Det er en første gang for alt sies det, og det hadde vi her i heimen i dag. Begge guttene syke og borte fra skolen. De har da vært syke samtidig før også, men det er en sjeldenhet, vanligvis følger de etter hverandre. Minsten fant igjen ut at egentlig er det ikke kjekt å være dårlig og eldsten har sagt noen titalls ganger at det er ikke noe gøy. Nei, det er ikke gøy å være syk, det er ikke gøy å ha vondt, det er ikke gøy å ikke orke hva man ønsker. Det er ikke gøy.
Natt til tirsdag var av det søvnløse slaget. Jeg sliter veldig med søvnforstyrrelser- og problemer for tiden (ikke uvanlig for ME) og den natten var det også to som hostet og harket og ropte på mamma akkurat da øynene hennes glippet nok til at kanskje man skulle entre søvnens verden, men det ble aldri slik. Det ble å ligge å tenke, å be, å snu seg hvert femte minutt fordi kroppen verket og det ble opp og inn til barn som skulle et eller annet. Tirsdag ble de sendt på skolen, onsdag natt ble det hvertfall ett par-tre timer søvn og onsdag morgen var det bare å innse at de begge trengte å være hjemme.
Vi hadde det godt de timene vi hadde sammen og jeg fikk til og med en time på sofaen mens de var opptatt på hver sin kant. Men jeg kjenner at når jeg er så kjørt som jeg var på forhånd, er ikke dette hva man ønsker seg. Jeg måtte flere ganger bestemme meg for å være mild og ikke irritert, for det er så fort å la min langt-forbi-slitenhet gå utover guttene og de har jo ingen skyld i at jeg er dårlig og ikke har de skyld i at de er syke, det er bare sånn. Men selv om det bare er sånn og man bestemmer seg for å ta det med mildhet og omsorg, er det lov å si man er tom. Tom. Sliten. Knust. Utenfor.
De to siste opplevde jeg spesielt i ettermiddag, jeg måtte avgårde en liten tur og under kjøreturen passerte jeg mange mennesker. Mennesker som var ute å gikk tur, mennesker som kom ut eller gikk inn i en butikk, mennesker på sykkel, mennesker i aktivitet. De fleste ganger rører det meg lite, men noen ganger knuser det meg, som i dag. Jeg kunne tenkt meg å gå tur å se alle blomstene som kommer, gå tur å bare kjenne at det er godt å bruke kroppen,gå på tur med guttene og se på alt som skjer i naturen, jeg skulle vært på butikken, men det orket jeg bare ikke. Og jeg merket hvor utenfor jeg lever livet mitt. Joda, jeg har hatt en fot noen cm innenfor det organiserte og fellesskapet, når jeg skal noe med guttene, men ellers, utenfor alt. Utenfor. Knust.
Og jeg tenker hvor god Gud er. Han som sier at han kom for de syke og de forlatte, for de som trenger hjelp og støtte, for de som er utenfor og stigmatiserte. Gud som leger den sønderknuste og som lar sin herlighet og kjærlighet flyte fritt i sprukne kar. Og egentlig, egentlig føler jeg meg heldig. Heldig fordi jeg får være på et sted der Gud har lovet å møte meg. Gud sier han vil komme til hjelp og unnsetning, han vil gi håp og glede, han vil gi styrke og kraft, han vil kjempe for oss, han vil være vårt alt i alle ting, også i vårt ingenting. Han kan jeg stole på i solskinn og i stormvær, han er alltid trofast og god.
Jeg vet at hva som kommer nå strider mot menneskelig fornuft, men jeg mener det. Jeg har litt vondt av dem som klarer seg godt alene, som har alt de trenger, som mestrer det meste og som har alt på stell og er i stabile relasjoner og arbeidsliv. Jeg synes faktisk litt synd på dem… for hvis de ikke mangler noen ting og ikke trenger hjelp til noe, hvordan kan de da få de varme, trøstende og hjertenære stundene med Gud der Han lar sin nåde, salvelse, legedom og styrke fylle de knuste, tomme karene? De kan jo ikke… og da føler jeg meg utrolig velsignet, jeg får være på et sted i livet der jeg får erfare at Gud er god og at han har omsorg for slike knuste og tomme kar som er plassert langt utenfor alle de andre. Han ser meg.
Og da er det håpet brenner litt sterkere. Om jeg ikke føler det er bra og godt, så vet jeg at det er det, for «it is well with my soul, it is well»! Og egentlig så håper jeg at sprekkene i meg er blitt litt større slik at litt mer av Gud kan skinne igjennom, det ber jeg om.
Knust. Tom. Utenfor. Full av håp!
med Gud i hverdagen 
Det er utrolig hvordan du gang på gang klarer å snu det vonde og håpløse til noe godt. Jeg ber om at Gud virkelig vil være nær hos deg og dine, og gi dere det dere trenger på alle måter.
Vi står på valg hele tiden, gjør vi ikke?
Men nå har jeg så mange års erfaring med Guds trofasthet i ryggsekken at egentlig er det ikke vanskelig å velge å stole på Ham og at Han vil gjøre også denne tiden nyttig og fruktbar. Klart det er ikke godt-følende, men jeg tror virkelig det er godt-gjørende!
Som jeg skrev i kommentar over, er det bedring med guttene. Vi fikk også hjelp med plenklipping i dag og fikk til og med hentet og satt opp trampolina (2 superfornøyde gutter i hus!). Blitt en riktig så god dag selv om det er litt bittert og surt mellom det søte.
Takk for omsorg og forbønn, det varmer, oppmuntrer og styrker!
Her er det ikke annet å gjøre enn å sende en supervarm klem ******
Og kanskje minne om at du ikke er helt glemt av mennesker heller? Som for eksempel oss som følger bloggen din. Alt du skriver blir lest, og du er i våre tanker. Til og med mennesker som aldri har truffet deg.
Så derfor: Klem. Og alle gode ønsker.
Det var utrolig gode, varmende og styrkende ord!
Og jeg er utrolig takknemlig for alle jeg har kontakt med over nettet, det er faktisk de jeg «ser» mest til siden jeg ikke kan ut å strekke og lufte vingene så ofte. For mange er det kanskje uvirkelig, men når livet er blitt slik vet jeg å sette stor pris på denne kontakten og jeg er utrolig takknemlig for deg og andre som er her!
Klem til du også!
Og det er hvertfall en gutt som skal på skolen i morgen, kanskje to! Går framover 😉