Livet og en ubrukelig høyrehånd

Forrige uke opplevde jeg å våkne torsdag formiddag med en hånd som verket og var vanskelig å bruke. Etter som dagen gikk ble det bare verre, selv etter inntak av betennelsesdempende tabletter. Da kvelden kom kunne jeg ikke bøye håndleddet eller bruke fingrene uten at det medførte intense smerter, i tillegg strakte det stive og vonde seg fra fingertupper til skulder. En opplevelse som bragte mange gode stunder og tanker med seg (helt sant altså!).

Torsdag kveld sitter vi å skal ha kvelds. Guttene får beskjed om at de får fikse mat selv, for jeg kan ikke. Jeg ser på dem smøre og kutte og smiler mens jeg prøver å løfte opp egen smørekniv. En «au» kommer ubevisst og kniven legges fort ned. Men jeg rekker nesten ikke få kniven på bordet før minsten har spruttet opp av stolen sin mens han spør «går det greit?» Så tar han kniven min og tar smør på. «Skal du ha smør?» «Ja» svarer jeg og han begynner å smøre skiva mi mens han sier «Kristoffer skjær ost! Kan du skjære ost til mamma?» og eldsten svarer smilende der han står ved benken: «Det var det jeg gjorde!» og kommer umiddelbart over med noen skiver gulost. Sånn helt uten å bli spurt spretter de opp og hjelper mamma, de får lov å vise omsorg. De viser hvor gode, omsorgsfulle, hensynsfulle og hjelpsomme de egentlig er (en ikke alltid like tydelig side til hverdags).

Fredag morgen er minsten nede i kjelleren og følger med mens mor kler seg, må jo sjekke om jeg trenger hjelp! Han kommer nesten spurtende når jeg spør om hjelp med hårstrikken. Det er noe dypt rørende og sjarmerendes i å oppleve en 7 år gammel gutt prøve å hjelpe mamma med å få håret på plass i en hårstrikk. Vi klarer det til slutt! Samarbeid er tingen finner vi ut! Også under frokosten får jeg hjelpe og mens morgenen forløper så forteller jeg at når mormor kjører dem på skolen, så skal jeg være med, men jeg skal av hos doktoren.

Det er en del ting jeg trenger hjelp med både den dagen og dagene som følger. Å trykke på tastene på betalingsautomaten, å bære pakke, å handle, å lage mat, å kneppe glidelås og annet. Det er mange enkle gjøremål som plutselig er veldig tungvint og vanskelig  å klare. Noen ting klarer jeg med keiva, ikke alltid like vellykket men brukbart, andre ting er umulig. Det er to ting som gjør det hele tungvint, for det første at det er «hovedhånda» som er satt ut av spill og for det andre at jeg nå bare har en hånd/arm å bruke i stede for to. Man blir ikke bare litt, men veldig mye hemmet av det. At det hele er en smertefull opplevelse som til tider fratar meg god søvn, gjør ikke det hele enklere.

Hvorfor jeg skrivr så mye om dette? Det er ikke fordi jeg trenger å få det ut av systemet, det har faktisk vært greie dager med mange gode opplevelser og stunder. Jeg har beskrevet på detaljnivå for lettere ¨kunne dra den sammenligningen som jeg har gått og tenkt på disse dagene: Det å «miste» høyrehånda å bare sitte igjen med èn (mindre sterk side) og alt det andre dette førte med seg, er ganske likt livet til tider.

Du vet, de delene av livet som vi ikke er så glad i og som vi egentlig skulle ønske fordampet som dogg for sola eller at vi bare kunne skyve det hele under teppet å la det være. De delene av livet der vi opplever prøvelser og motgang og at ting ikke er bare greit. De delene av livet lignet min opplevelse på.

