Gudgitte begrensninger

Det er mange som setter seg mål om hva de ønsker for deretter å legge ut på ferden, men så opplever de underveis at alt stopper opp og selv om mållinjen er rett der framme er det null sjanse for å nå fram. De startet så bra, med iver og entusiasme, men underveis skjedde det noe som hindret dem fra å nå helt fram. Er dette gjenkjennelig? Det gjelder fagre løfter om å begynne å trene eller legge om kosten, det gjelder utdannelse og jobb, det gjelder familieliv og personlig utvikling og det gjelder vårt liv og tjeneste med og for Gud.

Hvor mange har ikke bodd i treningstøyet i to uker for så å krype mer og mer ut av det og tilbake ned i sofaen? Hvor mange har ikke med entusiasme startet som ledere for nye aktiviteter for så å forsvinne stille ut av dørene etter et år eller to eller tre? Hvor mange har ikke laget flotte planer om alt som skal gjøres og ser at etter de første par månedene har utkryssingen av punkter helt stoppet opp? Hvor mange har ikke løftet seg selv så hardt i nakken de bare kan for å oppleve at de etter en tid ligger som en bløt vaskefille på golvet? Hvorfor er det slik?

Ofte er svaret helt enkelt at vi kjenner ikke våre begrensninger. Oi… det var et uggent og ubehagelig svar, var det ikke? Vi kjenner ikke våre begrensninger. Er det ikke nok å bare vite om våre styrker da? Langt ifra, vi trenger å vite om og være bevisste dem begge. Hvis vi bare kjenner styrkene våres vil vi sette igang med stor intensitet og iver for så å oppdage at det hele ramler sammen, hvis vi bare kjenner våre begrensninger vil vi aldri komme i gang. Vi trenger å vite om begge sider og vi trenger å finne en balanse mellom dem og en forståelse om hvordan vi skal gripe tak i ting.

Et av hovedproblemene til de fleste er faktisk de første minuttene/dagene/ukene. Det er ikke alltid slik at problemet oppstår underveis, de har det med seg fra starten av fordi selve starten var helt feil. Veldig mange gjør denne feilen: De går ut med for høyt tempo og stor intensivitet i forhold til hva de har kapasitet til å klare.

For noen år siden skulle en jeg kjenner begynne et nytt og bedre liv. Han snakket med en treningsfanatiker og fikk tips om sko og utstyr, om treningsopplegg, intensitet og progresjon. Enkelte som kjente denne karen prøvde å snakke med ham og si at det opplegget han hadde fått ikke passet han, det var for tøft. Men han ville ikke høre og sa at treningsfanatikeren visste nok best. De som prøvde å advare hadde kjent karen i mange år, men det hadde ikke noe å si. Han gikk til innkjøp av dyre sko og drikkeflaskebelte og satte igang. Og etter en uke var det slutt. Han holdt på å svime av med åndenød før halve treningsøkta var gjennomført, han klarte nesten ikke røre seg de neste dagene, han var slått helt i bakken. Hvorfor? Han gikk ut for hardt… Andre klarer å starte greit men etter en tid så stopper det hele opp fordi de har brukt opp kroppens kapasitet og ressurser. Som de som starter en sykkeltur i høy fart fordi det er kjekt og ender opp med å slepe seg opp til rasteplassen med tunga hengendes i bakken fordi de ikke tilpasset tempoet egen form fra starten av.

Dette er overførbart til mange områder av våre liv og vår tjeneste for Herren. Vi setter mål som er bra, men vi starter feil. Vi tar ikke hensyn til at vi har våre begrensninger som vi må forholde oss til. Vi må vite at det er områder og tider vi kommer til kort og vi bør ha en plan for hvordan best unngå slike tider og hva vi skal gjøre i tilfelle. For en ting er sikkert, vi vil flere ganger i livet oppleve at våre begrensninger vil prøve å stoppe oss fra å nå målet. Egentlig vil vi helst at begrensningene bare kan kastes over bord og at Gud med et fingerknips kan fjerne dem, men de tjener sin hensikt. Det er faktisk noe slikt som gudgitte begrensninger.

At vi er begrenset i oss selv betyr at vi ikke klarer og kan alt. Selv om vi innerst inne vet det, liker vi ikke tanken. Men det er i møte med disse sidene av oss selv vi blir minnet om at vi er mennesker og ikke Gud. Vi er ikke allmektige som Herren er, vi er perfekt ufullkomne. Gud er den allmektige og perfekt fullkomne, vi er mennesker som kommer til kort og ikke alltid rekker fram til de mål vi setter oss. Våre begrensninger minner oss om vår plass i forhold til Gud, men de er der også for å skape en avhengighet til Gud. Våre svakheter, skavanker og tikortkommenheter gjør at vi trenge Guds visdom og styrke, nåde og barmhjertighet, visdom og kunnskap, ord og trøst i en vanlig hverdag. Vi trenger at Gud former sin karakter i oss, at han han likedanner oss Kristus og at han tar oss videre. Vi klarer ikke alt selv, men Gud er mektig til å hjelpe oss og forvandle oss.

Ikke vær så irritert og frustrert når du merker dine begrensninger, bruk dem som redskap til å øke din avhengighet til Gud. Gud vil nødvendigvis ikke gjøre ting enkelt og behagelig for deg, men I HAM vil det bli gjort mulig.

For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk. (2. Kor. 12:7-10)