Enhver utfordring, enhver smerte, ethvert problem er en mulighet til å se Guds mirakelgjørende kraft i aksjon. Er du villig til å sløse bort den muligheten?
Utdrag fra et lengre innlegg med samme tittel som kan leses HER
Jeg kom over ordet eksil i dag og jeg må si at det satte tankene i gang. Å leve med ME er mange ganger som å leve i eksil, man er tatt ut av alt det kjente og trygge og plassert i et fremmed land. Det er mye å savne og sørge over og det er mye nytt å tilpasse seg og lære seg…
Som sagt opplever jeg det litt som om jeg er i eksil. Jeg er ikke der jeg hører hjemme og jeg har ikke hva som rettmessig er mitt. Og slik er det mange troende som opplever det også. De vet hva Gud har lovet men så er den hverdag de lever i så annerledes enn hvor de hører hjemme. Vi vet at vi har et hjemland i himmelen og at Jesus tok alt på seg. Hvorfor er det da slik at livet og omstendigheter synlig sett fører oss langt bort fra dette?…
Vi kan føle at vi er i eksil, men Gud lover at alt vil vendes til det gode for oss og at vår tid i eksil og prøvelser en gang vil være over. Når vår tid er over, vil Gud selv føre oss ut og inn i hva han har planlagt for oss. Jeg vet at mange vil jeg skal tas ut av det «eksil» kroppen min er i nå, men jeg er mer interessert i å være her den tid Gud har planlagt. Den bønn som ligger meg dypest i hjertet er ikke helbredelse, men styrke til å stå støtt i denne tiden så mitt liv og mine ord kan være til Guds ære og et vitnesbyrd for andre om Guds storhet, godhet og trofasthet. Jeg vet at det en dag vil være over og at da vil Herren selv føre meg ut…
Mens jeg er her har jeg mulighet til å tro Gud og hva han har lovet og jeg har mulighet til å gjøre godt. Gud har aldri krevd at vi skal gjøre det umulige, den oppgave tar han selv, men han vil at vi skal gjøre vårt beste og gjøre mest ut av hva vi har. Vi må bruke både tid og ressurser fornuftig og på en måte som er gagnlig for flere enn oss selv.
Det kan kanskje virke forlokkende og leve i et land som flyter av melk og honning. At man klarer hverdag og alt som møter oss bra, at vi alltid har hva vi trenger og aldri trenger å bekymre oss. Men er det egentlig bra for oss? Et slikt liv vil aldri få oss til å søke Gud etter hjelp og støtte da vi vil være «selvforsynte». Men et liv i eksil, i prøvelser, med problemer og utfordringer får oss til å søke Gud og får oss til å innse at den innerste lengselen og tomheten bare kan fylles av Gud… (for å lese hele innlegget kan du trykke HER)
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)