Det er faktisk slik at livet ikke bare er lett, vi vil alle møte prøvelser og motgang. Om enn i forskjellig mengde og på ulike nivå, vi møter alle motgang. Det hadde kanskje vært fint om «lykkelig alle sine dager» eksisterte, men det er eventyr. Jo fortere vi innser og godtar at livet komme med både lyse og mørke sider, med gleder og sorger, med opp og ned, jo fortere kan vi lære å dra nytte av hva som ikke føles og oppleves greit ut der og da. Hvis vi møter det vonde og tunge i stede for å nekte å erkjenne det, kan det bringe godt med seg. Det vil uansett hjelpe oss til å oppleve livet som lettere og bedre enn hvis vi bare sutrer og venter på bedre tider.

Å oppleve tider med motgang og prøvelser tar oss ofte forbi oss selv. De fleste av oss opplever at vi klarer hverdagen greit når vi har «to gode hender.» Det meste kan vi fikse selv og vi klarer oss egentlig ganske bra. Men når livet plutselig snur om og smeller ei dør i ansiktet på oss, er det som å miste «godhånda» si og stå igjen med ikke bare èn hånd (ille nok det), men også med kun den svakeste av de to. Det er plutselig mange ting, oppgaver og følelser vi ikke håndterer, det er smerte og fortvilelse, det er tungt og vanskelig.

De fleste av oss er vant med å ha to hender til benyttelse og vi er vant med at vi trenger begge for å klare hverdagens oppgaver og ja, egentlig det meste. Når vi da mister den ene blir vi i løpet av sekunder flyttet over i en annen virkelighet. Plutselig er enkle oppgaver vanskelig, ja noen faktisk helt umulige. Plutselig er jeg ikke «stor og sterk» nok til å klare egen hverdag. Jeg måtte godta at andre hjalp meg, om det var guttene mine eller mor. Noen ganger hjalp de uten å bli spurt, andre ganger måtte jeg spørre om hjelp. Det er kanskje en av de viktigste tingene å huske når vi møter prøvelser og motgang: Ta imot hjelp og spør om hjelp!

En annen ting jeg fant ut var at det faktisk var en del ting jeg kunne klare selv, jeg måtte bare gjøre det annerledes. Dette er også en viktig erfaring å ha med seg inn i motgang, det er mye vi kan klare, men vi må kanskje finne nye måter å løse gamle oppgaver på. Banalt eksempel er tannpuss, det gikk jo ann å gjøre det med venstre selv om det var uvant, tungvint og gikk ganske så keitete fram- men det gikk. Nye løsninger på gamle og/eller eksisterende problemer, utfordringer og oppgaver er nødvendig.

Det tar oss til et annet viktig poeng, spesielt for de som opplever at motgangen de møter har en mer vedvarende karakter (som langvarig sykdom/begrensninger ol). Det er bare å innse og godta at hva man har gjort tidligere uten problem ,ikke går ann å fortsette med uten at det medfører store smerter og fare for enda større skade. I mitt tilfelle var det umulig å klare tannpuss med høyre første gangene, men etter som bedringen kom ble det igjen mulig. I livet er det slik at det er tider vi må forandre på «hva vi alltid har gjort», rett og slett fordi det ikke fungerer lenger. Det kan være helt rett og godt, men det passer bare ikke inn i den dagens livssituasjon og utfordringer. Det må omveltning og tilpasning til.

Nå var det slik at senebetennelsen min ble raskt bedre etter at jeg fikk medisiner av legen, men la oss bare ta et gitt tilfelle: Hvis dette var en skade som ville vare livet ut, hadde jeg vært nødt til å trene opp venste hånd til å gjøre mange av de oppgavene jeg tidligere brukte høyre til. Det ville være vanskelig, tungvint og frustrerende i begynnelsen, men etter som uker gikk ville det gå lettere og lettere. Jeg ville utviklet nye evner og ferdigheter som istandsatte meg til å takle den nye hverdagen bedre. Slik er det med endel utfordringer og prøvelser vi møter, vi må akseptere at de forandrer hele hverdagen vår og at hva vi gjorde tidligere nå er umulig. Vi må utvikle nye rutiner, vaner og ferdigheter for å best mulig takle det nye. Det tar tid, tårer og krefter, men det går.

