Gud er fortsatt miraklenes Gud – del 2

I første del så vi på at det er mennesker i dag som føler de har lite og ingen ting å stille opp med. jeg viser til historien om den fattige enken og sier at det lille vi gir kan være stort i himmelens øyne. Denne gangen ser vi på mennesker som i seg selv er maktesløse mot den fienden de har foran seg, men som går i tro til at Gud er mektig til å fri ut. Jonatan står opp for Gud mot filisternes hær og kan være et bilde på at vi trenger ikke være mange og sterke, vi trenger tro på Gud. Faren til den demonbesatte gutten kan være vårt eksempel på at det er greit å ikke klare å være fullt ut overbevist når vi søker Gud om hjelp, farens utsagn: Jeg tror, hjelp min vantro, bringer håp og trøst til mange av oss. (del 3 og 4 kommer neste uke)

I 1. Samuelsbok kap 14 leser vi om Jonatan som er lei av å sitte og vente på at noe skal skje. I stede for å bare holde seg i leiren med far sin, kong Saul, bestemmer han seg for å gjøre noe. Han og våpenbæreren hans tar turen over mot filisternes forpost. Kanskje vil Gud hjelpe dem? For som Jonatan sier, Gud kan gi seier ved få også. De blir enige om at hvis filisterne roper og sier de må komme opp, skal det være et tegn på at Gud har gitt filisterne over i deres hånd. Og nettopp dette skjer, de får beskjed om å komme opp. I det første møtet blir ca 20 menn drept av Jonatan og våpenbæreren, men det virkelig store er hva som kommer etter. Gud lar en stor redsel komme over filisterne, så stor at de flykter til alle kanter. To menn som er villige til å reise seg opp og forsvare sin Gud og sitt folk opplever at Gud griper inn og driver verdens sterkeste hær på flukt. Det er som Jonatan sa, Gud kan frelse med både mange og få. Gud er ikke avhengig av at vi er sterke eller mange, men at vi er villige til å gjøre noe samtidig som vi stoler på at Gud er mektig nok til å gripe inn og utføre mirakler.

Jonatan stod opp mot en kjempe av en militærmakt akkurat som David stod mot Goliat. De var begge menn med mot som brant for Guds ære og folkets redning. De visste begge at det er Gud som må gripe inn og gi dem seier. Det er dette som gjør at de går. De er begge klar over at de i egen kraft ikke kan vinne denne seier, men de stoler på Guds inngripen og at Gud er mektig nok til å gi dem seier. Det er denne villigheten til å stå opp for Gud og legge alt i hans hender vi trenger, ikke egen styrke og dyktighet. Når vi reiser oss mot kjempene som prøver å håne oss og slå oss flate, kan vi stole på at Gud vil gripe inn. Om vi i avgjørelsens øyeblikk ikke kan se Guds hånd, kan vi stole på hans hjerte. Gud vil hjelpe sine, Gud vil stride for oss, Gud er den som skal bringe seieren hjem. Det er Guds styrke og makt det henger på, ikke vår. Vår del er kun å vandre i lydighet og gi det lille vi har.

Går vi tilbake til NT er det en historie som er virkelig hjerteskjærende og beroligende. I Markus 9 er historien om en far som kommer med sønnen sin til Jesus  Han var først hos disiplene, men de kunne ikke hjelpe, nå strekker han seg ut i sin fortvilelse og søker Jesus om hjelp. Jesus spør om situasjonen og faren får fortelle at det er en ond ånd som har kontrollert gutten fra han var liten og at den skader hans kjære sønn. Jesus sier at alt er mulig for den som tror og spør faren om han tror. Farens svar er likt hva vi mange ganger må si (hvis vi er ærlige): Jeg tror, hjelp meg i min vantro! (v 24)  Jesus taler til den onde ånden som farer ut av gutten og lar ham ligge livløs igjen på bakken, mange mener han er død men Jesus tar ham i hånden og reiser han opp igjen.

Det er enkelte mennesker blant oss i dag som har slitt med ulike problemer, synd og annet i årevis  Det har vært lenge og de kan ikke huske annet. Håpet om å bli fri eller at ting skal bli bedre svinner mer og mer bort, men det er den lille flammen av håp igjen som gjør at de søker Jesus om hjelp. Det er ikke fast tro og tillit, fordi virkeligheten har vært så tøff og hard at håp om egen bedring og forløsning har bristet, men det er fortsatt en tro på at Gud kan gjøre alt. Det er som faren sier, jeg tror på deg, men samtidig er det noe i meg som også tviler. Det er nok mange mennesker som vil si at dette ikke er god nok tro, men for Jesus var det nok. Jesus så at dette var et menneske som tross omstendigheter og smerte søkte hans hjelp og satte sin lit til ham, og Jesus strakk seg ut for å hjelpe. I Jesaja leser vi at Gud vil aldri slokke en rykende veke, noe som er passende i denne sammenheng. Gud ser den lille troen som er og han handler på den. Det som virket håpløst og hadde bragt mange år med smerte og fortvilelse, ble i et nu visket ut da Jesus grep inn.

Det henger ikke på din dyktighet og dine evner, det er ikke din styrke og visdom som vil avgjøre,, Gud er den som skal stride for oss og vinne kampene. Det er din vilje til, og bestemmelse om, å legge din sak i Herrens hånd som vil bringe deg den hjelp du trenger. Gi det lille du har, Gud er mektig nok til å mangfoldiggjøre det og bringe liv utav hva som ser dødt ut. Ingen ting er umulig for Gud!

 Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Rop på meg, så vil jeg svare deg og fortelle deg store, ufattelige ting som du ikke kjenner til. (Jer. 33:3)

Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene. (Sak. 4:6)