Livet er rotete

Et eller annen bare ramlet over meg i dag og tanken «livet er rotete» kom. Den ble sittendes og jeg ble tenkendes at vi har en tendens til å ville holde oss unna andres problemer, prøvelser og ja, rot. Hvorfor? Fordi vi mange ganger føler vi har nok med vårt eget rot. Vi ønsker ikke ta inn over oss mer av det som ikke er godt og behagelig fordi vi har nok av det selv. Men hvorfor skal vi bry oss? Fordi Gud sier det. Gud sier vi skal ha de andres gagn og vel for øye. Han sier at vi skal gjøre mot andre som vi vil de skal gjøre mot oss. Han sier vi skal trøste, styrke og oppmuntre hverandre. Han sier vi skal involvere oss i andres tidvis rotete liv selv om vi har nok av rotet i eget liv.

Kanskje er det slik at flere kokker lager mer søl, at det at andre skal hjelpe oss kan bli litt mer tidkrevende og det blir noen ekstra misforståelser som krever ekstra opprydding, men vet du hva… selv om det blir litt ekstra søl så er det da mye mer morsomt og givende å gjøre noe sammen?

Vi er alle del av noe større enn oss selv, troende eller ikke, og vi trenger alle at det er noen som ser forbi rotet og ser oss og som bryr seg nok om oss til å ville være med oss, støtte og hjelpe oss. Det er ikke alltid oppryddingshjelp er hva vi trenger mest, men heller det at noen våger seg forbi rotet og velger å bruke tid med oss fordi vi er viktige for dem.

Vi er kanskje raske til å dømme utfra det rotet vi ser, men tenker vi at bak rotet skjuler det seg en historie? Et menneske? Et liv? Mest sannsynnlig et menneske som opplever at livet smalt ei dør drabelig hardt i ansiktet på det og som derfor for en tid ikke klarer mer enn en dag (eller noen minutter) om gangen. Tenker vi at det bak rotet er et hjerte som har bristet og en sjel som er i sorg og fortvilelse? Tenker vi at bak rotet kan det skjule seg et liv fylt med opplevelser av brudd, svik, overgrep og forraderi? Eller ser vi bare det synlige rotet?

Livet er rotete for oss alle til tider. Når vi vet det, burde det ikke være enklere å godta andres rotete dager og i stede for å trekke oss bort til rotet er organisert, heller velge å stege over alle haugene som ligger slengt og sette seg ned sammen? Det kan faktisk bli ganske så koselige, oppløftende og givende stunder mellom hauger av alt mulig rart.

Jeg for min del føler ikke alltid for det, for eget liv er egentlig ganske rotete pga utfordringene som sykdom og annet legger på meg, men jeg vet at det er det rette å gjøre og da gjør jeg det hvis jeg har mulighet. For jeg vet hvor godt det gjør når noen steger over alt rotet mitt liv viser fram og setter seg ned med meg- det er som en fredfull, styrkende og beskyttende oase i en eviglang ørken.