Å velge det gode

Gode gutter lider også, var start-tittelen på innlegget. Dette endret seg da de siste linjene kom på plass, hva som aldri vil endre seg er hva som kommer nå. Jeg har verdens to beste gutter. 🙂 Jeg forstår at det er andre som kanskje tenker noe av det samme. MEN uansett hva dere tenker og mener om deres vidunderbarn og velsignelser,  JEG har de to beste! De to beste som våger å være seg selv på godt og vondt, som våger å både kjenne på og snakke om både godt og vondt, to som velger glede og takknemlighet framfor sinne og frustrasjon.

Minsten har vært på tur med klassen og siden det involverte litt for lang gåtur for meg, var det en onkel som fulgte (en flott og god kar det der!). Det er to fornøyde gutter som kommer hjem i kveldingen, både den store (=onkel) og den lille (= minsten) hadde kost seg. Etter «ha-det» til onkel spretter minsten opp trappa til stua og setter Playstation på. Det er ikke mange sekundene som går før han er i gang med en fotballkamp. Storebror slår seg også ned og der, mens begge gutta mine sitter med ansiktet vendt mot TV benytter jeg anledningen til å spørre:

– Hvordan synes dere det egentlig er? Er det greit at dere går med onkler og tante når det er ting eller er det dumt? Det kommer fort fra begge to «det er dumt» og jeg kjenner klumpen i halsen. Minsten hadde rett før kommet hjem som en strålende sol og vært så fornøyd med kvelden sammen med onkel og klasse, og så kommer dette svaret.

Jeg svelger før jeg spør igjen,
– Men når dere er med dem, er det ikke greit da?
– JO! Det er det!
– Er det det at dere helst vil at jeg skal være med, men dere synes det er kjekt med dem også?
– Ja, det var derfor.

Vi snakker litt videre og jeg spør dem om de forstår hvorfor det blir slik noen ganger. Selvsagt forstår de det! For det er jo fordi jeg ikke kan. Jeg spør med tårer i øynene og klump i halsen (takknemlig for at deres øyne er på TV’n og at de ikke ser det): Men dere vet at jeg gjerne vil? At hadde jeg kunnet så hadde jeg? Gjett om de vet. De vet mamma vil, men ikke kan, og nettopp derfor er det greit og kjekt at andre hjelper og følger.

Jeg forstår at det ikke alltid er lett å være mine gutter. Ikke fordi jeg er så grusom en mor (selv om jeg hører det også fra dem fra tid til annen ;)),men fordi deres mamma ikke kan gjøre alt andre foreldre kan. Deres mamma blir syk av å gå for langt på tur, hun tåler ikke for mye lys og lyd, hun kan ikke all verdens.

Selv om det var vonde og såre ord å høre fra guttene, er jeg samtidig veldig stolt og imponert over dem. De faktisk forstår og godtar at det er sykdom som hindrer, at det ikke er meg som ikke vil. Det er en innsikt som er stor for de fleste å forholde seg til, derfor er jeg også imponert, stolt og takknemlig for at mine to herlige (som ER verdens beste gutter) i en alder av 7 1/2 og 9 1/2 både lever med og  klarer å akseptere den virkeligheten. De vet å innrømme at det er kjipt og urettferdig, men samtidig ser de det større bildet, det er sykdom ikke en uinteressert mamma som hindrer. Vi kan enten velge å bli sinte for hva vi ikke kan eller vi kan være glade for hva vi har og kan.

Da stillheten senket seg satt jeg og tenkte. Jeg ønsker i bunn og grunn ikke å skjerme mine barn fra alt vondt og vanskelig, fordi smerte og prøvelser er en del av livet for oss alle. Jeg vil heller at de skal få kjenne på og erfare at alt er ikke bare greit, samtidig som de får lære å forholde seg til (og takle) en hverdag utenom det vanlige. Jeg kan hjelpe dem til dypere forståelse og innsikt i hvorfor vår hverdag er som den er samtidig som jeg kan snakke om å velge å være takknemlige og fornøyde med hva vi har og kan. Jeg kan snakke om det, jeg kan leve slik selv, men jeg kan aldri ta valgene for dem. Derfor, oppi det vonde og såre, er jeg så takknemlig for at de velger aksept, forståelse og takknemlighet. De forholder seg til det dumme, leie og såre, men samtidig velger de å se, fremheve og verdsette det gode.

I Bibelen leser vi om et valg som blir satt foran Israels-folket, et valg som ligner det vi ofte må ta i hverdagen og familien vår. Etter en innføring i Guds lover og konsekvenser av å følge/ikke følge disse; får folket valget: I dag, velg hvem dere vil følge. Velg mellom liv og død. «Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve.» (5. Mos.30:19)

Det er så likt de valg vår hverdag ofte er fylt av. Vi snakker om hvordan ting er. Jeg sier at vi kan velge å være sinte men det er ikke bra for oss og andre, eller vi kan velge å se det gode i tingene og være til hjelp og støtte. Jeg kan legge alternativene fram for guttene mine, men de må ta valgene. Akkurat som lederne bak der; de kunne stille folket på valg, men det var folket selv som måtte velge. Guttene mine velger å se og fremheve det gode- livet- i det vonde og gjennom det kan vi skape og gi rom for noe godt i det såre. Gjennom de valgene ser vi at det mørke faktisk kan få det lyse, vakre og gode til å komme fram på en mer fremtredende, fargesprakende og levende måte. Eller som eldsten sa tidlig en morgen: Mamma, det kan komme noe godt av vondt, som at noen dør, det kan komme noe godt av det.