Når tvilen tynger

«Om å stole på Gud når det stormer» var ordene som bragte noen til bloggen i morgentimene. Og selv om jeg kjenner et sukk i hjertet, for jeg vet det er ordentlig tungt og vanskelig noen ganger, måtte jeg også smile litt- for er det noe jeg har skrevet mye om så er det nettopp dette. Jeg skal ikke skrive noe nytt innlegg i forhold til temaet akkurat nå, men jeg ble minnet om et jeg skrev i bloggpausen min som fortsatt lå i kladd-boksen, så det kommer nå. Ønsker alle som er innom ei god helg! Guds rike fred og velsignelse. Og skulle det storme så velg å tro på tross av følelser og omstendigheter. Når vi ikke kan se Guds hånd i livet vårt, må vi velge å stole på hans hjerte. Gud er trofast. Han vil kanskje ikke gjøre det vanskelige lett, men han vil gjøre det mulig. 

Tomas er veldig kjent som Tomas Tvileren. Han blir ofte litt dårlig fremstilt og vi snakker på en måte ned om ham. Tomas er han som tvilte, Tomas er han som ikke kunne tro, Tomas er han som måtte se, Tomas er deg og meg.

Ja, vi har alle den tvilen Tomas kjente på i oss. Kanskje noen mer enn andre? Men vi har alle kjempet med tvil. Den tette, litt kalde tåka som legger seg rundt hjertet og gjør at vi ikke kan se et skritt videre. Den tåka som gjør at vi føler vi mister oversikten og kontrollen. Den tette tåka som gjør at vi ser ikke hvor neste steg ender. Vi fanges gradvis inn og plutselig vet vi ikke ut eller inn, plutselig hører vi ikke annet enn egen pust og kjenner eget hjerte dunke som trommer i ørene. Vi blir forvirret, hvor er veien videre? Vi blir frustrerte, hvor skal jeg vende meg? Vi blir motløse, vil jeg finne veien ut av dette? Vi blir små.

Hva kan skape eller fremkalle slike situasjoner i våre liv? Det kan være prøvelser som vipper oss av pinnen og gjør at vi ikke klarer å fokusere på Gud. Det kan være sorg som fyller hjertet på en slik måte at vi i stede for å ta imot Guds trøst stenger den ute. Ikke fordi vi ikke vil ha trøsten og hjelpen, men fordi vi ikke klarer å se og høre den. Det kan være økonomiske vanskeligheter som fjerner sikkerhet og trygghet, og vi blir så overveldet og frustrert at vi for ei tid ikke ser løsningen. Det kan være mennesker vi er glad i går igjennom prøvende tider og vi ser ikke at det blir bedre. Det er mye som plutselig kan ta oss inn i tvilens tette tåke.

Men plutselig, som Jesus plutselig kom gjennom døra, kommer Jesus inn i tåka. Han kommer helt bort til oss og forsikrer at jeg er her, du er ikke alene. Han tar oss i hånda og leder oss et skritt om ganga. Og mens vi går der sammen med ham slipper frykten og tvilen takk. Hans varme og hans lys får tåka til å tynnes, sprekke opp og til slutt er den som forduftet som morgendis for sola. Like plutselig som vi havnet i tåkedalen er vi nå ute i åpent landskap og kan se klart igjen.

Jo, Jesus vil vi skal tro uten å se, han vil vi skal stole på at han vil holde alle sine løfter. Men Gud vet også at det for mange av oss er en prosess der vi først må erfare før vi kan tro. Når vi har erfart mange nok ganger at Gud er trofast og kommer oss til hjelp og redning har vi intet problem med å tro i prøvelsens stunder, men vi var ikke slik. Det er Gud som har tatt oss ut av tvilens tåke gjennom at han kom inn i vår tvil og lot sitt lys skinne klart. Vi fikk igjen se ham klart og tydelig foran oss, vi fikk igjen erfare at han er god.

Tomas tvilte kanskje, men hvem av de andre trodde de ord de hørte om at mesteren var oppstått? Måtte ikke også de få erfare at de ord de hørte var sanne? De andre fikk se og høre før Tomas, men da Tomas endelig fikk se trodde han like mye som de andre.