Om det å miste høyrehånda for noen dager var kjipt og vondt, må jeg si jeg er mange opplevelser rikere. Tankene som ble tatt fra og lagt fremst på minnet igjen har vært av avgjørende karakter for at jeg skal mestre den vanlige hverdagen sånn nogenlunde. Da jeg noen år tilbake opplevde at kroppen bare stoppet mer og mer opp, var dette en del av de ting jeg måtte gjennom. Jeg måtte bare godta at mesteparten av hva jeg kunne tidligere, nå var uoppnåelig. Jeg måtte finne nye måter å løse dagens utfordringer og oppgaver på som tappet meg minst mulig for krefter. Jeg er avhengig av andres hjelp (om jeg liker det eller ikke). Jeg har trengt å tilpasse meg og utvikle nye evner og ferdigheter. Det har ikke vært lett, men jeg har gjort det fordi jeg ville leve. Jeg ville ikke gi opp og la problemer og utfordringer stjele det beste av meg, jeg ville leve så godt jeg kunne i den hverdagen jeg hadde.

Den som står oppi livsforvandlende omveltninger må igjennom til tider opprivende og vanskelig følelser, erkjennelser, akseptering og tilpasninger. Det er noe vi alle i mer eller mindre grad vil oppleve flere ganger i livet, derfor ønsker jeg å avslutte med en oppfordring til oss alle: Vær der med støtte, hjelp og omsorg hvis noen du kjenner opplever dette. Vi vet aldri når, eller i hvor sterk grad, det kommer til å ramme oss. Hjelp når du kan, for en dag er det kanskje du som trenger hjelp.

2 kommentarer om “Livet og en ubrukelig høyrehånd

Legg til din

  1. Sjelden har jeg sett så rik livsvisdom på så få ord. Det er sant alt du skriver, og takk for at du minner oss på det. Du burde skrive bok, Cecilie! Gjør du det, lover jeg å kjøpe den.

    Det du skriver minner meg om følgende, som jeg oppdaget den dagen jeg selv møtte veggen: Å ha god helse er noe mennesker tar med den største selvfølge, inntil den dagen kommer da de ikke har god helse lenger. Da ser vi at det visst ikke var noen selvfølge likevel.

    Jeg tok alt for mye som en selvfølge, og mitt møte med veggen ble derfor et skikkelig eksplosivt bang. Men det måtte til, skulle jeg lære. Jeg er dessverre tunglært når det gjelder de virkelig viktige tingene. Til sist noen strofer fra Arnulf Øverland:

    Ingen kan resten av tiden
    stå ved en grav å klage
    Døgnet har mange time
    Året har mange dage

    1. Så flott at det ble til påminnelse for flere enn meg! Da har det gjort mer enn nytta si å gå med hånda på slep noen dager 🙂

      Jeg tror de fleste av oss egentlig har vært en smule ovenpå før vi selv møtte de verste motbakkene eller veggen med et smell…det er noe med det ungdommelige (over)motet som må høvles ned over noen år før vi finner forståelsen av at alt er ikke som vi vil og at vi ikke bare kan stå på så vil alt bli bra… det tar år å innrømme at det er mye, veldig mye faktisk, som er utenfor vår kontroll.
      Og det er vel når vi er her vi slutter å ta alt med selvfølgelighet, når sannheten har fått sneket seg sakte men sikkert inn. Jeg trengte selv litt lang læretid, ikke fordi jeg hadde problemer med vanskeligheter,men fordi jeg mener ingen ting er umulilig- det bare noe som tar lengre tid (da setter man seg selv opp til harde prøver og stort fall!)

      Takk for rosende ord og for Øverland-verset (så enkelt, så sant), begge til glede og ettertanke
      Må du ha en goooood dag kjære deg!

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: