Hvor lang tid kan det ta?

Spørsmålet i tittelen kom fra eldstegutten for ett par uker siden. Det er noe vi går og venter på, går og håper på. Det er noe vi trenger og som vi enda ikke ser en løsning på. Hvor lang tid kan det egentlig ta?

Har du tenkt det noen gang? Hvor lang tid kan det ta før Gud svarer meg, før Gud kommer til hjelp og unnsetning? Hvor lenge må jeg gå med denne smerten før Gud leger mitt hjerte? Hvor lenge må jeg oppleve motgang fra enkelte mennesker, før Gud griper inn og gir favør? Hvor lenge må jeg vente?

Det er ikke alltid like lett å vente tålmodig og med godt mot. Det er vanskelig å holde humøret oppe når den ene uken etter den andre går forbi, og det fortsatt ikke er antydning til løsning i sikte. Jeg er facinert av guttenes evne til å innrette seg, til å godta at nå er vi i en venteperiode, at nå må vi bare gjøre det beste ut av det. Vi må se på hva vi har og være takknemlige, vi må velge å være fornøyde, vi må velge å se på at denne dagen har vi mer enn nok. Og en dag, en dag vil vi ha hva vi venter på.

Jeg tror barn har lettere for å godta slike perioder enn vi voksne. Kanskje er det fordi de ikke springer rundt og bekymrer seg, «mamma har jo sagt vi har hva vi trenger og at det vil ordne seg». Barn har en enorm tillit til sine foreldre, og hvis foreldrene er rolige og sier det vil ordne seg, vil barn ikke bruke mye energi på bekymring. Da er de opptatt av den enkelte dag. Av å krangle med søsken, av å være på skole, av lekser og aktiviteter, av plikter og lek. De er i nuet, de er levende, selv når noe er på vent. De stopper ikke opp, de tar store drag av livet og de nyter (eller irriterer) seg over det som er der og da og ser ikke med bekymring på hva som kanskje kommer rundt neste sving.

Tenk om vi voksne kunne møte våre egne utfordringer med samme ro og livslyst som barn gjør? Tenk om vi kunne la bekymringen fare å heller bruke energien på her og nå? Å bekymre seg hjelper ikke, det bare stjeler fokuset fra andre ting og tapper oss for krefter. Det er en negativ spiral som forsterkes av at vi føler vi ikke mestrer, at vi ikke kan gjøre noe for å forandre en situasjon og at omstendighetene ikke ser ut til å lysne. Ved å godta bekymring lar vi oss suge inn i en utarmende og tappende livssituasjon, vi frastjeles det vi skulle ha brukt til glede og oppgaver, liv og hverdag.

Bibelen er full av eksempler på mennesker som måtte vente lenge og vel på at deres svar skulle komme igjennom. Men vi ser i historiene at ventetiden var med på å forme og styrke deres karakter, de fikk erfaring med Guds godhet og trofasther og ventetiden dro dem nærmere Gud.

Vi kan være aktive mens vi venter, vi kan se den nød og de behov som er rundt oss og strekke oss etter å hjelpe. Vi kan være trofaste i våre familier og oppgaver. Vi kan være takknemlige og fornøyde med å ha mer enn det nødvendige, vi kan velge å være tilstede i oss selv  og erkjenne at dette er kanskje ikke lett, men jeg velger å fortsette(selv om tanker og følelser er litt i svev og berg og dalbanemodus). Tilstede med oss selv i den hverdagen som er,for livet leves bare en dag om gangen, og også denne dagen er en del av mitt liv (så hvorfor skusle den bort?). Være tilstede for de vi møter, i stede for oppslukt i akk og ve. Være tilstede, leve, slik barn oftest gjør. Gud sier at vi skal ikke bekymre oss for morgendagen, og det er jammen barna gode til! Kanskje har ikke vi den trygghet i Guds omsorg, kjærlighet og nåde som barn oftest har til foreldre? Kanskje er det en av årsakene til at mangre troende vakler når ventetiden drar ut?

Barna mine stoler på meg i dag fordi jeg har over år har vist meg tilliten verdig. Kanskje er det derfor det er «lett» for dem å godta mine ord om at det ordner seg og at vi har det viktigste. Samtidig får vi være hverandres oppmuntrere i denne tiden. Jeg får minne dem om løfter og om Guds godhet og de selv har historier og erfaringer de drar fram. Vår familiehistorie er full av erfaringer der Gud var med å hjalp, støttet, trøstet, beskyttet eller annet. Vi får lære av hverandre gjennom at vi sammen må vente. Vi får også utfordret våre meninger og sannheter.

Den dagen spørsmålet kom fra eldsten kom, brukte jeg det til å finne ut hva guttene mine egentlig tenkte om hva vi opplever. Det var egentlig forunderlig å høre dem snakke og forklare, og det var i etterkant gode samtaler som førte til felles enighet.

E (eldsten): – Hvor lang tid kan det egentlig ta å …. ?
M (meg): – Det vet jeg ikke. Men hvorfor tror du at det tar så lang tid?
E: – Fordi Gud har noe annet for oss som ikke er klart.
M: – Tror du at det er fordi vi skal ha noe som passer både dere og meg?
E: – Ja, så er det ikke klart, vi må bare vente litt mer

M: – Hva tror du da? (henvender meg til yngsten) Hvorfor må vi vente så lenge?
Y (yngsten): Det er fordi jeg og (brorens navn) krangler så mye. Det er derfor vi ikke får ….
M: – Så fordi dere krangler vil ikke Gud hjelpe oss?
Y: – Nei det vil han ikke
M: – Men hva må vi gjøre da?
Y: – Vi må slutte å krangle…
M: – Klarer dere det da?
Y: – NEI! Det klarer jeg aldri.
M: Så da kommer ikke Gud til å hjelpe oss, siden dere ikke klarer å slutte å krangle?

Vi snakker ikke så mye videre, men jeg tar opp igjen hva begge to mener, så forteller jeg hva jeg tenker. Det er ikke lange stunden før yngsten sier seg enig i hva eldsten mener, at vi bare må vente fordi det ikke er klart enda, det passer liksom litt bedre sammen med hvordan vi har erfart Gud tidligere. Som vi sa, vi har jo alltid hatt hva vi trengte, vi vil aldri klare å være gode nok, vi har den Hellige Ånd til å hjelpe oss. Vi må bare vente litt lenger.

Guttenes syn på saken er lik den vi ser blant mer voksne troende også. Du har en gruppe som vet at noen ganger må vi vente, men det er fordi det er noe annet, noe bedre i vente for oss. Det er en grunnfast tillit til Guds trofasthet og kjærlighet i denne troen. Gud elsker og er nådig. Gud er trofast og sannferdig. Om jeg ikke ser noe i dag, så velger jeg å fortsette i tro og tillit. Det er egentlig en ganske moden form for tro. Den er ikke avhengig av at alt må være synlig og følbart, den setter sin lit til Gud og hans Ord. En tro basert på erfaringen om at Gud har vist seg trofast så mange ganger tidligere.

Så har vi gruppen av troende som begynner å tvile og vakle når ventetiden drøyer ut. Kanskje har de ikke vært gode nok? Kanskje har de falt en gang for mye? Kanskje er Gud sint på dem? Kanskje tror de ikke riktig nok og gjør godt nok… Kanskje er det deres feil at Gud ikke svarer… En tro som må se og føle, som ikke har solid nok feste enda til å tåle for lang ventetid. MEN hva som egentlig er «hovedproblemet» er en manglende forståelse og åpenbaring av Guds store nåde og kjærlighet. Det er en litt mer umoden tro, den trenger å beskyttes samtidig som den trenger å styrkes gjennom utfordringer. Mens den trauste og faste tåler endel vindkast og stormer, trenger denne stadig bekreftelse på aksept, nåde og kjærlighet. Jo, det er konsekvenser vi må ta hvis vi handler feil, men det er da måte på hva Gud vil holde tilbake for oss. Jeg kan gjerne nekte gutta mine godteri og ekstra penger hvis de oppfører seg helt på trynet, men jeg gir dem da mat og klær fordi om. Gud kan gjerne holde enkelte ting tilbake fra oss, men han vil gi oss hva vi trenger (som ikke er det samme som hva vi føler for og/eller har lyst på).

Min oppfordring til deg sm synes at ventetiden er blitt lenger enn lang er: Hold ut! Lev trofast i hverdagen din! Takk Gud for hans store nåde og kjærlighet! Vent i stillhet og tillit. Gud er ingen løgner, han vil hjelpe, han vil komme til unnsetning.

Mamma, hvor lang tid kan det egentlig ta å finne en plass å bo? Var spørsmålet eldsten min stilte meg. Jeg visste ikke da, og jeg vet ikke nå. Men selv om vi pr dags dato er hjemløse, er vi ikke bostedsløse. Vi har en plass å sove og være, og det er vi takknemlige for. Vi gir ikke opp håpet, selv om det drøyer, vi gleder oss over hva vi har og hva vi kan, og en dag vil vi ikke bare vite at Gud har hørt vår bønn, vi vil se bønnesvare bli synlig også!

Oppdatering 26.01.13.
Vi flyttet ut 9. sept. 2012 og endelig, 01.02.13. flytter vi inn i ny leilighet. Ventetiden ble lenger enn vi trodde, men vel verdt det. De siste par ukene har jeg ofte tenkt «når Gud sier nei så er det fordi det ligger et større ja foran!». Og det er hvertfall sant i denne saken. Vi fikk noen nei underveis, men er så glade for det nå!