ønske om en fin helg ❤ en helg i forventning til hva Gud kan og vil gjøre….og kos deg med kaffen 😉

    1. Jeg føler meg litt sutrete inni mellom 🙂
      Det er utfordrende å må stå «på sidelinja» og vente, vi vil jo gjerne ha enten en løsning eller en forståelse for hvordan. Å vente er både en tålmodighetsprøve og tillits-test. Jeg har noen liknende samtaler med Gud, så jeg måtte smile da jeg leste om din. Hva vi mange ganger glemmer oppi det hele er at det er faktisk en modnings- og utrenskelsesprosess vi står oppi. Vi erkjenner hvordan ting er og vi kjemper med følelser og fornuft, noen ganger gir vi etter for egne ønsker og følelser, andre ganger minner vi oss om Guds trofasthet og godthet. Vi blir formet, vi blir likedannet, vi blir utfordret til å leve og tenke i samsvar med Ordet.

      Satt og tenkte på en annen ting nå når jeg skrev, ja Gud kommer ofte i hva vi kaller 12. time, men det er jo fordi vi mange ganger er mer opphengt i den nåværende og synlige verden. Tenk om vi kunnet sett bak forhenget slik profet-tjeneren fikk da han så himmelhæren klar til krig? Og hva jeg egentlig tenkte på var, vi erså opptatt av svar eller løsning på vårt «store» problem at jeg tror vi glemmer og overser alle de små, viktige bønnesvarene og velsignelsene Gud lar hverdagen bringe. Må Gud gi ossåpne ører og øyne så vi ser mer og mer hvor tilstede og aktiv han er i våres liv.

      Skjønner du sliter for tiden, det er ikke gode tider, men det vil komme godt ut av dem også. (ikke alltid like oppmuntrende å lese når det er tøffe dager og tak, men vi to vet det er sant).

      Du er i hjerte, tanker og bønner kjære deg!
      Kjempeklem til deg og lykke til med alt du står oppi akkurat nå. Må Gud vise vei og gi favør

  7. hm…der fikk jeg litt å tenke på. Trengte dette Cecilie!! Tusen takk. Du er en nydelig jente!1

    1. Da ble mitt ønske og min bønn oppfylt!
      Jeg har jobbet med dette innlegget i tankene og gjennom bønn noen uker. Det har vært mitt håp at jeg skulle klare å formulere meg slik at det- for noen- ble til ettertanke og oppmuntring om å holde fast.

      Takk for tilbakemelding og for gode ord!
      Klem fra Cecilie

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: