Gud er fortsatt miraklenes Gud – del 4

Hvor ofte ser vi ikke på vår egen tilkortkommenhet i stede for Guds storhet, nåde og allmakt?

Det er vondt å føle seg liten og utenfor, svak og uten nødvendige ressurser, men dette er en tid Gud virkelig kan få lære oss noe nytt samtidig som vi overøses av hans nådefulle godhet og får se hans mektige kraft i aksjon. Det er i disse tidene vi virkelig lærer at det er Gud som skal gjøre verket, at det er han det henger på og ikke oss. I vår svakhet er vi sterke får en helt ny mening, noe som din dag er skal din styrke være også gjør. Alt makter jeg i han som gjør meg sterk  blir mer og mer en virkelighet etter som vi lærer å gå troens usynlige vei i stede for egne muligheters vei.

Men det er vondt å være på det  stedet. Det stedet der man er for liten og svak, for maktesløs og hjelpeløs,  for utenfor og tilsidesatt, for mismodig og deprimert, for tvilende og vaklende. Det er vondt langt ned i hjerterota. For… hvem er egentlig jeg og hva kan jeg egentlig stille opp med? Ingen og ingenting er det svar de tider ofte skriker mot oss.

Jeg vet det er slik fordi jeg har vært der flere ganger. De første gangene var det bare vondt, vanskelig og sårt, men det er en holdning og innstilling som faktisk har gradvis endret seg med årene. Jeg møter fortsatt motgang som tar meg forbi meg selv, jeg opplever fortsatt å bli dypt såret, jeg opplever fortsatt å være tilsidesatt av mennesker, jeg opplever fortsatt alle de, og faktisk enda flere av, de ting som fikk meg ned i dypeste mørke, smerte og fortvilelse, men det gjør ikke like mye lenger, jeg er faktisk takknemlig for de stundene nå. Selv om stundene er fulle av smerte, mørke og motgang, er jeg nå i dem med en forventning som sier: Hva skal du gjøre denne gangen Gud? Jeg gleder meg til å se hvordan du skal fikse dette! Fordi Gud har vist seg så trofast mot meg gjennom mange år, over ørten fjell og gjennom mang en dal,gjennom motgang og mørke,gjennom elver, vann og ild, ikke bare tror jeg, men jeg VET han vil fri meg ut denne gangen også. Jeg vet at der i ilden former han meg litt mer og der i aleneheten putter han inn litt mer av sin karakter i meg. Der i mitt ingenting blir han litt og litt mer mitt alt.

Jeg har sagt at det er vi som kan ingenting i oss selv som er de heldige, og jeg mener det. Det føles absolutt ikke godt ut, men vår avhengighet til Gud blir dypere og vi får lov å oppleve Herrens forløsning, befrielse, helbredelse og mirakler fordi vi selv ikke kan og roper ut til Gud. De som i egen kraft er sterke nok, har ikke denne muligheten, jeg har vondt av dem jeg… vi som virkelig trenger Gud er de heldige, ikke de som er sterke i seg selv. Om jeg føler meg som ingen og føler jeg har ingenting å stille opp med, har jeg fortsatt det viktigste jeg kan gi: Min kjærlighet, tilbedelse og overgivelse til Gud.

I 1.Kor. 12 i kapittelet om nådegavene er det også et eget avsnitt om legemet. Vi er et legeme og har ulike ulike ressurser/gaver /tjenester, men alle er nødvendige for at enhet og styrke skal bevares. Vi har nok en tendens til å fokusere på det synlige og sterke, men leser vi helheten vil vi også se at Gud setter de svake lemmer høyest. Han sier at de faktisk er like viktig som de sterke og at de vil bli gitt og vist større ære enn de andre. Vi burde verne ekstra om fordi de er så utrolig verdifulle. Mens mennesker ofte ser ned på dem som er svake, tilsidesatte og annet, ser Gud at de er overgitte og villige til å stole på Gud for all nødvendig visdom, kraft og innsikt. Når de ikke har noe å stille opp med, utenom viljen til å adlyde Gud og tillit til at Gud vil hjelpe, da kan hele Guds kraft få virke. De som klarer mye selv går faktisk glipp av mye fordi de vandrer mer i egen styrke enn i Herrens styrke. Om vi mennesker ikke innser verdien og viktigheten av de «svake lem» så vit at Herren gjør det.

Gud har sagt han har valgt seg ut det svake for å gjøre det sterke til skamme, det er et helt annet perspektiv og utgangspunkt hos Gud. Det er de minste som er de største heltene og det er de siste som vil bli de første. Før vi avslutter med enkelte vers om dette, vil jeg si noe som kanskje får det til å reise seg i deg, men jeg håper det er ord du kan ta med deg videre inn i dagen og grunne på. Føler du deg svak, liten og utilstrekkelig er du virkelig velsignet, fortsett i tro og du vil se at Herren griper inn med mirakler og frelse.

men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk. (2. Kor. 12:9-10)

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. (Rom. 8:37)

Han ble korsfestet i svakhet, men han lever i Guds kraft. Og vi er svake i ham, men vi lever med ham hos dere i Guds kraft. (2. Kor. 13:4)

Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. (1. Kor. 1:27-27)

Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første. (Matt. 19:30)

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.
Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde… (Rom. 8:24-29a)

Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? … (ingenting )skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom. 8:31-35a + 39b)