Gi det videre

Det har vært noen tunge dager den siste uka, 6 dager og 5 netter med syke barn tar på for de fleste, og for meg litt mer enn for de fleste. Jeg har for første dag denne uka levert begge gutta på skolen og sitter nå å venter på at kroppen skal komme seg nok til at jeg kan legge meg og sove. Jeg er uggen og i ulage, men vet ikke om det er bare fordi kroppen er drevet råkjør på eller fordi om jeg har fått med meg noen av basiluskene (håper ikke det siste). Hodet er forbi sirup og er i trommemodus med tankestopp, det er vanskelig å samle tankene om noe og det er vanskelig å finne den orden i hodet jeg trenger for å gjennomføre oppgaver. Men det går, så lenge jeg godtar at det må være en ting om gangen. I slike tider lærer man virkelig å «ikke bekymre seg for morgendagen» og at «som din dag er skal din styrke være». Det er liksom ikke annet valg.

Tidligere har jeg skrevet om at i spesielle tider, der utfordringer kommer uventet inn som en flod, gir Gud oss noe spesielt, spesielle tider krever spesielle midler, og Gud gir overnaturlig forsørgelse på mange områder. Om det er styrke og kraft, tålmodighet og utholdenhet, nåde og barnmhjertighet, Gud hjelper. I ettertid når ting roer seg, har vi selv et ansvar for å bruke de muligheter vi har til å hvile og hente oss inn, men midt i sterkeste storm er Gud der på en spesiell måte.

Det er en stund siden jeg har lest på de gamle juleinnleggene, så mens jeg ventet på at kroppen ble litt sterkere, så satt jeg og leste gjennom noen av dem. Det er spesielt ett par av dem som talte til meg akkurat nå. Det ene er om fred, og det er kanskje noe mange i denne verden trenger i disse dager? Fred i forhold til Gud, i forhold til andre mennesker, i forhold til eget liv og hjerte. Jeg har visst gått grundig til verks bak der, og i dag ble det til styrke og oppmuntring, og selvsagt: Påminnelseom hvor trofast og god Gud har vært mot oss!

Jesus er Fredsfyrsten som kom, fred er en del av ‘frelsespakken’, og Jesus sa Han kom med en fred som er annerledes enn den verden gir-  vi ser at Han sier vi ikke skal la hjertet gripes av frykt og motløshet, det betyr at den fred Han gir er en fred som grunnfester vårt sinn og våre tanker, som gir en indre fred og dermed også styrke oss og gir mot til å møte både dagen og morgendagens utfordringer uten frykt. En fred som overgår menneskelig forståelse, fordi den er knyttet til vår identitet i Kristus, den blir bare funnet i Ham

Vi er ikke dårlige kristne fordi om vi har frykt i livet, vi er alle underveis, vi er ikke fullkomne, men Jesus er fullkommen, Gud er kjærlighet og i fellesskapet med Ham og i Hans nærvær, blir vi fylt av Hans kjærlighet, vår trygghet og tillit i Herren vokser, og jo mer grunnfestet vi blir i tro og tillit på at Gud er alltid her og Han vil alltid ta oss igjennom og at alle Hans løfter vil bli oppfylt, jo mindre frykt vil vi ha i hjertene. Det er som om Jesus møter oss i problemene og sier;

Jeg har tilveiebrakt en fred for dere som overgår deres forstand,  når motgang og harde tider møter dere, la ikke hjertene deres gripes av frykt, søk meg, søk mitt ansikt og mitt nærvær,  jeg har overvunnet frykten, la meg få ha førsteplass i ditt hjerte, ditt sinn, ditt liv- jeg er fredsfyrsten, du trenger ikke frykte for noe, Jeg er med deg og vil aldri forlate deg eller svikte deg. Kom til meg, vær med meg, stol på meg
(utdrag fra «Juleevangeliets fredsbudskap»)

Det var også et annet innlegg som traff meg denne morgenen, det er ikke et juleinnlegg men fortelling og tanker rundt endel av hva vi opplevde da minsten ble operert for 3 år siden og vi fikk en tøff rekonvalesens oppi mange andre utfordringer. I den tiden opplevde vi på en spesiell måte å bli bært av Gud, det var dager der det var som om vi levde i vår egen «boble» og at hverdagens mas og jag var feiet bort fordi vi trengte å være nær hverandre og fordi guttene trengte meg på en spesiell måte. Når de har utfordringer som gjør at jeg må gi mye mer enn jeg har, merker jeg hvordan Gud er der og bærer meg, hjelper og styrker meg, slik at jeg igjen kan være der for guttene på en god måte. Og her er tanken jeg ble sittendes og tenke over: Vi gir videre hva vi selv har fått, hva vi har sett ogerfart kan vi dele. Som Guds ord sier, den trøst vi selv er trøstet med skal vi bruke til å trøste andre. Vi skal bære hverandres byrder, men for at vi kan det, må vi selv ha opplevd å bli båret.

Ettermiddagen for to dager siden hadde han skikkelig vondt og krøp gråtende opp i mamma sin seg og trakk dyna godt opp.
Jeg kommer inn og vi blir enige om å ta en liten hvil sammen. Alt roer seg etter hvert, og vi snakker om at vi blir passet på
– Gud passer på deg også, sier jeg
– nei, sier minsten
– åhh… hvem gjør det da, svarer jeg
– du! sier han og peker på meg
– hvem passer på mamma da?, spør jeg
– Gud og Jesus gjør, svarer småtten
– så da passer Gud på meg, og jeg passer på deg? spør jeg
– ja! sier minsten
– så da passer jo Gud på oss alle sammen da? spør jeg
– JA! Han gjør det! svarer en smilende gutt

Jeg tenkte litt på denne i ettertid, for det er sant… ja, Gud passer på oss alle
men slike små velsignelser som Markus på 4,5 år trenger å oppleve det fysisk i slike smertefulle tider
å kjenne noen armer rundt seg når det raser på alle kanter og ingenting er greit,
«Gud med hud og hår på» er det noen som kaller det

Vi har hatt mange stunder der gutten har grått sin smerte ut i armene mine,
og når han deretter har sovnet og er rolig, har jeg krøpet inn i Guds armer og grått min smerte ut
og jeg har alltid kjent hvordan alt er blitt renset ut,
hvordan jeg igjen er blitt forberedt til å være sterk nok til å bære min sønns smerter og hjelpe han igjennom-
jeg har måtte være sterk for ham, og jeg vet  at Gud er sterk nok for oss alle og har gått i tillit til at Gud er min styrke
Minsten har rett; Gud passer på mamma, så mamma kan passe på ham!
Bær hverandres byrder… det  fikk en helt ny betydning når det kom gjennom disse ordene til en velsignelse på 4,5 år…
(utdrag fra «å bære hverandres byrder»)

Så, bare noen enkle tanker fra et sliten hode som sitter på toppen av en sliten og uggen kropp. Men nettopp det gjør det hele mer fantastisk for meg, tenk å bli minnet om slike gode opplevelser og styrkende ord fra tidligere dager nettopp nå i dag! Ord i rette tid pleier jeg å si. Samtidig beviser dette igjen for meg hva jeg vet, mye av hva jeg har skrevet har ikke vært kun oppgulp fra eget hode, jeg har blitt ledet til å skrive ned nettopp de tankene, opplevelsene og ordene.

Kanskje orker jeg innom å skrive et juleinnlegg og julehilsen, kanskje ikke. I tilfelle det siste vil jeg få ønske dere alle en riktig god og fredfull jul. Må omsorg og gode opplevelsr bli dere til del, må glede og takknemlighet få stort rom i hjertene og så må dere alle ha takk for omsorg, støtte og oppmuntrende ord og handlinger!