Nå når ferien nærmer seg med stormskritt kom dette innlegget opp i tankene igjen. Det ble skrevet for en god måned siden og har ligget nesten ferdig. I dag er en av de dagene jeg kjenner på begrensninger, og da passet det seg å hente fram dette. Jeg kjenner at ferie er ikke bare kjekt, det er utfordringer som står på rad i den forbindelse. For meg er begrensningene av både fysisk (mest) og økonomisk (litt) karakter. Om jeg gledegruer meg, så har jeg to gutter som supergleder seg! Her i huset er det nedtelling på 3 ting. Den første er til siste skoledag (som skal feires med softis og kald julebrus), den andre er årets høydepunkt- fotballfest og plussbankcup for tiåringen (som er superkeeper) og den siste er ferieturen vår litt lenger uti. De gleder seg masse, og det gleder meg!
Andre har andre begrensninger enn meg, men vi er mange som på et eller annet vis kjenner dette på kropp, i hjerte og sinn og i hverdagen. Om det er helse eller penger, ensomhet eller konflikter, manglende fellsskap og muligheter, begrensninger har mange former, men alle kan bli litt lettere hvis noen bryr seg. Så oppfordring i samsvar med forrige innlegg, bry deg ekstra om noen som sliter! Så, innlegget:
«Du var syk da også, men vi visste det bare ikke» sa en av guttene her om dagen. Og vi snakket om hvorfor det var slik, at da de var noen år yngre merket de ikke like godt som nå at de hadde en ganske syk mamma.
«På den tiden var det nok for dere at vi gikk ned til bekken og dere kunne kaste stein en time før vi gikk opp igjen. Men det er ikke helt nok i dag, er det vel? Dere skal og vil mye lenger nå enn da.»
Gutten er enig i det. Vi pleide å ta mange turer ned til bekken og en liten dam som var samlet seg opp under drenering av nytt byggefelt. Jeg var dønn sliten etter de hundre meterene det var å gå, men så lenge jeg var der og satt på en stein og kikket var guttene fornøyde. De trengte ikke mere da. Det var mer enn nok at vi gjorde det. Og jeg fikk den halvtimen eller timen jeg trengte med hvile før jeg klarte å gå hjem igjen. Var vi riktig så heldige så tok vi en omtur på vei hjem, hele 150 meter ekstra. Da svingte vi inn mot skogholtet, for der var det både blåbær, tyttebær og bringebær å finne. Mor fikk noen minutters hvile på en stubbe eller stein, men de fikk noen bær innabords og delte også med ho mor. Etter noen titalls meter til hadde vi alltid ny stopp, ikke fordi de alltid ville, men fordi jeg trengte det. Da var det bare å peke på noe kongler eller annet og gi en kommentar som satte lek og fantasi igang, så hadde jeg rom for enda en ny hvilepause. Det gikk slik noen år, til minsten også kom lenger avgårde enn mors kropp tillot. Da begynte de for alvor å forstå at ikke alt var som normalt, da var de modne nok til å vite at det er sykdom som hindrer mamma fra å gjøre hva vi vil. De var plutselig blitt så modne at de innså og merket mine begrensninger.
Det er ikke enkelt å skulle forklare barn dette, men mulig. Det er ikke enkelt å skape en hverdag som dekker både mine og deres behov, men mulig. Det er mye som ikke er enkelt, men likevel mulig. Hvis, og det er et stort hvis her, hvis vi aksepterer de begrensninger som ligger der og finner nye måter å løse hverdag og ting på. Vi har det godt, og oppi dette er det rom for å synes mammas sykdom er dørgende kjedelig, teit og verdens dummeste, samtidig som vi snakker om at vi må velge å se det gode. Vi har hverandre, vi har tid sammen og vi må velge å glede oss over hva vi kan gjøre sammen i stede for å være sinte hele tiden for hva vi ikke kan gjøre. Det går hvis vi gjør det sammen, for vi er familie og det er vi som må velge og handle etter dette. Ikke bare jeg, ikke bare den ene gutten, ikke bare guttene, men vi. Vi må velge å skape en god hverdag for oss, så er jeg i førersetet siden jeg er forelder, men de skal få være med å velge retning og innhold på reisen.
Vi har så lett for å tenke på begrensninger som noe rent negativt, som noe som bare fratar oss muligheter. Men det er faktisk slik at begrensninger også åpner en dør til muligheter vi aldri ville sett og hatt uten våre begrensninger. Og det er en ganske fasinerende, dyptpløyende og holdningsendrende tankevekker som kan skape en mye mer positiv innstilling til hva vi lever og erfarer. Gjennom mine begrensninger får jeg erfare annet enn jeg ville gjort uten begrensningene. Og selv om jeg får lukket noen dører for meg, så er det andre som åpner seg opp. Jeg får lære om livet, om mennesker, om meg og veldig mye faktisk på en helt annen måte.
Akkurat slik er det med troslivet vårt også. Etter som vi har vandret litt med Gud begynner vi å modnes og vi innser plutselig at det er veldig mye vi ikke får til. Vi ser at det er ikke oss og vår dyktighet det henger på, men at vi er avhengig av Gud. Å modnes i troen betyr at vi forstår mer, men samtidig forstår vi også bedre at det er mye vi ikke forstår. Å modnes betyr at vi har erfart mer, men samtidig vet vi at det er mye foran oss som vi ikke har aning på. Vi blir mer bevisste hvem vi er og at vi er i behov av hjelp.
Uansett hvilke område i livet vi føler at vi blir holdt litt tilbake og nede på på grunn av våre begrensninger, så tror jeg det er mulig å finne noe godt og positivt oppi det. Kanskje er det ikke alltid like lett å se, kanskje ser vi det ikke med en gang, men etter som vi aksepterer og blir litt mer vante med den nye hverdagen, vil vi også oppdage at det ligger nye muligheter foran oss som vi aldri ville fått hadde det ikke vært for begrensningene.
Uansett hvor du er i livet akkurat nå, ønsker jeg deg gode dager og stunder. Du er dyrebar! Ta godt vare på deg selv og de du har kjær, og gi en omsorgsfull, hjelpende og inkluderende hånd til noen andre 🙂
med Gud i hverdagen 
Takk igjen for det du deler, Cecilie! Det du skriver gjør alltid så sterkt inntrykk på meg. Ville så gjerne hjelpe, ville så gjerne gi en oppmuntring, men mangler ord… Også avslutter du alltid så positivt med ønske om gode dager til oss alle. Jeg er veldig takknemlig for de to bloggene dine, og så er jeg veldig takknemlig for at jeg også har funnet den samme kilden som du stadig øser av og gir til oss alle!
Gud velsigne deg og dine herlige gutter. De er heldige som har en mor som deg – og de ser ikke på deg som en mor med begrensninger!
Noen ganger hyler de i sinne og smeller i dørene pga mine begrensninger, mens andre ganger kan vi sitte på trappa og lage pil og bue og være så takknemlige for det (som jeg og minsten gjorde tidligere i dag). Jeg tenker at mange av de ting vi gjør sammen faktisk er bedre enn alt vi kunne deltatt i- for vi er sammen i det nære og ikke bare deltakere i en felles aktivitet.
Om man går litt tom for ord så gjør ikke det noe, bare noen ord om at jeg var her og leste er til oppmuntring og styrke! Det er ikke alltid så mye som må til vet du!
Jeg er takknemlig for deg også, du er til stor støtte, oppmuntring og velsignelse med din trofaste oppfølging og kommentering. Ikke tro det er lite, det gjør faktisk veldig mye godt og gir styrke og følelse av tilhørighet! Takk til du!
Må du, din nydelige og alle de andre kjære du har få noen gode og velsigna dager! Må glede og styrke bli dere alle til rikelig del! Gud er utrolig trofast og god mot oss alle!!! 🙂
Takk igjen for dine kloke betraktninger!
Historien om bekken, dammen og skogholtet var virkelig sterk å lese. Jeg kjenner meg så igjen, selv om jeg vel har helse til å gå noen hundre meter lenger enn deg.
Du har rett i at begrensninger åpner nye muligheter. Det gjelder bare å se litt nøyere etter så finner vi dem, og ikke henge seg opp i at noen dører klappet tungt igjen foran nesa vår.
Ønsker deg alt vel! Klem 🙂
«Det er ikke lett» har jeg hørt mange si og så sukke tungt, og lar det være med det. Nei, det er ikke lett, men det er mulig- det vet vi to! Det er rike gleder i gjemt i hverdagen, men det gjelder å ha vilje til å se etter dem. Velger vi å fokusere på det gode er det de ting som vi ha hovedfokus, selv om det tidvis er bare pyton. Selv om mye annet hadde vært lettere og enklere, velger jeg å være takknemlig for alt det gode som tross alt er kommet gjennom å måtte forholde seg til begrensninger- og jeg vet du også er der (selv om ingen av oss klarer det hele tiden 😉 )
Ønsker deg mange gode dager og stunder, må sola skinne både på utsiden og på innsiden! Klem til du!
Kjære Cecilie. Leser dette innleggene og kjenner tårene presse på. Du skriver om en hverdag som er så steike tøff at de som ikke har vært der ikke kan forstå det fullt og helt. En ting er sykdom, en annen ting er å ha ansvar for to barn også. Tøft, tappert – og samtidig vet jeg du er båret gjennom alt – og erfarer å bli velsignet. Takk og lov for Guds løfter i dette – Han har lovet å alltid være med, bære byrder, forsørge, gi styrke til hver dag….Og jeg vet du lever i dette – og det rører meg.
Så vet du hvorfor mine tårer også presser på. Fordi jeg har vært der. Vært der hvor jeg blir utslitt av å gå noen hundre meter, utslitt av høye lyder, lys og mye som skjer. Utslitt av dager der jeg følelsesmessig ikke klarer å gi nok, bidra nok….Jeg klarer ikke være til stede, for jeg må sove, hente meg inn…Alt dette – som jeg vet du også har i din hverdag. Forskjellen er – at jeg har hatt en mann å lene meg på. En som har overtatt når jeg ikke har klart det. Du har ikke det, og det gjør meg så utrolig ydmyk overfor din hverdag og situasjon, og det gjør meg bare enda sikrere på og imponert av din evne til å lene deg på Gud. Og Han svikter ikke , Han er der, – selvom han ikke støvsuger huset eller går på butikken og handler – så tror jeg du får krefter, for hver dag. Jeg håper, tror og vet du lever i dette – og jeg vil bare si det – at jeg syns du er virkelig tøff. Og jeg skal fortsette å be om velsignelser over livet ditt, jeg skal fortsette å be om helbredelse (jeg håper du ikke mister troen på det – jeg har jo blitt frisk – det håper jeg du og blir snart…), om gode dager der avslutninger, julebrus og fotballer er fokus….gode dager med sol og glede – –gode dager som ikke trenger være avhengig av økonomi, men av den rikdom at dere har hverandre – du, to gutter og Gud 🙂
Jeg ønsker deg en fin sommer, min venn. Selv tar jeg bloggferie nå. Reiser vekk om en ukes tid og tro meg, vi trenger det. Etter dødsfallet her og alt som har stått på i forkant og ettertid er vi nå helt tomme for krefter. Blir godt å komme vekk til en plass der vi ikke kan gjøre noe som helst med alt som «bør» gjøres…
God sommer – Gud velsigne deg midt i alle begrensninger…. 🙂
klem klem klem
Nå måtte jeg smile godt, nei Gud støvsuger ikke huset, men han er den beste og mest trofaste støttespiller og hjelper vi kan ha! Jeg har mange ganger lurt på hvordan vi er kommet gjennom alt, og jeg lurer fortsatt på hvordan vi skal klare alt. Men jeg vet at Han som har båret og hjulpet i alle år, er fortsatt like trofast, god og nådig mot oss. Jeg har sagt til enkelte at når Gud lar meg være i dette, så vet han også at det i lengden er til det beste for guttene- for han har omsorg for oss alle! Og jeg ser mange tydelige Gudsspor i deres hjerter og liv også, jeg tror de vil bli til hjelp, støtte og trøst senere.
Jeg håper dere får en fantastisk god ferie, ikke dumt å komme seg så langt bort at skulle gjort blir uaktuelt. Unner dere virkelig alt godt! Og ber at hvile, glede og gode fellesskapsopplevelser skal komme dalendes i overflod!
Jeg er utrolig takknemlig til Gud for at du er frisk, og jeg vet at en dag er jeg også der. Det er ikke sjanse for at jeg mister den troen, det er et Guds løfte og Gud kan ikke lyve. Selvsagt hadde det vært greit om det skjedde i går, men jeg går i tiiitl til at når Guds time er der vil han selv ta meg og guttene ut av dette og inn i noe nytt- til den dag er vi så heldige og velsignet (selv om det ikke alltid føles slik ut) at vi kan ta hver ny dag i tillit til at Gud er med og vil gi oss hva vi trenger den dagen.
Får slutte, må rekke et par kommentarer til, og som jeg sa over er jeg på klokka pga en utålmodig minsten.
Kjempeklem og lassevis av gode ønsker til flotte deg! 🙂
Hei Cecilie!
Ja, vi har vel de fleste av oss våre begrensninger på den ene eller annen måten, noen ganger. Vi vil og vil, men får det ikke til. 🙂 Noen har begrensningene tettere inn på seg, og har vanskeligere for å legge de til side, enn andre igjen. Jeg tror at da er det vår oppgave og oppmuntre med et lite «spark» med noen godord og støtte. Kanskje bare lytte og forstå. Og det er ikke bare bare, verken å gi eller ta i mot. 😉
Fine tanker fra deg her, og skulle vel ønske at jeg kunne være en pådriver for at du skulle komme gjennom dagen litt lettere også. Akkurat nå føler jeg meg tom, på grunn av helsa og andre hendelser. Men kanskje når du ser at jeg har vært innom, og i tillegg vi, så blir det et lite «spark» og litt støtte ut av det også. 😉
Du skriver at når de gleder seg, så gleder du også deg. Vi har nok opplevd dette begge to, og når det gjelder barna er det vel noe som har lett for å gå igjen, til de fleste av oss. Men ikke all, tror jeg.
Håper dagene dine blir greie å diskutere med, helst ingen diskusjon i det hele tatt, men at de går sammen og i takt med både deg og guttene. Gjennom dagen og sommeren som er her, og at vi kan greie å holde på den sommeren og de sollyse dagene, også når kaldere tider og tanker får plass. 😉
Fine dager til deg og dine, Cecilie!
Heisann Karl!
Kommentarer som denne gjør at man føler seg forstått, og det er noe av det beste man kan oppleve (spør du meg i alle fall). Begrensninger er ikke godt å leve med… Det er en ting når de er der innimellom, men når man alltid må forholde seg til dem og man aldri kan gjøre hva man egentlig vil, så kan de bli en stor utfordring. Men da er det viktig å trekke pusten og glede seg over de små, men akk så store, hverdagsopplevelsene! Det er mye glede å oppdage og erfare når vi er tilstede i eget og andres liv 🙂
Balansen mellom å la seg trykke ned av begrensninger og å la dem utfordre oss til nye tanker og handlinger er syltynn. Det er ikke slik at er vi på den ene eller andre siden nå, så vil vi alltid være der. Jeg tror vi skifter litt frem og tilbake avhengig av sykdomsbilde, opplevelser og annet, men at det som er viktig å tenke over er hvilken side vi er mest på. Så er det lov (og godt) å tidvis si at det er ikke greit akkurat nå. Tenk for en støtte og velsignelse det er å oppleve at da er noen der som hører sukkene, tar ordene inn, gir en klem og noen gode ord- det er enkle, men store og dype gleder, i en kanskje ellers mørk dag og tid!
Kommentaren din vitner om at du har et stort hjerte og villig deler av oppmuntring og omsorg til de du er i kontakt med, jeg setter umåtelig stor pris på det! Du er superkuuul 😉 (jeg mener forresten at man blir eldre med årene, men blir du «satt» er du blitt gammel, der kom den korte versjonen av kommentaren jeg ikke orket taste tidligere i kveld!)
Ta godt vare på deg selv og så ønsker jeg deg og alle de du har kjær mange gode stunder og opplevelser framover!
Nå ble jeg glad, Cecilie!
Både du og jeg og mange med oss har erfart at «Den største glede en kan ha, det er å gjøre andre glad». Floskel kanskje for noen, men for meg et uttrykk som betyr mer enn ordene. Det hjelper jo så lite med slike fine ord, om de ikke kommer fra hjertet. Det er kanskje vanskelig pr Internet å sjekke om de gjør det ordene, men hvis en er villig til å gjøre mer enn å lese dem, tror jeg vi kan lære oss til å se om ordene holder mål. 😉
Takker deg også for de fine ordene du så velvillig deler ut, nå og i innleggene dine, det er slikt som får beholderen min som til tider er tom, til å fylles opp igjen. Ja, til å flyte over av nye tanker og aller mest i hvitt. 😉 Og disse har en tendens til å lekke ut via bloggen. Vi er en gullgruve for hverandre, og superkuuule. Hver på vår måte, og det fortsetter vi med. Ser deg jeg, innom meg også, når det passer inn med dagens program og overskudd.
Du er også en av de mange tankene går til, titt og ofte. Bare så du vet det. 😉 Sammen greier vi livet mye bedre og jeg står til tjeneste, selv om jeg titt og ofte roper om litt hjelp. 😉
Det kjekke med å lese andre er at man kan både dele liv, få påfyll og idèer!
Og jeg er enig i at det er stort å kunne glede andre 🙂 Hvis vi vil, lærer vi med tiden å lese med hjertet slik at vi ser bak ordene og som jeg sier til guttene: Ord har liten nytte hvis de ikke følges opp med handling. Vi kan ikke «se» det på nett, men vi merker over tid om det er et menneske med integritet og godt hjerte vi har med å gjøre.
Å få være i noens tanker er for meg utrolig stort. Tusen tusen takk! Må få svart ferdig her, har en utålmodig 8-åring som aller nådigst har gitt mor 15 minutter 😉 Håper du har hatt en god dag og at den uansett hvordan den har vært skal vokse i glede og godhet!
Et viktig innlegg. Takk for at du deler!
Det er utrolig krevende å vri tankegangen slik du klarer, så all ros til deg for det.
Støtter oppfordringen om å gi litt ekstra til dem som trenger det; tilby avlastning og hjelp, men på en likeverdig, hyggelig måte. Å ta med noen ekstra barn på dagstur når en likevel har ledig plass i bilen er god hjelp. Det skal ikke så mye til, faktisk.
Holdt på å skrive at man lærer tankegangen med tiden, men fant ut at det er jo ikke slik. Det er flere som aldri lærer det uansett hvor lenge de er i tingene… Jeg tenker at det er valg vi tar hele tiden, og velger vi å fokusere på det gode og positive, så vil det etter hvert ta mer og mer plass i «synsvidden» vår slik at det er det gode vi lettest fokuserer på (det samme gjelder det negative og tunge, jo mer vi tenker slik jo mer forsvinner det gode ut av synsrekkevidden).
Det du sa om å tilby hjelp på en likeverdig og hyggelig måte er UTROLIG viktig å påpeke. Det er de som inviterer på en grillfest for å ha oppfylt «gjort-godt-og-vært-hyggelig-kvoten» sin, men da er det ofte bedre å ikke være der… for holdningen om at de er jo så snille og fortjener all ære og takk for å ha inkludere en stakkars er ærlig talt kvalmende og frastøtende. Skal vi hjelpe, støtte og inkludere andre må det være ekte og av fri vilje, hvis ikke merkes motviljen hos den andre part. Og som du sier, det er ikke så mye som skal til, ofte betyr de små tingene (som å ta med et ekstra barn, som å stikke innom å ha tid, som å ivitere på kveldskaffe, mer enn de store samlinger (grillfest for mange og slikt)- for da vet vi at vi er både sett, ønsket og ivaretatt. Den siste om likeverdig var viktig påminnelse for meg, takk!