Hva ser du?

Enda et innlegg skrevet under den tidligere bloggpausen. De siste dagene har jeg lest flere innlegg av mennesker som føler seg oversett eller sett ned på. Jeg kjenner det gjør vondt langt ned i hjerterota og jeg skulle ønske jeg kunne stryke over kinnet, gi en klem, gi lyttende ører og masser av tid. Jeg føler meg liten og unyttig, men jeg er igjen blitt minnet om viktigheten av å bli sett og det å se andre- og det kan jeg minne dere som leser her om å gjøre også. Vil i samme slengen nevne et tidligere innlegg som behandler temaet «ser du meg Gud?» da det er et aktuelt tema for enkelte i slike stunder.

Du er på besøk hos en venn og setter deg ned i sofaen. Rundt deg er det fulle hyller og klesstativ, det er en haug med leker litt her og der og du så, da du gikk forbi kjøkkenet at det var full benk og oppvaskkum. Kikker du litt bedre etter er det støv på bord og i hyller og det er elefanter, ikke kaniner, som ligger på lur i et par hjørner. Er du typen som ville ha merket deg alt dette og ikke tatt det særlig tungt eller ville du virkelig sett det og blitt opptatt av det? Hva ser du egentlig? Mennesket du skal besøket eller den dagens omgivelser?

Du er i huset/leiligheten og kikker rundt. Du vet at alt fungerer som det skal og at alt du trenger er i skuffer og skap. Frontene på skapene kunne kanskje trengt en fornyelse og sofaen er blitt ganske så utslitt etter flere års iherdig bruk. Men du vet at akkurat nå er det ikke penger til å gjøre slikt. Hva ser du? Ser du hva du ønsker deg og er misfornøyd med hvordan tingenes tilstand er, eller ser du at du har hva du trenger og er fornøyd med det?

Du har en kjenning som du har kjent til i mange år og i alle de årene har det vært gjentatte forsøk på å skjerpe oppførselen for så om litt å falle sammen igjen. Det har hele tiden vært et ønske om forandring, men det varer bare for ei tid, så er feilene og tabbene der igjen. Hva ser du egentlig? Alle fallene eller alle forsøkene på å klare?

En av de du har endel å gjøre med har kommet med en kommentar som virkelig såret deg. Du ble sint og frustrert og kjente det gjorde vondt langt ned i hjertet. Dagen derpå er det vanskelig å møte mennesket ansikt til ansikt. Hele møtet blir anstrengt og du går derfra og håper at det er lenge til neste gang du møter dette mennesket. Etter noen dager får du en telefon som avslutter med en oppriktig unnskyldning. Hva ser du? Sviket eller unnskyldningen?

Hva ser du egentlig i dine omgivelser og i menneskene du omgås med? Er fokuset ditt på det negative eller på det positive? Ser du på hva du ikke har og ønsker deg eller ser du hva du har og er fornøyd? Ser du mennesker som er verdt din omsorg og hjelp eller mennesker som ikke er gode nok for deg? Ser du på andres fall og strev med dømmende øyne og holdning eller med nåde og overbærenhet?

Hva ser du egentlig?
Hva forteller det du ser om hva som bor og råder i ditt eget hjerte?
Er det samsvar med hvordan du ser ting og mennesker og hvordan du ønsker det skal være?
Hvis ikke, hva må du gjøre for å endre dette?

Jeg sier ikke dette for å fordømme mennesker eller si at det står gale til med deg, det har jeg ikke noen rett eller nok innblikk til å si noe om. Vi burde alle ta slike runder med oss selv inni mellom, jeg må hvert fall. Jeg må ta slike runder med meg selv inni mellom fordi jeg faller eller kommer til kort. Noen ganger merker jeg det selv, andre ganger merker jeg at Gud, ved sin Ånd, peker på ting som ikke er bra eller at jeg blir ‘arrestert’ av Guds Ånd etter å ha sagt eller tenkt noe som ikke er i samsvar med Guds hjerte og vilje. Jeg må renske opp i mitt hjerte og fornye min innside, jeg må verne om mitt hjertet og tanker og stadig på at de er i samsvar med hva jeg vet er rett og godt. Og kanskje er det andre enn meg som også trenger en liten påminnelse om dette…

10 kommentarer om “Hva ser du?

Legg til din

  1. Ja! Vi er flere som trenger den påminnelsen… Takk 🙂
    Og takk for alt du deler gjennom bloggen din. Jeg leser alt du skriver, selv om jeg ikke kommenterer så ofte. Gud bruker deg gjennom bloggingen, det er jeg sikker på. Mer enn en gang har jeg lest tekstene dine og tenkt at det var akkurat de ordene jeg trengte å høre akkurat da. Takk igjen, og må Gud velsigne deg!
    Klem!

    1. Tusen takk for gode ord og oppmuntring. Selv om jeg ikke søker heder og ære er det godt å se (lese/høre) at Gud fyller ordene med sitt slik at de blir til hjelp, oppmuntring og ettertanke for andre! (er jo derfor jeg skriver)

      Gud velsigne deg, du er dyrebar!
      Må Gud gi visdom til å ta de gode valg og styrke til å stå i stormen, må han roe hjertet i kampen og må troen brenne sterkere for hver kamp. Gud er trofast og han er der!
      Klem fra Cecilie 🙂

  2. To ting tenker jeg i forbindelse med det du skriver:

    Det ene er den gamle og gode med det halvfulle eller halvtomme glasset. Hvilket glass ser vi? Og er vi klar over forskjellen?
    Det andre er, som du indikerer, å bli flinkere til å se på den gode viljen hos mennesker (og oss selv). Vi vil, vi vil, men vi får det ikke til. Jeg mener vilje skal crediteres vel så mye som faktiske resultater. Det er noe iskaldt og kynisk med mennesker som dømmer andre utfra adferd alene. Se på viljen! Se på de begrensninger menneket som feiler har, og lær at det kanskje er en god grunn til at vedkommende ikke lykkes.

    Og la oss slippe jaget etter det perfekte! Det sliter oss ut….

    1. Ingen av oss er perfekte, men likevel er det ofte det det vi dømmer og vurderer utfra hvis vi ikke er bevisste… Har vi det tungt og andre bra, dømmer vi ofte oss selv for hardt, mens har andre det tungt og vi godt, kan vi lett dømme andre for hardt. Jeg er veldig for at vi skal se mye mer på viljen og forsøkene enn resultatene. Det er litt som: Dere ser på utsiden, men jeg- Herren- ser hjertet. Jeg tror det er her vi må møte både oss selv og andre, spesielt i de prøvsomme tidene. Det er alltid så mye vi ikke klarer og makter men som vi virkelig vil få til, men gir vi vårt beste på tross av de begrensninger og forutsetninger vi lever under, kan ikke mer kreves av oss (eller av andre). Og vi må også tåle at noen dager og perioder er det ikke krefter til selv det minste forsøk. Mange mener det er nok å bare ville hardt nok, men når man har smelt i muren eller fått livets dør slengt hardt i ansiktet, så vet vi at det er ikke så enkelt (selv om vi hadde ønsket det). Stor raushet og varm omsorg mot oss selv og overfor andre, det trenger vi.

      Den halvfull/halvtom er jeg enig i, men du satte også igang en ny tankerekke der- om de som mener de «bare er slik» og at det ikke kan endres. Det tro jeg ikke på, jeg tror det er mulig å forandre sin innstilling og hjerteholdning til liv, oppgaver og mennesker også, men at det er hardt og tidkrevendes arbeid.

      1. Jeg er dobbelt enig her; både i at endring av holdinger er hardt arbeid (tildels særdeles hardt!) OG
        at vi må bli flinkere til å se på den gode viljen og se litt mindre på resultatene.

        Dobbelt enig på en onsdagskveld, det skal vi ta med oss!
        Klem til deg 🙂

  3. Eg var ikkje innom deg i går, men du og du kor dette innlegget ditt passa til min gårsdag 🙂

    Kva såg eg i går ? Den gode viljen bak? Nei.
    Det eg såg var at eg enno ein gong måtte tilpasse meg til andres tid og tankar. Begeret flaut over og eg sa ting eg helst ikkje skulle ha sagt. Eller ? Kanskje bør vennskap tole at det vert sagt…
    Kanskje er det greit at den andre får ei tilbakemelding på at » den gode viljen» ikkje alltid kan bli motatt som det, god vilje.Kanskje er det greit at den andre får tilbakemelding på at av og til må ein lytte, verkeleg lytte til det som vert sagt og ikkje sagt.Kanskje er det greit at den andre får ei påminning også om å sjå..

    Kva ser eg? Ein kan bli trøytt av å sjå med berre positive auger,lytte med positive øyrer og prate med positive ord. Slett ikkje sikkert at vi berre skal gjere det. Så var det det med å gi tilbakemeldingar på ein god måte og ikkje i affekt når følelsane styrer meir enn det som fornuften seier….

    Eg las linken din her også. Eit godt innlegg det også. Det treff.
    Ein kan kjenne seg einsam midt i eit liv fullt av gode mennesker rundt seg.

    Vart litt såre tankesprang dette.

    Ein klem din veg

    1. Et par tanker som kom mens jeg leste var
      1. Selv om vi ser godviljen skal vi ikke la oss tråkke på
      2. Det er 2 sider og begge må tas hensyn til, den ene kan ikke forvente å alltid få ting som den vil uten at den andre har noe å si.

      Men så er det noe viktig i hva du sier om hvordan vi gir beskjed… kanskje er vi litt for snare og snakker i frustrasjon, sårethet og sinne- og da kommer fort mer enn vi skulle ønsket. Men det er ikke alltid like lett å trekke pusten, telle til ti eller utsette svaret- det er heller ikke alltid mulig.Som du sier, er det gode vennskap må vi begge tåle å tråkkes på tærne. Vi gnisser mot hverandre titt og ofte vi mennesker, noen ganger er det ikke allverdens, andre ganger flyr gnistene og en sjeldent gang setter fyrverkeriet inn.

      Jeg skjønner hva du mener med å ikke alltid se positivt på alt… det er tidvis slitsomt og tappende. Det er viktig å gi klare og tydelige nei og beskjeder inni mellom, det er viktig å ikke gå med på alt fordi andre ville føle seg bedre for det er grenser for akspetabel oppførsel. Men det er litt som bibelen sier: Sannheten tro i kjærlighet. Noen ganger er både sannheten og kjærligheten tøff, men vi må bevare et mildt hjerte bak de bestemte ordene. Om vi er bestemte, kan andre oppleve det som hardt og utfrysende, det kan vi ikke unngå, men vi må bare vite hvor vi står selv. Men jeg skjønner at det ikke alltid er like greit, jeg har vært sur på Gud noen ganger fordi han kommer og minner meg om å være positiv og barmhjertig, hvorfor? Fordi jeg har følt jeg har gitt i tonnevis og strekt meg i milevis allerede (uten noe synlig tilbake). Men der og da er valget, Guds vei eller min? Gud gir oss styrke til å klare. Og det er faktisk greit at vi ikke alltid føler for det, det viktigste er de valg vi ender opp med å ta.

      Såre hjertesukk og tankesprang er alltid velkommen her vet du, det er jo ofte de ting som blir snakket om eller… Livet er ikke enkelt for noen av oss, og vi har mer igjen for å innrømme det. Jeg vet det er ensomt selv med mange rundt oss tidvis, ønsker og ber at du får omsorg og støtte i en prøvsom tid. Vi trenger Gud og hans nåde, hjelp og støtte, men vi trenger også hverandre og andres omsorg.

      Kjempeklem til flotte deg, du er dyrebar Marie!

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: