Uforståelig tittel? Jeg forstår det.
For noen minutter siden satt jeg og bladde nedover listen av nye innlegg andre hadde skrevet det siste halve døgnet. Et fanger oppmerksomheten på en spesiell måte, og det er Sigrid med bloggen Refleksjon på livsvegen og innlegget Å få bety noko. Hun har et par linjer som Aksel Sandemose har skrevet og avslutter med oppfordringen om å ta vare på hverandre. Og trenger vi ikke alle den påminnelsen inni mellom? Vi tar fort hverandre for gitt, men ingen av morgendagene er sikre.
Ca en time tidligere i kveld leste jeg om minner på flaske og smiler, i kjøkkenskapet har jeg noen av de gamle melkeflaskene etter mormor. De og enkelte andre ting er både gode minner og faste innslag i hverdagen. Det er noen ting som bærer med seg en historie som ville tatt bøker å skrive…
Før i dag da det var et lite pusterom sitter jeg og leser overskrifter i en av nettavisene. Advokat Geir Lippestad har mistet sin 17 år gamle datter. «Himmelen har fått en ny engel» sier han. I artikkelen er det også ting han har sagt tidligere og jeg biter meg merke i at han sier at de er en familie som ikke kan ta for gitt å få årene i gave og at derfor er det viktig for dem å ikke utsette ting, for de vet aldri når det er for sent.
Alle tingene sammen med egne opplevelser i dag gjør at jeg kommer på hva jeg har bestemt meg for for ca 3 uker siden: Å trekke pusten og ta en Mt. Everest-stor sats. Det er leggetid her og jeg vet at noen minutter etter god natt hører jeg «mamma»… og jeg vet hva som kommer. «Mamma, det er to ting» (eller tre) og den ene er alltid «kan jeg få en klem»? Jeg skulle ikke bry meg, jeg skulle synes det var greit, men fram til for ca tre uker siden var det bare plagsomt. Jeg hadde akkurat fått satt meg ned og siden det var ved dagens ende er jeg mer enn tappet, det siste jeg ønsker er å måtte opp igjen og bevege meg, jeg vil bare være helt i ro en time eller to til jeg får litt krefter igjen. Men så kom tanken… han trenger det. Guttungen som alltid roper på kvelden trenger de få sekundene med nærhet, han trenger den varmen og omsorgen. Og da jeg så det i det lyset, og ikke etter mitt eget egoistiske jeg vil hvile nå, så bestemte jeg meg. Om jeg er så sliten at slitenheten er utslitt skal jeg trekke pusten og ta Mount Everest-sats, jeg skal gå inn til gutten og med et smil høre på en ting eller to før den herlige «og kan jeg få en klem»? kommer. Han trenger det.
Alle de jeg nevnte over har kommet med viktige innspill og tankevekkere i løpet av denne dagen, jeg kjenner på viktigheten av å huske hverandre. Vi tar mye for gitt, men vi vet aldri når det er for sent. Vis at du bryr deg, vær god mot andre, vi fortjener og trenger det alle.
med Gud i hverdagen 
Jeg blir bare rørt, du er en hverdagshelt, Cecilie!
Gud velsigne deg og dine!
Og jeg blir rørt av slike kommentarer, men må si jeg sitter her og lurer fælt på hva jeg har sagt og gjort denne gangen? (i forstand at det gir slike gode ord tilbake)
Guds fred og velsignelse over deg og alle dine kjære 🙂
Når ein opplever på nært hald at ei mor døyr frå mann og 4 born/ungdommar vert ein nokså satt ut. Torill hadde ein del innlegg på bloggen sin der ho peika på viktigheita av å ikkje ta livet og dei rundt ein som ei sjølvfølge. Takk for det du også minner oss på. Gå ei ekstra «mil» for andre sjølv om ein eigentleg ikkje maktar det. Klem
Døden er ofte brutal for dem som står igjen, om det er ventet eller ikke… det er ikke lett å skal takle at den som var levendes tilstede i våre liv, nå bare skal være levendes i våre hjerter og minner… Jeg har forstått det som om Torill var en flott og sterk dame med et varmt og stort hjerte. Tenker både på deg og andre nære.
Den ekstra mila kan være ganske ulik i sitt uttrykk, men fellesnevner er at det kreves mer enn hva som kan forventes. Det er ikke alltid (sjeldent faktisk) godtfølende, men godtgjørende er det.
Kjempeklem