Julesårhet

Det er med vilje jeg har ventet med å skrive ferdig dette innlegget da jeg ønsket å poste innlegg om litt andre sider av advent og jul før dette kom. Hovedårsaken er at det er endel omsorgsfulle lesere som lett tenker at uff, å nei, stakkars Cecilie. Ikke noe galt med det, det er egentlig ganske koselig å merke omsorgen og omtanken. Dette med hva jeg velger å kalle julesårheten er en side av førjulstiden og juletiden vi må våge å snakke høyt om, selv om det ikke er like enkelt verken å skrive om det eller å lese om det. Vi som vet hva det er må våge å snakke opp om det slik at andre enten kan se at de er ikke alene om denne følelsen, og de som ikke har like mye egenerfaring med følelsen kan kanskje få øynene opp for at det er ikke et «problem» for de få, men noe mange tusener sliter med. Fire situasjoner basert på virkelige hendelser:

Helle er 7 år og har for første gang vært med på juleforestilling som sanger og skuespiller. Hun står der med glitrende øyner etter de har bukket og hører på applausen som runger. Hun er så glad at det bobler på innsiden,så stolt over at hun turte å synge alene på det ene verset. Øynene hennes farer over publikum og de fanger pappas øyne som stråler av glede og stolthet, han smiler til henne og hun vinker forsiktig tilbake. Hun kikker tre rader bak og ser mamma smile like mye. Det er da hun kjenner klumpen i magen, hun skulle til å gå ned, men hvem skal hun gå til? Hun vil helst springe rett i pappas armer, men vet at mamma vil bli litt lei seg hvis hun gjør det. Usikkert kikker hun på ny inn i pappas øyne, han smiler og nikker. Helle skjønner at pappa forstod og hun springer til mamma og løftes opp og får en stor klem. Pappa står rolig i bakgrunnen og venter til mamma og Helle har snakket litt, så kommer han frem og får gi jenta si den klemmen han ønsket. Helle ser pappa er stolt og glad, hun ser at han ikke hadde noe imot å vente, men det er fortsatt den ekle klumpen i magen, for hun hadde hatt lyst til å springe til pappa først, men så ville hun ikke gjøre mamma lei seg heller… det er så vanskelig å vite hva hun skal gjøre, for hun vil ikke velge mellom dem…

Peter kikker i veggen, det er bråk i stua igjen. Mor og far krangler så busta fyker og han hører at det singler i glass. Enda en gang er de så dritings at ord, never og ting fyker bare den ene kikker på den andre. Han håper at pappa ikke slår i kveld, men det hadde ikke forundret han. Han har låst døra, selv om han vet den ikke holder mot farens sinne. Hvorfor skal det alltid være slik? Hvorfor er det ingen som griper inn? Jula kommer om noen uker og han gruer seg så innmari fordi han vet at det blir ikke koselig, det blir flatfyll, krangling og slåssing. Han misunner de i klassen som snakker om koselig julemiddag og gaveåpning… tenk om hans familie var slik… tenk om han kunne vært hos en av de familiene… tenk om han kunne vært en av dem… Snart er han gammel nok til å flytte ut, gjett om han ønsker at den dagen skal komme fort.

Tormod er midt i 30-årene og ser med mørkt sinn og tungt hjerte på tiden som er foran. Det er ikke den samme gleden over å gå og handle gaver dette året, det er ikke den samme forventningen som bygger seg opp. Det er første jul etter at han og Karina gikk fra hverandre og det er hun som skal ha barna denne jula. Han vet ikke hvordan han skal klare julaften uten å se barnas glede og strålende øyner, uten å høre «Se hva jeg fikk!» og få varme takkeklemmer. Det er bare vondt, vondt i hele han. Det er en viss lettelse over at han ikke trenger å forholde seg til Karina, for de endte alltid opp med å krangle selv om de minste ting og det falt alltid mange vonde og såre ord. Men at det skulle være så vondt i forhold til barna hadde han ikke trodd. Han hadde ikke visst at det fantes slik en smerte og slik et savn… før nå. Selv om julaften skal feires med bror og svigerinne er det ikke det samme, for selv om de er familie, er de ikke hans familie. Det gjør vondt, det gjør så innmari vondt…

Turid har akkurat kommet hjem fra julemessen på bedehuset. Hun synker ned i stolen og kjenner tårene presse på. Det er 4 uker til julaften og hun vet ikke hvor hun skal være. Kanskje er det like greit å bare være her? Barna bor på en annen kant av landet og siden de var hjemme i fjor skal de denne julen til svigerforeldrene. Det hadde ikke gjort like mye hadde Eivind fortsatt vært her, men han er ikke det… Første jul uten mannen på over 53 år, hun klarer ikke forestille seg hvordan det skal gå, hun ønsker ikke forestille seg det heller… tenk om hun bare kunne lukke øynene og sove til alt var over. Det er mange koselige dager og stunder i vente fram mot jul. Hun er invitert til venner og arrangementer, men julaften… hun vet hvordan det pleier åvære. Da er alle så travelt opptatt med å komme hjem til middagen og familien rett etter gudstjenesten er slutt. De har kanskje tid til å ønske god jul og prate to minutter, men ikke til mer. Det er ikke kake og kaffe den dagen, for alle skal hjem til sine.Det er den dagen hun frykter, for om hun er inkludert på forhånd, er den dagen for de som har noen… hun hadde det i fjor, men i år er hun plutselig alene.

Julesårheten er et ord som rommer mange følelser. Spennet kan gå fra savn og sorg, gjennom sinne og fortvilelse til tomhet og ensomhet, det er mange følelser som kommer opp i denne tiden og de blir ofte forsterket av det budskap som slippes konstant i media om lykkelige, romantiske og feiende flotte dager, stunder og gaver. Det skapes inntrykk av at den fantasi-virkeligheten som presenteres er virkelig for flertallet av oss. Det er i alle fall noe alle burde og kunne strekke seg etter. Tross alt, det er bare å ha nok familie, finne seg en kjæreste eller svi av noen titalls tusenlapper så vil jula bli så perfekt og sukkersøt at det er på kanten til kvalmende. Den virkelighet blader, reklamer, serier og filmer presenterer oss for er sjelden sannhet, det er en liten bit sannhet i noe av det, men ellers er det oppspinn og andre menneskers drømmer om hvordan de gode, perfekte og lykkelige stundene ser ut. Det er andre menneskers meninger, fantasier og drømmer som virkeliggjøres gjennom bilder, lyd og sammensetning av effekter. Det glansbilde som oftest presenteres er et falskt et.

Hvem opplever at jula er ganske kjip? Hvem opplever at ensomheten er overskyggende i førsjulstiden? Hvem opplever at de er utenfor? Er det noen kjennetegn og karakteristikker? Helt ærlig, nei. Det kan skje oss alle fordi livet er fullt av overraskelser og vi vet aldri hva som møter oss rundt neste sving. Nettopp det at vi ikke kan kontrollere hele morgedagen, bør gjøre oss ydmyke og imøtekommende i forhold til alle de som har og går en tung tid i møte. Hva vet vi. kanskje er det vi som opplever at neste jul er ulidelig tung, vanskelig og ensom?

Fattig som rik, lys som mørk, muslim som kristen, uansett hvem vi er kan vi kjenne på ensomhet, sorg, sinne, frustrasjon og fortvilelse, ingen av oss er immune mot dette, fordi vi alle er mennesker. Der vi kanskje ser en forskjell er i muligheten til å kjøpe hva man ønsker, her er det forskjell mellom de med og uten penger, men følelsene de som ikke har penger å rutte med har, er ikke veldig ulike de de med penger føler i forhold til andre ting. Hva hjelper det med fancy gaver hvis kjæresten er utro? Heller en Grandiosa på deling med en trofast følgesvenn, enn 7-retters middag med en troløs  en… Hva hjelper det med diamantring, hvis alkoholen styrer humøret til ektefellen? Heller et hjemmelaget kort og takknemlige øyne fra en som verdsetter fellesskapet enn en ektefelle som drukner sorgene med alkohol i stede for å se dypet i den andres hjerte… Følelser kjenner ingen grenser eller hindringer, de er ganske så like for de fleste av oss. Forskjellen ligger mest i at vi opplever ulike følelser sterkere enn andre og i en annen sammensetning enn hva andre har pga våre ulike bakgrunn, opplevelser og utfordringer.

Jeg har opplevd jul med glede og jul med sorg, og dette året blir det en blanding. Den første jula uten egne barn var grusom, og det at andre syntes det var egentlig fredlig og greit uten barna der, gjorde det vondere for meg. De var med sin familie, men jeg hadde ikke min. Det å ikke ha penger til å kunne handle ekstra mat og noe særlig med gaver er en utrolig vond og sår følelse, for det forventes at vi bruker ekstra penger rundt jul. For noen få år siden hadde vi ingenting ekstra og jula kommer om man har penger eller ikke. Hva gjør man når man ikke har til det mest nødvendige en gang? Man prøver etter beste evne å skjerme barna og man prøver å ikke være for mye rundt mennesker som bare snakker om handling, gaver og julemat- man skjermer seg selv fra den smerten, men samtidig så øker det ensomheten og den tunge følelsen man sitter med. Skammen over å ikke strekke til i dette også er ofte en følgesvenn. Hva gjør man når det er nettopp i jula man har opplevd et av de største svikene i livet? Da er jul en årlig påminnelse om hva som skjedde, smerten kommer tilbake og det legger en sorgsky over tiden som er i vente. Det slik at tiden nødvendigvis ikke leger alle sår, men den bleker arrene. Det er opplevelser det tar år å komme gjennom og over, og disse legger en demper på gleden for mange i disse tider. Når det er første jul etter et stort tap er det også en ekstra tomhet og sorg som kommer inn og preger tanker og hjerte. Selv om man kan glede seg over det gode, er det også en sårhet og sorg oppi det hele. Det blir lettere med årene, men i tider som dette er det også et savn etter hva vi hadde og hva vi skulle hatt.

Jeg har min dose med vonde og såre opplevelser og følelser knyttet til tiden vi er inne i, så jeg kan forstå at for mange er dette den tøffeste og tyngste tiden på året. Og som jeg sa i starten, jeg skriver ikke dette for at noen skal synes synd på meg, for det er ikke det. For meg er advent og jul en tid der både glede og sorg går hånd i hånd. Det er ting som er vondt men samtidig er det ting som bringer glede, som himmelens budskap og barnas glede og iver. Jeg velger å føle mer på det gode enn det såre, men det såre er der fortsatt. Men det er de som har det tyngre enn meg, det er de som ikke har de lysglimtene jeg har, det er de som virkelig trenger en klem, en oppmuntring, et sted å være, et fellesskap, en pose mat, en telefon, en kopp kaffe, en gave… Det er mange rundt oss som forbinder julen mer med julesårhet enn juleglede…

Utfordringen til oss alle er; bryr vi oss egentlig? Bryr vi oss nok til å gjøre noe for andre?

Trenger du noen å snakke med?

Barn og Unges Kontakttelefon: 800 33 321 (hverdager 14-20)
Kirkens SOS: 815 33 300 (alltid åpen)
Mental Helse: 116 123 (alltid åpen)
Alarmtelefon for barn og unge: 116 111 (hverdager 15-08 neste morgen. Helger alltid åpen)

8 kommentarer om “Julesårhet

Legg til din

  1. Kjære gode venn. Det er med sårhet jeg leser dette – tårene mine må tørkes. Eller må de egentlig det? kanskje er det ok å la dem renne litt, for å få ut litt «gruff» og vanskelige følelser. En av historiene du skriver er «min». Og hadde jeg visst at du skrev en slik historie her i dag, vet jeg ikke om jeg hadde åpnet innlegget ditt. Helt ærlig. Jeg pleier hive meg over alt der det står skrevet om livet, elsker slike blogger – men for tiden bærer jeg min egen lille «julesårhet» og nå ble den rippet litt opp i….For åpen nå? nei, i grunn ikke. Julen er ikke bare glede. For meg har det også vært både og. Det har vært mye glede. Noe sorg og smerte. Og slik blir det i år…en kombinasjon. Som hos deg.
    Jeg syns vi deler så mange like tanker. Vi bare må møtes en dag i det nye året. Du har vært gjennom mye – og du deler det på en utrolig flott måte. Du får oss til å tenke. Takk for det.
    Nydelig at du kopierte nummerne under her – jeg håper flere gjør det, for det er viktige nummer for dem som trenger noen å snakke med.
    Takk for alt du deler. Dette var godt, vondt og sårt på en gang….DU er UNIK.
    Ps. Spent på tilbudet…jeg fornemmer at det er noe gledelig.
    Forøvrig har jeg tipset om bloggen din til avisen Dagen i dag…så vet du det…Flere bør lese dine ord.

    Nå må jeg gå til et barn som gråter her…GOD klem din vei

  2. Takk for situasjonene du deler, vi vet at det er realitetene for flere, og det er sterkt å lese.Takk for at du også deler egne opplevelser, Cecilie! …., og takk til Spirea også!

    Gud velsigne deg og dine!

  3. Som sagt tidligere: Du har evner til å få utgitt en bok!

    Men budskapet ditt idag er alvorlig og det er dessverre også helt sant. For mange mennesker er jula en sår tid, og det blir slettes ikke noe bedre av at reklame og facebook tyter oss ørene fulle av hvor lykkelige alle de andre er. Mens vi selv gråter tårer enten på innsiden eller utsiden.
    Kanskje er nettopp denne ekle følelsen av at man er så ufattelig alene i verden med sine problemer, den verste. Den vonde følelse produserer negative tanker på løpende bånd, tanker som gnager og skjærer i skrotten. En iskald vind trekker inn alle åpninger, vi tar på oss alle gensere vi har men fryser fortsatt. Ute er det også mørkt og kaldt, om sommeren har vi i det minste vår venn sola med sitt lys og sin varme.

    Vår lengten etter fellesskap, vennskap og noen å elske er aldri så sterk som i jula, og når vi opplever å ikke få det vi trenger river det i sjela. Likevel: Jeg tror på håpet og lyset. Jeg tror på det å sitte ved vinduet og se våre overvintrende fugler på de bare kvistene. Kanskje kan vi lære noe av deres bekymringsløshet? Over ettermiddagshimmelen hviler et gult skjær og minner oss på at våren kommer tilbake, nok en gang. Og så tror jeg på det å være dønn ærlig, både ovenfor seg selv og sine venner, om sin sårbarhet. Er vi ærlige, vil vi oppleve at andre åpner seg og sier at de sliter de også. Så når vi er klar over hverandres savn, kan vi møtes som venner og spre lys. Vi er stjerner for hverandre, ikke lenger borte enn at vi er der hele tiden selv om du ikke alltid ser oss.

    Håp – lys – ærlighet – stjerner. Vi har venner der vi minst aner det.

    Takk for at du tok opp dette viktige tema.

  4. Jeg er helt enig med deg i at det er viktig at vi snakker om det som er vanskelig og tungt, det gjør det mindre skummelt for andre. Når vi snakker og skriver om slike ting kan andre møte det de trenger å treffe, i seg selv i andre. Og det er godt å dele med andre.

    Det er så lett å bli full av seg selv og bli blind for andres virkelighet. Derfor trenger jeg og mange andre slike innlegg som dette.

    Jeg håper julen blir fin, selv om den også bærer preg av savn og sorg for deg.
    Inderlig klem fra meg. ❤

  5. Julesårhet,- den er der for mange, også for meg. Vi bær med oss heile livet i kvardag og til fest.

    Ynskjer ei fredfull jul til alle her inne.
    Marieklem

  6. Takk til alle for kommentarer,
    lar det være med et felles svar denne gangen da vi fikk en hektisk tørn med vel mye snø, sliten kropp, syk gutt og lite søvn.

    Jeg vet at de fleste faste leserne (som jeg kjenner litt til) vet hva det er med glede og sorg hånd i hånd, og Marie sier det så fint; vi bærer det med oss til både hverdag og fest.

    Bibelen sier at vi trøstes ikke kun for å få det komfortabelt og føle godt igjen, men for at vi skal istandsettes til å bli trøstere gjennom å gi videre den trøst vi selv har fått. Det er mitt håp og bønn for denne tid, at vi alle kan bringe litt glede, håp og trøst videre til andre. Mange av oss vet veldig godt hvor viktig det er og hvor mye godt litt kan gjøre.

    Ønsker dere alle en fortsatt god og fredfull førjulstid, må glede og omsorg bli dere rikelig til del.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: