Guttene kommer snikende inn på rommet tidlig en 1.desember-morgen. Først er det det vanlige: Kan vi gå opp? Selvsagt kan dere det, klokka er jo 7. Så er det som om jeg ser lyspæra tennes over hodet på minstemann: Vi kan åpne kalenderen! Og to smilende ansikt med 4 strålende øyner forsvinner som olja lyn ut døra og jeg hører tamp-tramp-tramp i stor fart opp trappa. Det er desember og kalendertid, og i morgen er det lystenning og kos med levende lys til alle måltid.
Da er det stemningen og smilet setter litt inn hos meg. Fornøyd og stolt står jeg opp og går og møter de to fornøyde. Jeg tenker hvor stort og flott det hele egentlig er, for det er ikke den vanlige pakkekalenderen som åpnes i år. Vanligvis er det det som gjelder her i huset, selv om den aldri er lik. Det ene året hadde vi skattejakt-kalender, og selv om jeg var lei av å hver kveld tegne nye skattekart over hvor de kunne finne dagens pakke, ble aldri de lei- og selv om det er 3 år siden snakker de om det fortsatt. Det var forresten årets ønske for kalender. Det eller sånn en vi hadde i fjor. Da kom jeg over supertilbud på små poser med Legofigurer. De ble hengt på et flattrøkket juletre i metall (tidligere kjegleformet metalldekorasjon sprayet med gullfarge) sammen med en ensfarget pappjulekule med tall for hver dag. De trakk annenhver dag og den som hadde dagens pakke hadde også ansvar for å pynte kula og henge den tilbake opp på treet. Det ble både tommere og fullere etter som adventstiden gikk.
I år er det sjokoladekalender og det fordi de valgte å gi bort de pengene vi skulle bruke på pakkekalender og også endel av julegave og julekos-pengene har de gitt bort. Vi har en familietradisjon som sier at når vi vet hva vi kan bruke til jul, skal 1/3 gå til vanlig handling (tre, mat, kos og evt nødvendige klær), 1/3 går til gaver og den siste 1/3 skal vi gi til noen som trenger det. Dette året trengte vi mer enn det som var i den potten for å gjøre hva de ville, derfor gav de også fra seg pakkekalenderen og endel julegodter og gaver. De er gutter på 7 og 9 og når de tenker seg om har de hva de trenger. Jo, det er mye de har lyst på, men de har hva de trenger og det er det ikke alle som har. Så i år er deres gave at to gutter i Jordan kan gå på skole fram til sommeren.
Derfor varmer det mammahjertet mitt å se at de gleder seg så over den lille biten med sjokolade og jeg smiler over diskusjonen som var for en uke siden. De lurte på hvem som skulle få dag en og dag to, for den som fikk dag to ville få julaften og der er den store julenissen. De tenkte ikke annet enn at når de gav bort sin pakkekalender, så hadde de en sjokoladekalender på deling (noe som var greit for dem), men gjett om gleden steg til værs da jeg sa at selvsagt kunne de få en sjokoladekalender hver, skulle da bare mangle når de hadde gitt bort pakkekalenderen sin.
På torsdag sprang de rundt i sentrum og lekte og koste seg med venner. Vi var der for å se tenningen av julegrana. Å se øyner som stråler opp når de kikket på grana som tennes er stort. Like stort som utbruddene «SE! De henger opp lysnene!» som kom tirsdags kveld da vi skulle bare en kort tur innom sentrum etter en fotballtrening. Vi måtte jo bare bruke ekstra tid å gå og kikke på lysene! Den tydelig uttrykte gleden deres får stemningen til å stige på innsida mi!Det gjør den også når de sitter ved bordet og diller og styrer på med årets julegaver, det er noe spesielt med de timene som går til å planlegge og lage gaver. Vi får være sammen og vi får snakke om de vi er glad i samtidig som vi gir av oss selv og vår tid for å lage noe å gi dem, et håndfast uttrykk på vår kjærlighet. Kanskje litt frynsete i kantene og ikke utstillingsvindu-vakkert, men ekte vare er det hvertfall!
Noen ganger lurer jeg på om de har mer av julens budskap i hjertet enn de fleste av oss voksne…
med Gud i hverdagen 
Takk for et innlegg som treffer! Jeg har så mye å lære av deg!
Det er gjensidig kjære deg!
Ønsker deg og dine skjønne en fin adventstid, må mange gode opplevelser og stunder kommer deres vei! (Og takk for æren- at du valgte å anbefale dette innlegget tenker jeg på)
Kjære gode Cecilie! Sitter med tårer i øynene, veldig rørt over guttene dine som gir bort så mye…Ikke alle 7 og 9-åringer ville gjort det! Og ja, den fordelingen deres, den fikk meg til å sitte her og tenke. Jeg må si det var en fantastisk måte å gjøre det på – så godhjertede dere er!
Hjerter fulle av kjærlighet! Og ingenting er bedre enn å kunne være med å gi til dem som trenger det litt ekstra.
Takk, takk og takk, min venn, for alt du deler. Jeg sender en mail til deg etterhvert – jeg vet du er tålmodig, men vil bare du skal vite det – at det kommer. Jeg må bare fortsatt bruke litt tid på å hente meg inn…Tenker på deg. Mange klemmer og fortsatt god førjulstid ønsker jeg deg og dine skjønne! klem ❤
Her var det mye å reflektere over, og den 1/3 + 1/3 + 1/3 fordelingen skapte ettertanke….
Ønsker dere Guds rike velsignelse over adventstiden!
Jeg blir gledelig overrasket hver gang jula nærmere seg og vi snakker om hvordan vi skal bruke pengene vi har til ekstra. Det er aldri noen diskusjon om at vi skal gi og hjelpe, det er heller alltid en diskusjon om hvor vi kan kutte slik at vi kan gi mer. Og det forundrer meg, for de er barn og liker som barn flest å få gaver, men samtidig er det slik en selvfølge for dem å gi og hjelpe. Kanskje er det fordi vi alltid har hatt det slik siden det ble bare guttene og meg, kanskje er det fordi de faktisk er så godhjerta og omtenksomme- tenker at det er nok en fin blanding:)
Det er egentlig noe som har ligget langt inne hos meg å dele, for jeg pleier ikke snakke særlig høyt om de sakene… men har kjent at det var riktig å skrive noen få setninger om det. Tanken min var at kanskje kan det bli til ettertanke og vise andre en mulig vei å skape en tradisjon der jul er både gleden over å gi/hjelpe og å få.
Ønsker deg og din kjære en fredfull adventstid! Ta godt vare på hverandre!