Livet er rotete

Et eller annen bare ramlet over meg i dag og tanken «livet er rotete» kom. Den ble sittendes og jeg ble tenkendes at vi har en tendens til å ville holde oss unna andres problemer, prøvelser og ja, rot. Hvorfor? Fordi vi mange ganger føler vi har nok med vårt eget rot. Vi ønsker ikke ta inn over oss mer av det som ikke er godt og behagelig fordi vi har nok av det selv. Men hvorfor skal vi bry oss? Fordi Gud sier det. Gud sier vi skal ha de andres gagn og vel for øye. Han sier at vi skal gjøre mot andre som vi vil de skal gjøre mot oss. Han sier vi skal trøste, styrke og oppmuntre hverandre. Han sier vi skal involvere oss i andres tidvis rotete liv selv om vi har nok av rotet i eget liv.

Kanskje er det slik at flere kokker lager mer søl, at det at andre skal hjelpe oss kan bli litt mer tidkrevende og det blir noen ekstra misforståelser som krever ekstra opprydding, men vet du hva… selv om det blir litt ekstra søl så er det da mye mer morsomt og givende å gjøre noe sammen?

 

Vi er alle del av noe større enn oss selv, troende eller ikke, og vi trenger alle at det er noen som ser forbi rotet og ser oss og som bryr seg nok om oss til å ville være med oss, støtte og hjelpe oss. Det er ikke alltid oppryddingshjelp er hva vi trenger mest, men heller det at noen våger seg forbi rotet og velger å bruke tid med oss fordi vi er viktige for dem.

Vi er kanskje raske til å dømme utfra det rotet vi ser, men tenker vi at bak rotet skjuler det seg en historie? Et menneske? Et liv? Mest sannsynnlig et menneske som opplever at livet smalt ei dør drabelig hardt i ansiktet på det og som derfor for en tid ikke klarer mer enn en dag (eller noen minutter) om gangen. Tenker vi at det bak rotet er et hjerte som har bristet og en sjel som er i sorg og fortvilelse? Tenker vi at bak rotet kan det skjule seg et liv fylt med opplevelser av brudd, svik, overgrep og forraderi? Eller ser vi bare det synlige rotet?

 

Livet er rotete for oss alle til tider. Når vi vet det, burde det ikke være enklere å godta andres rotete dager og i stede for å trekke oss bort til rotet er organisert, heller velge å stege over alle haugene som ligger slengt og sette seg ned sammen? Det kan faktisk bli ganske så koselige, oppløftende og givende stunder mellom hauger av alt mulig rart.

Jeg for min del føler ikke alltid for det, for eget liv er egentlig ganske rotete pga utfordringene som sykdom og annet legger på meg, men jeg vet at det er det rette å gjøre og da gjør jeg det hvis jeg har mulighet. For jeg vet hvor godt det gjør når noen steger over alt rotet mitt liv viser fram og setter seg ned med meg- det er som en fredfull, styrkende og beskyttende oase i en eviglang ørken.

6 thoughts on “Livet er rotete

Add yours

  1. Veldig bra formulert C! Du har en egen evne til å sette ord på ting som kan være vanskelig å sette ord på, og at det ligger dyrekjøpt livserfaring bak dine tanker er lett å se. Vel, da kan jeg bare si at vi etterhvert er mange, som har et rotete liv. I større eller mindre grad. Samlivsbrudd, sykdom, problemer med jobblivet, relasjonstrøbbel… lista er lang. Men det vi kan kalle «rot» kan vi kanskje kalle med andre navn også? For er det ikke selve livet, dette usikreste av alle usikre prosjekter, vi snakker om? Livet er ingen rettlinjet affære. Det finnes ingen oppskrift. Bruksanvisning fulgte ikke med. Veien ble til mens vi gikk, eller skal vi kanskje si mens vi snublet oss avgårde.

    Over pc-kroken min, her jeg sitter og skriver dette, henger et visdomsord: «Jeg har falt mellom mange stoler. Jeg passer så godt på gulvet.» Den trøster jeg meg med når lavtrykkene siger innover sinnet.

    Og du har helt rett: Å sette seg ned sammen selv om det ikke er blankpusset på fasadene våre, det er det som gjelder. For den tiden vi har her nede, sammen, er så alt for kort. La oss være noe for hverandre mens vi ennå kan. For skal vi bare sette oss ned sammen mens alt er nyryddet og grønnsåpa river i nesa, ja da er jeg redd det blir stusslige greier.

    1. Den grønnsåpe-lukta er jeg ganske flink på, det er bare å ha en godt fylt skål vel plassert under ei hylle 😉

      Jeg skulle ønske det var mer ærlighet om livet, da hadde mange av oss følt oss litt mer inkludert i hva som skjer rundt oss… Det viktigste vi har er tross alt hverandre, ikke ting eller fasade. Og i kjølevannet av større åpenhet tror jeg vi hadde opplevd at mange problemer raskere ble mindre i stede for at de vokste seg over hodene på oss, nettopp fordi vi kunne dele byrden og sorgen med noen andre.

      Å føle seg annerledes enn hovedtyngden av mennesker vi omgås med er sårt og tungt, uavhengig av om det er livssituasjon, særegenheter eller annet som skaper annerledesheten. Egentlig er vi vel alle annerledes på en eller annen måte? Men vi strever så mye for å tilpasse oss og gli inn at vi tidvis ikke vet verken hvem vi eller andre er, og i den prosessen blir fasaden viktig å holde. Og med fasadebygging kommer fremmedgjøringen som mange opplever som ekstra belastende…

      og her stopper jeg. Merker at det egentlig bare renner på med nye tanker, men topplokket sliter endel med formuleringene akkurat nå i kveld.
      Takk for oppmuntringen, gjorde godt i dag den!
      Ønsker deg ei god uke Frode, må du oppleve øyeblikk der alt kjennes godt og riktig ut!

    1. Mottas med takk! Og som jeg sa hos deg, tusen takk for oppmuntring!
      En dag jeg har litt overskudd skal jeg sette meg ned å dele videre 🙂

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: