I første del så vi på at det er mennesker i dag som føler de har lite og ingen ting å stille opp med. jeg viser til historien om den fattige enken og sier at det lille vi gir kan være stort i himmelens øyne. I andre del var vi innom at 1) litt tro er nok for å få Guds hjelp og at 2) villigheten til å kjempe for Gud er mer avgjørende enn vår styrke og ressurser. Denne gangen er vi innom de tider der alt ser håpløst ut, drømmer er knust og det føles ut som vi er levende døde, men fortvil ikke, som Gud kan reise opp døde, kan han blåse liv inn i døde drømmer og tapt håp.
Hanna, Sara, Rakel og Elisabeth var barnløse i mange år. De kjente på smerten over å ikke få egne barn, de kjente de sviende ordene av forakt andre sendte dem treffe og såre igjen og igjen, de kjente på frustrasjon og fortvilelse, de kjente på følelsen av å ikke strekke til, ikke være gode nok, de led. Mens de levde med sin egen personlige smerte, fortsatte de å rope til Gud om hjelp. Det må virkelig ha sett mørkt og umulig ut, spesielt for de kvinnene som passerte overgangsalderen. Men plutselig, etter år med smerter, tårer og bønn griper Gud inn. De får alle sine barn og det er barn som ikke bare setter på plass en manglende bit i deres hjerter, men barn som får leve liv som forandrer verden. Hanna fikk Samuel, en stor og innflytelsesrik profet. Sara får Isak som bekrefter Guds løfte til Abraham om en talløs ætt. Rakel får Josef som redder Egypt og også sitt eget folk under hungersnøden. Elisabeth får Johannes som er forløperen til Jesus. Det kostet mange år med smerte og de sådde med tårer, men Gud grep inn og vendte det til noe godt og lot dem alle høste med gledesrop. Den Gud som utførte mirakler for disse kvinnene er fortsatt levende og virksom. Gud er fortsatt miraklenes Gud.
Vi finner en annen historie i NT som har lignende trekk med hva disse kvinnene opplevde, og det er historien om Lasarus som blir vekket til live. Kanskje ikke den første historien man tenker på i denne sammenhengen, men hør meg ut. Kvinnene opplevde at deres morsliv var dødt, Lasarus var død. Kvinnene opplevde at det var fortvilende og frustrerende, Maria og Marta opplevde det samme. Kvinnene opplevde at de vaklet mellom tro og tvil, noe vi ser igjen i Marta også. Kvinnene trodde Gud var mektig til å gripe inn, men de så ingen muligheter til hvordan, akkurat som Marta slet med å tro at Lasarus skulle bli levende nå og ikke bare i oppstandelsen. Alle historiene lar oss stå ansikt til ansikt med død. Det er liksom sårt, vondt og håpløst på en og samme tid. Det er situasjoner der mennesker kommer til kort og ikke kan bidra i egen styrke. Det er situasjoner der bare Gud kan forandre utfallet, og vet du hva? Gud griper inn. Kvinnene får oppleve å bli gravide og føde fram egne etterkommere, Lasarus bli vekket til live og kommer ut av graven.
Det er mennesker som føler at alle deres drømmer brast og falt i grus. De føler at det er mye som har dødd i deres liv og at det er umulig at glede, tjeneste, mening og utvikling gjenoppstår. De føler de bare overlever og at det å igjen kunne leve livet er en umulighet. De har intet å bidra med, utenom de svake og tårevåte sukk etter Guds hjelp, trøst og forløsning som sendes opp.
Guds løfter står fast og oppfyllelsen av løftene henger mer på deres giver enn på oss som mottagere. Det er tider der vi ikke klarer å tro at Gud skal hjelpe oss, men samtidig bevarer vi troen på Gud. Det er slik at vi tviler på at vi kan få hjelp, ikke på at Gud kan hjelpe. Vår egen smerte er for stor til at vi kan forestille oss dager med lykke igjen, vårt eget selvbilde er så negativt at vi ikke kan forestille oss at det vil skje oss noe godt, vi har fokus på vår egen tilkortkommenhet og ikke Guds allmakt og kjærlighet.
I disse situasjonene av smerte, prøvelser, mørke og kamp stiger det små tårevåte sukk opp til Herren. Gud hjelp meg, jeg klarer ikke dette. Det er også i disse stundene vi opplever at Gud er villig til å stige inn i vårt mørke og være der sammen med oss, og når vi har fått hvile i hans styrke og er litt sterkere, litt mer fylt med håp, tar han oss i hånden og leder oss skritt for skritt ut av mørket. I forrige del så vi at en far kom med sin demonbesatte sønn til Jesus Da demonen var kastet ut lå gutten som livløs på bakken. Mange mente han var død, men Jesus tok ham i hånden og hjalp han opp. Det kan oppleves litt slik for oss også, vi vet Gud har kommet inn i vårt mørke og gitt oss hjelp, men vi er fortsatt for svake til å reise oss opp og begynne vandringen ut av mørket. Men heller ikke dette tenger vi å gjøre alene, Jesus er der, han rekker ut hånden sin og han vil ikke bare få oss opp på beina igjen, han vil gå sammen med oss på veien videre.
Om drømmer brast så holder Guds løfter. Om du er i mørket, vil Herren være lys for deg. Om du er svak, så er Gud sterk nok for dere begge. Om du er maktesløs mot livets utfordringer, så er Gud mektig nok. Om du kjenner at livets byrder klemmer deg flat, husk at Jesus vil ta byrdene av deg, hvis du slipper han til. Livet har kanskje tvunget deg i kne, men Jesus er der og rekker ut sin hånd mot deg og vil hjelpe deg tilbake på beina. Gi ikke opp, når Gud er med deg, hva kan da holde stand mot hans allmakt og kjærlighet?
med Gud i hverdagen 